Andektig i St Andrews

Det er vanskelig å ikke bli følelsesmessig berørt når man rusler rundt i gatene i golfsportens vugge. Eller når man står på første tee og skal slå førsteslaget på et av verdens mest prestisjetunge golfanlegg. Rammen rundt TGA’s 10-års jubileum var den beste

Ti håndplukkede deltakere var skjønt enige om at det hadde vært en dannet og hyggelig tur. Kjedelig? Langt ifra! Selv om forventningene nok overgikk tidligere turer, ble de innfridd alle som én. Opplevelser stod i kø, vi nevner i fleng: Klubbens aller første eagle, så klubbens andre! Halvors røde bukser, som fikk oppmerksomhet hos flere enn hans medkonkurrenter. Steaks til nesten alle måltider. Anti-Long-Island-fraksjonering blant gruppens egne. Steinars ureglementerte spill på Old Course. Sennepsmannen og hans millioner av spørsmål. Mr just-in-time rekker avreise med minste margin, men ankommer banketten en time for tidlig. Morten er fortsatt minst like opptatt av mobilen som av spillets gang. Og
PA kom lenge etter øvrigheten, men tok en knusende seier. Dog etter tøff jurydømming og omdiskuterte trekk i poeng.

Trond får uhemmet skryt for sin innsats som reiseleder, det føles vel fortjent! Han befester også sin posisjon som klubbens søndagsmester, spesielt når Morten velger å ikke stille til start. Som nattklubbgeneral er det imidlertid svakhetstegn å spore, her er det tydelig at Halvor ønsker å gjøre Trond rangen stridig.

Er det så ingen skandaler, spør du kanskje? Vel, uten å nevne navn, så rakk ikke Steinar å fikse nye t-skjorter til jubileumsturen. Dette til tross for at han selv hadde planlagt bestillingen i et halvt år, og hadde gjennomført ditto visninger av kleskolleksjoner til utvalgte deltakere i forkant. Vandretrofeet hadde også helt plutselig fått en uautorisert plakett, noe som selvsagt må korrigeres umiddelbart etter hjemkomst. Og Morten savnet sårt et whiskydestilleribesøk i programmet. Likevel kan vel intet av ovenstående enkeltvis aspirere til å heve røsten nevneverdig. Les den fullspekkede dagboken fra den prektige jubileumsturen til Skottland i de følgende artiklene:

4 Avreise og mr just-in-time
4 Felles protime med Graeme
4 Åpningsrunde med 2 eagles
4 Stemning på fredagskvelden
4 Turnering med to incidenter
4 Bankett og pub, uten Pippa
4 Søndagsgolf før hjemreisen

Eller les samtlige artikler HER!

44 poeng uten nedskriving

Noen stod opp tidlig for å spille PA Sunday Early Bird Invitational på St Andrews Strathtyrum Course. Andre lot det være. Men alle var tilsynelatende like såre fornøyde med sin egen beslutning

Odd Morten fikk lite å stemme i lørdagens turnering, og foretok to velbegrunnede valg i svært rask rekkefølge (til han å være). For det første ønsket han å spare sine gnagsårbefengte tær, for det andre mente han at litt splitter nytt golfutstyr var helt på sin plass! Den ubrukte Callaway Diablo Octane Black 9,5 degree Tour Driver med extra stiff flex fikk dermed hvile i bagen med prislappen på, mens Odd Morten avsluttet Skottlandsturen med et rolig museumsbesøk sammen med Micke og Morten. Sistnevnte har for øvrig et prinsipp om aldri å spille runder med teeoff før kl 9, herved protokollført.

Strathtyrum er ingen pitch’n put bane, her snakker vi mer om en drive’n put! I motsetning til turneringsbanen New Course, er Strathtyrum relativt åpen, har få bunkere og korte hull. Til tross for at det sju mann store feltet spilte uten handicap og sloping ble det utdelt mange Stablefordpoeng på runden. Og uten Morten til start, lå alt til rette for Trond, som dermed kunne surfe hjem søndagsseieren med hele 44 poeng på scorekortet. Resultatlisten oppleves noe ullen, men Øystein, Steinar og PA fulgte trolig på de neste plassene med hhv 42, 38 og 36 poeng.

