Drømmetur mot alle odds

To uker før avreise var det stor skepsis internt i komiteen om Palmaturen kunne gjennomføres. Islandsk vulkanaske lammet all flytrafikk, vi måtte tenke nytt

Komiteen hadde backupplaner klare, med flyløse alternativer langs hele den svenske vestkysten fra Strömstad til Helsingborg. Men selv om TGA har gode minner fra harryturer over kjølen, ville det vært en regelrett nedtur å måtte bytte ut grønne greener på Mallorca med gulbrune fairways i Bohuslän. Heldigvis var Eyjafjallajökul i godlune.

Reiseleder Per Anders skal ha stor honnør for både planlegging og gjennomføring av vårens tour, selv om det tidvis også var spredte tilløp til beskjedne bidrag fra andre i reisefølget. Det var et alldeles prikkfritt arrangement, som det nok kan bli vanskelig å matche på senere turer. At været vekslet fra det genialt strålende til det tragisk miserable, kan neppe belastes arrangementeskomiteen for touren.
Trond tok sin femte tittel, og troner med det alene i toppen av listen over flest seire i TGA. At han også vant i ren utklassing-stil, lar vi så forbigå i stillhet...

Samtlige artikler fra turen til Palma, både før og etter avreise, kan gjenfinnes ved å klikke på denne linken. Alternativt kan du velge å fordype deg i reisereferater i etterfølgende artikler, vel bekomme!

...4 Sju deltakere legger ut på reisen sydover, via Rygge
...4 Spanske småretter i genuint sjarmerende restaurant
...4 Kort oppvarmingsrunde blant fjærkre på Poniente
...4 Første konkurransedag allerede på åpningsdagen
...4 Argentisk steakhouse, etter intens oppfordring
...4 Trond knuser absolutt all motstand i vårens TGA
...4 Noen forsover seg til kveldens premieutdeling
...4 Hovmesteren tar grep og forhindrer matsmugling
...4 Antatt høydepunkt blir det absolutte antiklimaks
...4 Oversvømmelse på flyplassen forsinker hjemreisen

Og har du - mot formodning - fortsatt ikke innbetalt utestående til reiselederen, bør du snarest lukke øynene og logge på i nettbanken.

Full forvirring ved hjemreise

Vi var ikke askefaste på Mallorca, men hjemturen gikk ikke helt etter planen. Trolig ble det satt ny nedbørsrekord denne dagen

Uten vesentlige håp om værmessige forbedringer, ble det besluttet i stammeråd å forlate Son Muntaner før tiden, og heller vende snuten mot flyplassen. Regnet høljet virkelig mens vi kjørte på motorveien. Trommingen på blikktaket var øredøvende, viskerne tok knapt unna fossefallet, og trafikken gikk i
bedagelig dorgefart gjennom elvedeltaet. Heldigvis er det korte avstander rundt Palma, og vi hadde rikelig med tid.

Vel inne på flyplassen, var det åpenbart at terminalbygningen slett ikke var dimensjonert for nedbørsmengder av dette kaliberet. Bygningen lakk som en sil, bøtter og kluter var spredt i et fånyttes forsøk på å begrense inntrykket av Palma International Airport som badeland. Staute nordmenn som har opplevd en gråværsdag eller to, lar seg ikke provosere av manglende flomvern og råteskader. Med tungen i rett munn fikk vi pakket om deler av det våte golftøyet og plassert det på en slik måte at vi nok en gang kom innenfor Ryanairs rigide bagasjeregelverk. Damen i skranken hadde ingen formening om hvordan man håndterte spesialbagasje, og golfbagene ble derfor etterlatt i stabilt sideleie midt i avgangshallen. Vi tuslet videre mot sikkerhetssonen, og dumpet etter hvert ned på hver vår pinnestol. Da var det bare å vente på at flyet vårt skulle ropes opp, og krysse fingrene for at bagasjen også til slutt havnet på samme fly som oss.

