En helt alminnelig dag

Det eksisterer en egen tidsregning rundt John Thomas. Slack er et fullstendig ukjent begrep, program settes opp totalt blottet for marginer for det uforutsette. Intet menneske klarer å få gjort like mye på like kort tid. Utrolig nok rekker han likevel alt han må, dog aldri uten et ekstremt høyt blodtrykk og heftig transpirering

Ingen kan med sikkerhet vite hvordan John Thomas planla oppladningen til vårens TGA. Men det ingen drøy påstand å påstå - med relativt høy grad av skråsikkerhet - at John Thomas neppe planla noe som helst, i det hele tatt! Så sent som dagen før avreise fikk han fornyet sitt medlemskap i Larvik golfklubb, bekreftet i mail på selve avreisedagen. I tillegg må han på et eller annet tidspunkt ha funnet ut at det kjentes alldeles passende å legge ut seilbåten sin for salg nøyaktig på denne avreisedagen. Klargjøring av båten ble påbegynt klokken 4 om morgenen, klokken 16 var den solgt. Og først da(!) begynte han å filosofiere over turen til Skottland! Flyet skulle lette fra Gardermoen - 150 km unna - klokken 1920, dette ville bli knapt!

Så John Thomas dro hjem for å dusje, reiste ned til kontoret for å hente billettene, kjørte av gårde for å plukke opp Micke, fant ut at han bodde overraskende langt inne i en 30-sone, kom seg endelig ut på E18 ved Sandefjord... men da var klokken 1715 og han hadde flerfoldige mil foran seg, inkl rushtrafikken gjennom Oslo. På dette tidspunktet merket nok også John Thomas en viss økning i eget stressnivå.

Historien forteller ingenting om hvilke fartsover-tredelser han evt har gjort seg skyldig i, men 40 minutter før flyets oppsatte avgangstidspunkt skrenser han inn på gateparkeringen utenfor Oslo lufthavn Gardermoen. Micke spør lettere uanstrengt om det ikke er rimeligere å parkere på shuttlebussparkering, men da er det like før John Thomas klikker. Skal de spille golf i Skottland denne helgen, eller skal de ikke? På vei ut av bilen får John Thomas plutselig akutt krampe i begge ben, og må ta fem minutter
stretchout strak ut på asfalten, midt på parkeringsplassen, med Micke som bistand.

Selvsagt var innsjekkingen avsluttet for lenge siden når de endelig kommer seg inn i avgangshallen! Like selvfølgelig fikk JT pratet den åpen igjen, med sin sedvanlige avbalanserte og lune sjarme. På innsiden høres en frenetisk og pipende flyvertinne i fistel over høytaleranlegget, som truer med å close gaten om ikke våre to etternølere innfinner seg snarest! Men John Thomas og Micke må jo også handle litt whisky, champagne og sigaretter til turen. Selvsagt(!) rekker de likevel inn i flycabinen de nødvendige millisekundene før flyets crew har mistet den absolutt siste rest av påtatt tålmodighet – og de kan puste lettet ut i flysetene sine, på vei mot det forgjettede land.