Etter ferdigspilte 18 hull var det umiddelbart på tide å tenke hjemvei, jubileumsturen til St Andrews var på hell. Siden alle småsov seg gjennom bilturen tilbake mot flyplassen, finnes ingen rapporter om usedvanlige hendelser av umåtelig historisk betydning på denne delen av turen. Som vanlig var det ikke lagt inn unødig slack i programmet, men som vanlig rakk man likevel både innsjekk hos Norwegian og siste opprop mot Gardermoen, før flyet tok av fra Edinburgh i henhold til ruteplanen klokken kvart på fire.

Røde bukser i jakten på Pippa

Halvors benklær ble nok viet langt mer oppmerksomhet enn innehaveren strengt tatt hadde forestilt seg. Men han likte det

Reiselederen hadde lagt et tilsiktet press på hotellets ledelse over lengre tid og fikk til slutt sin vilje gjennom. Maten ble inntatt ved restaurantens fineste vindusbord, med utsikt mot hull 18 på Old Course. Fånyttes gjorde Morten et forsøk på å bestille laks, trolig et gedigent feilgrep...

Bankettmiddag med individuelt tilsnitt er høyst upassende ift de uskrevne etikettereglene. I stedet ble det anført kjøtt til bordet, av beste kvalitet og i svært så anseelige mengder. Øystein tok personlig ansvar for vinkartet, og selv Morten måtte erkjenne at måltidet faktisk var en liten höjdare.

Med stinn mave og ikke helt klart sinn, var gutta klare for den offisielle pub-til-pub-runden! Halvor stilte i knall røde, hullete bukser, og klarte å tiltrekke seg unormalt stor oppmerksomhet fra både medspillere så vel som byens mangfold av Quinder. Buksene hadde han kjøpt helt på egenhånd og fullstendig upåvirket, etter umåtelig sterk anbefaling fra en veldreid ekspeditrise. Det er nok høyst sannsynlig at ekspeditrisen vant et veddemål denne dagen...

Buksene skapte allmenn munterhet i forsamlingen, noen forsøkte sågar å matche vår påfugl med lokale rips i tilsvarende fargepalett. Uansett gav buksene åpenbart innehaveren en overdreven selvtillit, der han tok tak og ledet feltet inn i jubileumsnatten! Selv nattklubbgeneralen Trond måtte her bittert erkjenne at Halvor styrte showet denne kvelden, mens øvrigheten fikk spille andrefiolin.

Det var ingen club å oppdrive i den skotske småbyen, desto flere vannhull. Endestopp ble The Rule, der lederballen i ettiden tok en seriøs vurdering om retrett. Det
var ikke mer å hente ut av denne kvelden. Etter intens trålig up and down the streets virket det relativt åpenbart at Pippa ikke var i byen, og at hennes tilstedeværende medsøstre dessverre stilte i en helt annen liga. Slukøret måtte de mest utholdende konstatere at slaget var tapt, festen var over, kaken var slutt, toget var gått, lyset var slukket... og søndagsrunden skulle starte så innmari tidlig. Jubileumsnatten var blitt historie!

Premieseremoni etter boken

Etter TGA-runden på New Course, var det offisiell photo shoot på Swilken Bridge. Deretter var det innlagt fritid frem til banketten klokken 19. Noen tuslet langsmed Old Course, andre tok en nap

Etter snart to døgn i Skottland, hadde John Thomas fremdeles glemt å stille klokken. Han ankom derfor banketten klokken 18, en hel time før de andre. Ikke nok med det, klarte han i prosessen å rive en forvirret romkamerat Micke ut av sin dypeste søvn for å rekke de fiktive begivenhetene.


Vel nede i hotellets loungeområde fant han seremonimestrene i sterkt overopphetet meningsutveksling med reiseleder, mens iskalde longdrinks lesket de høyrøstede. Var det achievements eller hendelser som burde fremheves under seremonien?




Like over kl 19 hadde samtlige hedersgjester innfunnet seg, den offisielle premieutdelingen kunne begynne. Trym og Halvor ledet showet med stødig hånd, og fikk i etterkant skryt for gjennomføring i hht de fleste statutter. Siden enkelte hadde uttrykt ubegrunnet skepsis til tradisjonsdrinken Long Island tidligere kvelder, valgte Trym å kuppe seremonien med ferdigpreparerte drinker til alle ved ankomst. Smart trekk!