Ca førti minutter før oppsatt avreisetidspunkt, ble det opplyst om at flyet skulle gå fra terminal A. Like etter var flyavgangen fjernet fra alle flyplassens dataskjermer, og
noe så moderne og fancy som en informasjonsdisk var det naturlig nok ikke budsjettert for på denne spanske flyplassen. Norskættede passasjer med en umiskjennelig eim av mosselukt ble observert som hodeløse høns, flaksende fra dataskjerm til dataskjerm, uten mål og mening. Rykter skulle ha det til at flyet var omdirigert til terminal D, basert på en krusedull på noens boardingkort som med svært god fantasi kunne minne om en bokstav. Vel, i mangel av alternativ plan, valgte også flertallet av vårt reisefølge å følge rykteflommen helt til ytterste pir på terminal D. Langt der fremme i en mørklagt gate stod en blond variant av en Ryanairansatt, som på spansk vis himlet med øynene, trakk oppgitt på skuldrene og visste absolutt ingenting om noe som helst. Den unge damen i den stramme uniformen mente imidlertid å erindre at de fleste av Ryanairflyene vanligvis gikk fra denne terminalen. Men å ose av trygghet og overbevisende kunnskaper, var nok ikke blant hennes aller sterkeste sider. Uten forvarsel dukket plutselig ny info om flighten opp på et fåtall av monitorene, og dermed var det bare å LØPE som besatt tilbake(!) til terminal A i fullt firsprang - rundt regnet samme distanse som en halvmarathon - i motsatt retning.

All løpingen og transpireringen i den smått klamme terminalbygningen var selvsagt helt og holdent til ingen nytte. Tilbake ved utgangspunktet, kunne vi se at det slett ikke sto noen fly utenfor gaten. Gjennom vinduet så vi i stedet noe som liknet mer på det åpne havet, enn en rullebane for fly. Her var det åpenbart mer vann enn ønskelig, dette kom utvilsomt til å ta tid! Siden vi likevel var bakerst i køen, valgte vi å sette oss ned og avvente situasjonen. Det var lurt, først halvannen time senere ble det endelig varslet boarding. Som de sist ankomne var vi naturligvis også aller sist ut av døren på flyplassen, og sist inn på bussen(!) som tok oss til flyet... og dermed aller FØRST ut av bussen og inn i selve flykabinen! Og med fire cm standard benplass på samtlige seterader unntatt ved nødutgangene, var vi
ikke sene om å kapre de eneste first class setene på Ryanairs kveldsflyvning tilbake mot Rygge.

Det var allerede langt på natt da vi ankom gamlelandet. Relativt trøtte i trynet rasket vi med oss både medbragt bagasje samt noe nytt og nyttig fra taxfreeshoppen før vi fant våre respektive biler i parkeringshuset. Med relativt lav grad av kreativitet plukket vi tilnærmet det samme reisefølget som ved utreise, og fikk transportert våre korpulente kropper tilbake til opprinnelig bostedsadresse og egen seng, trygt og uten varige mén.

Søkkvått antiklimaks

Siste dagen med gutta, dagen for å ta den helt ut! Avslutningen skulle spilles på den særs eksklusive Son Muntaner som opererte med greenfee i det aller øvre sjikt. Men mye vann truet fra oven

Da frokosten var vel fortært og sistemann hadde sjekket ut av hotellet, hadde reiselederen for lengst rukket å betale for hele oppholdet, inklusiv mengden av barregninger. Trond the driver hadde også defilert Fiaten frem foran hovedinngangen, nok en gang måtte vi tenke kubikk fremfor kvadrat, mens folk og fe ble stappet inn i bussen til det bulet ut.

Son Muntaner lå i samme område som gårsdagens bane, Son Vida. Men dagens bane skulle gi oss ytterligere en stigning i programmet. Hele konseptet rundt Son Muntaner bar sitt umiskjennelige preg av å være hakket råere, vassere og mer overdådig eksklusivt, noe også greenfeeavgiften på svimlende €130 gjenspeilte. Om vi oversetter beløpet til norske dollar, snakker vi altså om ca en tusenlapp pr hode.

Det er nok en overdrivelse å antyde at det var noe som helst press på Son Muntaner denne formiddagen. Derfor skortet det over hodet ikke på all mulig vennlig service før teeoff. I klubbhuset ble vi tatt i mot av opptil flere smellvakre spanske brunetter, som utstrålte gemytlig imøtekommenhet for alle lommepengene våre. Og innen Per Anders hadde overtrukket sitt Mastercard, følte samtlige sju regntøykledte golfspillerne seg uhyre velkomne.

Rangeballer var selvsagt inkludert i greenfee, og på driving rangen lå ballene vakkert stablet ved siden av utslagsmattene. Øystein og Preben følte definitivt ikke at utgiftsnivået var altfor lavt denne smått fuktige mandag morgen, men valgte likevel å leie cart for anledningen. Selvsagt fantes en golf-GPS i iPad-størrelse integrert i kjøretøyet! Dette var absolutt blant de bedre golfbanene inkludert i TGAs tourprogram, ever! Dette burde vært et desidert høydepunkt!