I mørke kroker ble det hvisket at Per Anders hadde gjort det bra, 20 poeng på siste ni hull kunne ingen tangere. Selv om seieren føltes alldeles udiskutabel var det likevel noen som holdt motet oppe. Det var nemlig innlevert protest mot Per Anders på bakgrunn av spill på feil ball. Kunne det ende med diskvalifikasjon, eventuelt fradrag i såpass mange poeng at en annen ville stikke avsted med mesterskapstittelen like foran nesen på PA, i siste sekund? Det hadde vært bittert, heldigvis gikk det ikke slik.

TGA V11 .......... UT INN TOT
.1. Per Anders ... 15 .18 .33 *
.2. Trym ......... 15 .16 .31
.3. Øystein ...... 17 .12 .29 CP
.4. John Thomas .. 11 .16 .27
T5. Trond ......... 8 .18 .26
T5. Halvor ....... 13 .11 .26
.7. Morten ....... 13 .12 .25
.8. Odd Morten ... 13 .11 .24
.9. Steinar ...... 13 .10 .23
10. Michael ...... 11 .10 .21 LD

Juryen var samstemt i sin dom. De ureglementerte incidentene var nøye vurdert og avgjørelsen enstemmig. Per Anders gikk seirende ut av jubileumsturneringen i St Andrews med 33 poeng, etter fradrag av to poeng på siste ni. Les hele
juryens begrunnelse her.

Under genuin trampeklapp fra den gemene hop, kunne Per Anders motta vandretroféet fra regjerende mester Micke. Ikke nok med det innførte komiteen også en helt ny tradisjon under seremonien, nemlig utdeling av et vandreslips. Slipset får selvsagt kun benyttes under banketten, videreføres så til neste års vinner.

Odd Morten virket fortumlet over å motta hedersprisen, som han noe frimodig valgte å titulere som Reodor-Felgen-prisen. Argumentasjonen hans bygget på det faktum at han hadde flere poeng enn Micke, noe som selvagt er fullstendig irrelevant. Hedersprisen er slett ingen jumbopris (red.anm), men komiteens utmerkelse for særlig hederlig innsats i den nedre delen av resultatlisten.

Odd Morten ble derfor tildelt årets andre vandretrofé som plaster på såret for køller som slett ikke fungerte da det gjaldt som mest. Hjelper ikke stort å være den store eaglekongen i en høyst ikke-tellende åpningsrunde, eller hur..?

Michael mottok pris for longest drive, mens Øystein vant nærspillkonkurransen closest-to-pin. Av Morten har vi i ettertid blitt fortalt at det ikke ble utdelt deltakerpremier til samtlige fra startfeltet under seremonien. Om dette medfører riktighet, kan det faktisk innebære et alvorlig brudd på statuttene. Innsigelsen er derfor innlevert juryen for evaluering, eventuelle konsekvenser vil kunne proklameres ved neste turnering (H11), som trolig vil arrangeres på Nøtterøy golfklubb til høsten.

Juryens begrunnelse

To episoder skapte tendenser til tumulter, håndgemen og realt basketak i målområdet, heldigvis primært av verbal karakter. Per Anders hadde ved to anledninger spilt feil ball i hovedturneringen, onde tunger ønsket å diskvalifisere mesteren. Juryen innkalte til hastemøte, alle involverte parter ble avhørt. Selv om hendelsene nok må omtales som omdiskuterte, er beslutningen 100% endelig. Juryen søkte bistand fra Good old gammel-nok, som fikk siste ord

Den første episoden skjedde på hull 7. PA spilte på Steinars ball, og gav seg selv korrekt to straffeslag. Siden turneringen baserte seg Stableford poengberegning, ble det angitt null poeng på hullet (stryk) i stedet for ett. Det kan muligens anmerkes feil i utfylt scorekort, men komiteen ble likevel uomtvistelig gjort oppmerksom på dette av spilleren selv ved innlevering. Summering av poeng var også korrekt utført i hht anmerkningen. Juryen har derfor enstemmig valgt å gi spilleren fullt medhold, kun med en muntlig irettesettelse.

Den andre forseelsen skjedde på back nine. PA slo en Nike ball han trodde var sin egen. Umiddelbart etter finner han imidlertid en ny ball, med markeringen vendt ned. Denne Nike-ballen viser seg i stedet å være hans riktige ball. Morten antyder et øyeblikk at den første ballen må ha vært hans, inntil han kommer på at han slett ikke spilte på Nike-baller! Ganske riktig gjenfinner han sin egen et helt annet sted på fairway. Den første ballen var altså en hittboll (som de sier i Sverige), uten eier. Medspillerne var usikker om det medførte straffeslag å spille på en ball som ikke var i spill. Siden det heller ikke var en marshall å oppdrive i nærområdet, ble incidenten protokollført og avrapportert komiteen ved innlevering av scorekort.

Den siste episoden har avstedkommet langt mer høylydt diskusjon innad i rekkene, konklusjonen er likevel krystallklar. Spiller man feil ball medfører dette to straffeslag i hht paragraf 15.3.b. Det gjelder åpenbart også hittbollar (abandoned ball). Siden Per Anders rettet opp feilen umiddelbart og fortsatte å spille/regne ift sin opprinnelige (egen) ball, er det heller ingen diskvalifikasjonsgrunn i dette tilfelle.

Komiteen og dets øverste råd, Good old gammel-nok, sender sine varmeste gratulasjoner til TGA's jubileumsmester, Per Anders!

Jubelrunde på New Course

For andre dag på rad var reiseleder Trond tidlig oppe for å få bekreftet spill på New Course. Med positiv feedback i bagasjen, bragte han med seg hele feltet til første tee rundt ni. Været var småsurt, overskyet og kjølig. Men slikt er ingen hindring for TGA

Micke og Odd Morten kjente at kroppene hadde vært i abnorm vigør hele dagen i forveien, og skjenet innom startboden for å bringe med seg en golfbil. Der ble det opplyst at carts kunne disponeres for £65, trodde de. Kanskje var det mer enn selve kroppen det skortet på, eksempelvis ørene? Selv om det føltes som en stiv pris å betale, nølte de kun et nanosekund, det var det verdt! Da repliserte mannen i bua tørt at det var et tilbud for de over 65, og han ikke var 100% overbevist om at de matchet alderskriteriet. Vel, fair enough, hele feltet fikk heller tralle sammen på runden.

Tiden før teeoff ble brukt til hodeløs spontanshopping på impuls i proshoppen. Etter å ha lagt igjen flere ganger greenfee på caps'er og andre overprisete suvenirer, kunne førstemann slå ut. Steinar, PA og Morten fikk med seg singlehandicaper Mark fra Boston i første ball, det var ingen ulempe. Mark var en sympatisk kar som tilbragte noen uker i St Andrews årlig. Han kjente derfor banen svært godt og kunne fungere som firerballens baneguide.

Den som har innbilt seg at New Course er av nyere dato, er absolutt fundamentalt på villspor. Banen er bare hårfint yngre enn Old Course og minst like krevende. Her finner man relativt smale hull og altfor dype bunkere. Innspill til greenen skulle vise seg å bli en utfordring. Ballen hadde lett for å rulle rett av, gjerne rett ned i en ugjestmild stikkebusk på andre siden og da ofte som tapt ball. Flere fant frem putteren allerede i enden av fairway, og benyttet den som texas wedge. Men også etter at ballen hadde stoppet på det ekstremt kortklipte området, var det håpløst å forstå den videre ballbanen.

De første ni hullene ble spilt i kraftig motvind, noe som verken gav lange eller rette utslag. Heldigvis glimret OB-markeringer med sitt fravær. Backnine på Old Course fulgte parallelt med de første hullene av New Course, Steinar kunne ikke i dy seg. Allerede på andre utslag sendte han ballen ut på nabobanens fairway – og kunne skryte på seg gratis spill på selve grombanen, som en av svært få i TGA-historien!

Trond og Odd Morten fikk begge eagles på Crail, men i turneringen slet de mer enn vanlig. I motvinden på NC fikk Trond lite å stemme, ved runding hadde han kun 8 poeng i boken. Odd Morten hadde trolig gått tom for batterier i både driver og egne ben. Da heller ingen av jernene var spesielt heite, ble det langtfra noen superdag på banen.