Men været var ikke helt med oss denne dagen... Det regnet. Og etter hvert regnet det mer. For å være fullstendig ærlig, det bøttet ned! Cats and dogs! Værmessig slo det trolig endog den smått dyvåte opplevelsen på Alcaidesa i nærheten av Gibraltar, fra TGA V04. Da vi passerte tredje vannhull, var samtlige av golferne rennende gjennombløte helt inn til skinnet. Og carten gjorde ikke livet lettere for noen. Overraskende nok holdt likevel banen seg relativt ok, til tross for noe
overvann i visse deler av spillet.

Regnet gav seg jo slett ikke, tvert i mot! Nest siste hullet før runding begynte vi nok selv smått å innse parodien i det vi faktisk holdt på med. Galgenhumoren satt løst, plutselig var bløte vitser overmåte festlig. Dette var muligens et ballspill, men golf var det definitivt ikke. Underveis langsmed fairway på hull 8 kom beskjeden som var uungåelig. Marshall kunne informere om at banen var stengt med umiddelbar virkning pga overvann, vi måtte raskest mulig ta oss tilbake til klubbhuset. Synd, men avgjørelsen var dessverre langt fra kontroversiell. Det var ikke lenger praktisk mulig å spille golf her.

Tilbake til utgangspunktet fikk reiselederen aller nødigst forhandlet seg frem til en viss refund for deler av greenfeeavgiften, samt en gratis varm dusj og tørre håndklær til halvt druknede TGA'ere på tur.


Da varmen langsomt begynte å bre seg til fingre og tær, var vi klar for en ny matbit. Uten medbragte baguetter var lunsj i golfklubbens restaurant et helt greit alternativ. Samtlige bestilte den økonomisk gunstige dagens rett, til tross for at menyen blant annet inkluderte en 300 grams lettstekt(!) akkar, så vidt luftet over grillen. Yummi!

Deretter var det bare slå i hjel litt tid, det var fortsatt lenge til flyavgang. Dette ble derfor tourens desiderte antiklimaks, men hva kunne vi vel gjøre? Etter en time på sofaen satte vi kursen mot flyplassen.

No senior, por favor

Som etablert sedvane ble frokosten inntatt i hotellets spisesal, som ellers kunne skilte med en overdådig buffet. Og som på de foregående dager, valgte flere av deltakerne å smøre en ekstra baguette for å medbringe til banen. På godt norsk, "matpakke"

Akkurat denne dagen ønsket imidlertid hovmesteren å gjøre dette til et aldri så lite problem. Åpenbart følte den pingvinkledde, eldre og akk så lite distingverte serviettbretteren seg pålagt å opplyse om at hotellets management slett ikke tillot gjestene å medbringe mat ut av spisesalen. Med noe som minnet om et hoverende grin, stakk han et utførlig laminatbelagt notat oppunder nesen på søvnige TGA'ere, som fikk den svarte, beske, spanske kaffen i vrangstrupen. Siden baguettene allerede lå ferdig påsmurt og strategisk ved siden av nevnte golfspillere, følte nok den undergasjerte hovmesteren det som sin utøvende plikt å sørge for at forbudet ble overholdt under hele måltidet, selv om det naturlig nok gikk ut over hans øvrige plikter som smulefeier. Og for all del, baguettene fikk aller nødigst ligge igjen på bordet da vi forlot, slik at de egenhendig kunne kastes av vår nye bestevenn. En matnyttig opplevelse på morgenkvisten.

Seremonielle tradisjoner

Heldigvis var just-in-time nedtonet på vårens Mallorcatour, og deltakerfeltet rakk en velfortjent høneblund etter en utladende TGA. Men når det inviteres til bankett, forventes det naturlig nok at alle stiller nybarbert og ulastelig antrukket - og relativt presis!

Mens seremonimestrene trakk seg tilbake for å finregne alle poengene, ble det bestilt høye drinker med en lokal variant av Long Island i hotellets bar.

På slaget 2030 ble drinkene bragt til bords. Men en rask opptelling blant de tilstedeværende kunne avsløre at noen åpenbart manglet. For verken Morten eller Steinar hadde innfunnet seg, ei heller besvarte de våre gjentatte oppringninger. Da en søvndrukken Morten endelig plukket opp mobilen, var det tydelig at noen hadde glemt å bestille vekking.