Steinar hadde en nær-bunker-opplevelse underveis. Ikke bare landet utslaget i sanden, også den neste (provisoriske) ballen led nøyaktig samme sjebne. Bunkerkanten i retning flagget var av den utfordrende sorten, men Steinar vurderte freidig at den korteste avstand mellom to punkter var den snorrette linje direkte mot målet. Fullt konsentrert slo han til ballen, dog uten å lykkes. Så slo han en gang til, en anelse mindre konsentrert. Deretter ytterligere et slag. Så mange slag, tett nå, totalt ukonsentrert, i rask rekkefølge, som et maskingevær… før han snur seg 45 grader og slår ballen enkelt ut av bunkeren.

Det var Per Anders’ første dag på skotsk gress, muligens var han noe overtent? Ved to ulike anledninger presterte han å slå på andres ball. At dette skapte furore innad i firerballen, føles opplagt, selv om slagene ble korrigtert og bestraffet umiddelbart. Derimot var motbøren for intet å regne i forhold til det ramaskriket som ventet ham etter målgang. Medkonkurrenter ropte ut høylydte protester, noen antydet sågar at det gikk mot diskvalifikasjon. Komiteen noterte med kulepenn og innkalte til hastig jurymøte. Likefullt var det ingen tvil om at PA nå hadde seriøse planer. Back nine i solid medvind var et ganske annet kapittel enn de første ni. Utslagene fikk plutselig vanvittig carry, de harde fairwayene gav flere titalls ekstra meter med rull. Per Anders noterte seg for hele 20 poeng
på vei tilbake mot klubbhuset. Kunne det holde til seier?

Mot slutten kom det en liten regnskur. Øystein ropte til seg John Thomas for å skifte til regntøy under tak, ved et lite bygg langsmed banen. Da de øvrige begynte å fundere over hva som skjedde, svarte John Thomas i ørska at han og Øystein måtte ha en runde i skuret. Noen fikk trolig energidrikken i halsen, og spekulerte mer enn de hadde godt av, ikke minst da John Thomas også bad om en pute å sitte på under middagen senere på kvelden...

Fredagskveld uten gullrekka

Når Per Anders slutter seg til det hyperaktive reisefølget, er luften allerede stinn av elektrisk spenning, manndig svettelukt, wiskey og mørkt øl, høylydt latter og masse golfrelatert selvskryt

Etter tilbakekomst fra drømmerunden på Crail, var det en åpning i programmet. De garvede TGA’erne som var med til Skottland i 2006 gav ferskingene en omvisning
på the Old Course. Men det høyst obligatoriske lagbildet på Swilken Bridge ble først knipset på lørdag, når alle var til stede.

Alle møttes i baren på Ruscaks før man i samlet flokk og følge spaserte den korte turen opp til Dunvegan, også dette en høyst tradisjonsrik omgivelse for alle
deltakerne fra V06. Naturligvis bestilte gutta hver sin steak, og åpenbart de største som var mulig å oppdrive i restauranten.

Mens den akk så henrivende Summer fra USA brakte biffene til bords, ville Trym (av en eller annen grunn) på ny forsøke å sjarmere (eller prate) i senk én fra kelnerstanden. Taktikken gikk som tidligere ut på å overstrømme den utkårede med to tusen usannsynlige spørsmål omkring maten. Det er imidlertid ikke mye som tyder på at Summer ble spesielt mo i knærne av den brautende bæringen med tosifret handicap. Ei heller de stivpyntede svenskene ved nabobordet, virket å være synlig full av imponasje...

Samtidig - flerfoldige mil lenger syd - lander Per Anders i Edinburgh rundt klokken 20 lokal tid. Datasystemet hos bilutleiefirmaet er nede grunnet et fredag-den-trettende-virus. Når sistemann i turneringen omsider får forlate flyplassen, har han imidlertid fått en oppgradert bil med automatgir som plaster på såret. Dette viser seg imidlertid umåtelig hensiktsmessig når han må kjøre på venstre side av veien med begge hender på rattet, samtidig som han omstendelig forserer rundkjøringer i motsatt retning og sender tekstmeldinger til Trond.

Klokken nærmet seg halv elleve da PA retarderte inn i puben der øvrigheten allerede var fin i farta. De gode golfhistoriene fra dagens runde fikk sin rennesanse, med en fersk tilhører i salen. PA ble selvsagt tilbudt all den drikke som hjertet måtte begjære, med en utilslørt målsetning om å la ham ta igjen for alt det tapte, dvs 6-7 timer med alkholholdig inntak. Kjøkkenet hadde selvsagt stengt for kvelden, men Trym gjorde (tradisjonen tro) et tappert forsøk på en uautorisert tur for å fremskaffe noe spiselig. Frukt er dog ikke mat for mannfolk, og PA måtte ta skjeen i egen hånd; take-away pizza!

Mens John Thomas tegnet nye bettingark, hadde Trym long islands høyt oppe på agendaen. Men verken bartender eller medspillere var spesielt samarbeidsvillige, noen uttrykte sågar avsmak(!) mot den gylne drikken som har fulgt TGA gjennom historien. Trym kjørte da en omgang med GT rundt bordet, men heller ikke dette gav stående ovasjoner. Steinar og Morten sverget til whiskey, mens Micke mer enn antydet en litt for tidlig formtopp. Sett fra utsiden kunne det virke som om det gjaldt for flere? Odd Morten så umåtelig sigen ut, snart tok han kvelden. Deretter var frafallet jevnt, mens pubrunden ebbet ut i natten. TGA V11 på New Course var bare noen timer unna.

Praktslag i åpningsrunden

Med kraftig nedjustert selvtillit etter noen høyst velmente råd fra klubbens pro, var det endelig klart for litt seriøs golfing. Etterpå ble det servert hamburgere, med både fransk og engelsk sennep

Crail Golfing Society består av to likeverdige 18-hulls sløyfer, Craighead og Balcomy Links. TGA skulle spille sistnevnte, og forholdene var nøyaktig slik vi kunne drømme om, muligens enda noen hakk vassere! Med sol og skyer og masser av vind i spill, føltes dette som selve definisjonen av en skotsk linksbane.

Fairwayene var harde og kortklipte, noe som gav lange utslag med mye rull. Greenene var uhyre raske og ofte ondulerte, som skapte mange spennende avslutninger. Banen i seg selv var helt åpen, men smale utslag, dype bunkere og lumske stikkebusker strategisk utplassert, gjorde spillet utfordrende nok likevel. Turgåere med sixpence og knickers tuslet rolig over og langsmed banen, og sinket spillet noe.

Likevel var det ingen som lot seg irritere, det føltes faktisk bare genuint. Var våre menn i ferd med å senke skuldrene? Midt oppi disse tradisjonsrike omgivelsene så man plutselig usannsynlig mange god slag hagle ned over greenene. Trond satte standarden. Med en 110-meters pitch rett i koppen, markerte han klubbens desidert første eagle på et par-4 hull. Noen hull senere satte han en 40-meters pitch for birdie. Etter
hvert ønsket flere å delta i kalaset, og med ett var birdies et høyst ordinært skue på banen. Halvor ble både rørt og raus, og spanderte underberger på hele flighten for hvert nytt praktslag. Det ble etter hvert ganske mange drikkestopp.





Da Odd Morten observerte at humøret begynte å bli relativt overstadig i den andre ballen, forstod han snart at her gjaldt det å grabbe til seg den ære man kunne. Han dro til med et 220-meters utslag og plasserte ballen knappe 20 cm fra hullet for en enkel tap-in-eagle. Et
øyeblikk føltes det nok bittert å ikke notere tourens første albatross, men to eagles i samme golfrunde er heller ikke hverdagskost! Odd Morten delte en liten flaske linjeakevitt med brodern og Micke, og kjente at stemningen steg betraktelig også i denne ballen.

Da feltet satte seg ned med en stor stärk av mørk type på hull-19, var det nærmest jubelstemning rundt bordet. Ikke aldeles usannsynlig at et visst inntak av alkohol gjennom dagen gjorde at man glemte å notere ned alle poengene på runden. Men så vidt redaktøren har klart å bringe på det rene, vant Øystein åpningen like under par.
Blant de øvrige poengsummene hersker sterkt økende forvirring, men følgende rangering er best guess basert på svært sprikende informasjonsgrunnlag: 1) Øystein 37, T2) Trond og Halvor 33, 4) Trym 31, 5) John Thomas 30, T6) Odd Morten og Michael 28, 8) Morten 26 og sist, men slett ikke minst 9) Steinar 25.

Mens gruppen nøt aftergolfen ble pitchene vakrere, chippene mer nøyaktige, puttene utrolig lange og drivene usannsynlige. Det var på tide å innta fast føde i tillegg til det flytende! Morten bestilte gam med stor grad av sikkerhet og personlig overbevisning, det viste seg å være en svinekjøttliknende sak med eggeplommer. Resten av feltet var langt mindre risikoavers og bestilte konformt den lokale burgeren,
i håp om en ganske hurtig leveranse.

Men da kom spørsmålet som kanskje føltes uungåelig? I hvert fall for noen. Bør egentlig en skotsk burger serveres med engelsk - eller fransk - sennep?

Trym mente åpenbart at temaet var uovermåtelig interessant, og benyttet det neste kvarteret til en grensesprengende disputas med den stakkars servitrusen. Måpende medspillere ønsket bare øl og burger, litt faderlig fort. Serveringsdamen bannet nok i stedet intimt for seg selv for sin helvetes pliktoppfyllende imøtekommenhet og forbannede påtatte serviceinnstilling. Først når samtlige sennepspreferanser var vurdert ut fra alle tenkelige og utenkelige synsvinkler, kom sennepen på bordet – tre varianter i pose, servert i en kopp... Var det verdt det?

Keep up the good work

Crail Golfing Society skulle åpne vårens jubileumsturnering, det kriblet i golffoten. Men spillerne var neppe mentalt forberedt på at de først måtte stå skolerett overfor klubbens head pro

Enkeltrom på Rusack kostet kun en hundrelapp mindre enn dobbeltrom. Som niende hjulet på vognen valgte Trond alternativ innlosjering første natt, før PA kom. Ingen merket da at reiselederen var tidlig oppe for å sikre lørdagens TGA-runde. Siden New Course ikke tillot prebooking, ønsket han en backup på Jubilee Course, just-in-case.

Det tok 20 minutter å kjøre til Crail Golf Society, et fantastisk flott og forblåst område midt i havgapet, toppet med strålende solskinn!

Men tilstanden gikk nok raskt fra euforisk overtenning til et snev av autoritetsfrykt da de ble møtt av Graeme, klubbens head pro og flerfoldige ganger klubbmester. Vel, han var helt sikkert også skotsk mester og verdensmester, for den saks skyld. Før utspill skulle det gis en felles protime og leksjoner fra en som hadde spilt golf før.

Enkelte kjernemedlemmer fikk nok et stikk av déjà vu fra klubbens fjerne forhistorie, og ventet atter en gang å høre de sagnomsuste formaningene som har holdt mang en TGA'er våken i kaldsvette om nettene... ”ok guys, let’s start with the grip”. Men det kom aldri.

Derimot var det ikke fritt for at staute karer spilte uten hals, med skuldrene klamt klistret oppunder ørene, da Graeme studerte hver av spillernes stands og slagkraft, så tidlig i sesongen. Mens gutta klasket baller utover rangen i svært ulike retninger og lengde, hvisket proen noen høyst velvalgte ord i øret på hver og én. Noen oppfattet sikkert instruksjonen både oppklarende og motiverende på en gang, andre følte neppe samme nytteverdi. Morten fikk følgende allmengyldige synspunkt fra proen, ”hmmm, keep practicing”. Kanskje var det ikke mer å si til TGA-medlemmet som har vært med siden tidenes morgen, men som aldri har skrevet seg ned en eneste centimeter fra sitt opprinnelige 36-handicap?

Avslutningsvis ønsket Graeme å arrangere en liten chipping-konkurranse på rangen, closest to pin over en bunker 5 meter fra flagget. Utfordringen var selvsagt at man skulle benytte en god gammel hickory wedge (treskaft) uten bounce. Denne kølla har en lei tendens til å grave seg ned i torven, om man ikke treffer spot-on. Trym var kanskje den som slet mest med å temme kølla fra en annen tidsregning, og fremviste et oppkomme av sære unnskyldninger i etterkant. Øvrigheten klarte testen overraskende bra, relativt sett. Micke fremviste
imidlertid godt gammelt slag, og vant utfordringen fra Graeme. Noen mente han nok må ha spilt med trekøller som ung, alderen tatt i betraktning? Micke mottok en rød caps fra proshoppen som belønning for innsatsen, og slet hardt med å skjule sin stolthet der han smilte fra øre-til-øre! Well done, Michael! Men nå var det snart på tide å komme i gang med åpningsrunden!