Heseblæsende dukket begge opp i baren et kvarter senere. Steinar hadde tabbetrofeet i sin besittelse siden Laholmen sist høst, oddsen for at han ville bringe trofeet med seg til premieutdelingen var lav. Det ble da heller ingen utbetaling... Springmarsj tilbake til rommet!

Dog noget forsinket var vi endelig klar for kveldens premieutdeling. Ove og Trond vekslet om å føre formalitetene i seremonien, og delte rundhåndet ut deltakerpremier til alle som hadde gjort seg fortjent til sådan i turneringen.
Steinar lå på en klar tredjeplass etter den første runden, knakk syverjernet halvveis og gikk overraskende selv opp i limingen... Steinar havnet altså på den begrædelige jumboplassen. Mens Øystein og Ove fikk stå på de to nederste avsatsene på seierspallen, tronet Trond sjeldent overlegent alene på toppen. Dette var kanskje en av tidenes aller mest overbevisende seiersmarginer i TGA-sirkuset, hele 17 poeng foran nestemann på listen. Vi bøyer oss i støvet i dyp beundring, selv om det smerter. At Trond med fem napp i pokalen også er mestvinnende i TGA gjennom tidene, får vel for ordens skyld også nevnes avmålt i en bisetning.

1 Trond .... 36 42 78
2 Øystein .. 29 30 59
3 Ove ...... 25 31 56
4 Per Anders 26 29 55
5 Morten ... 32 21 53
6 Preben ... 22 30 52
7 Steinar .. 30 17 47

Litt overraskende var det altså ikke Steinar som fikk løfte det stolte hederstrofeet over hodet denne gangen også, til tross for sin absolutte totalsprekk,
i kombinasjon med å forsove seg til premieutdelingen!? Nei, komiteen falt i stedet for Per Anders' fabelaktige teeshot på Son Vida, der peggen fór mens ballen ble liggende. For dette kunne PA motta det alternative trofeet med skruer og muttere. Preben og Trond mottok hver sin closest-to-pin
premie, mens Per Anders også fikk utdelt premie for lengste drive.

Med seremonien hastig gjennomført var det atter på tide å haste videre i det tight'e programmet. Banketten skulle avholdes på fiskerestauranten Castillo de Mar, denne gangen ville vi forsøke å holde reservasjonen.


Siden mainatten var både lun og mild, ble det luftig besluttet å innta måltidet utendørs, en klok avgjørelse! Majoriteten nøt(!) en avkjølt dry martini som apperitif før måltidet, mens syvsoverne slet med å tømme glassene. Kanskje litt for lite paraplyer i drinkene? Kelnerne benyttet anledningen å bringe
tre feite fisker til bordet vårt, som anbefaling blant dagens ferske fangst. Så, etter forretter med enten scampi eller blåskjell, valgt tre i forsamlingen å slå til på dagens saltbakte havabbor, mens øvrigheten fikk teste den lokale paellaen. Uansett valg, dette smakte bare alldeles fortreffelig! En fantastisk dag på golfbanen ble dermed kronet med en minst like herlig bankett. Skål!

Iflg det offisielle programmet var dette kvelden for hete og utagerende nattklubbsysler. Men da måltidet var fortært, var det nok fler enn syvsoverne som følte at dagen hadde vært mer enn lang nok allerede... Nattklubbgeneralen Trond fikk likevel praiet en taxi, og stappet inn både Øystein og PA i baksetet, mens øvrigheten valgte å tusle de 10 minuttene tilbake til hotellet.

Når sant skal sies, eksisterer det mistenkelig få røverhistorier fra dette nattklubbesøket. Høydepunktet inntraff trolig allerede i heisen opp, der våre tre nattefanter fikk en nær-dame-opplevelse med en av etablissementets håndplukkede dansere. Siden gikk det nok mest nedoverbakke. Våre danseløver måtte snart erkjenne at lokalet slett ikke var direkte smekkfullt, ei heller på en søndag kveld! Uten at vi skal dvele vesentlig lenger ved denne fadesen, vil redaktøren gjerne protokollføre at samtlige var i egen seng i god tid før halv to. Er det noen som er i ferd med å miste draget? Eller er vi bare blitt voksne?

Ingen spenning i vårens TGA

Der Poniente hadde haner, hadde Son Vida måker som tuslet rundt omkring på fairways og greener. En av disse fuglene skulle også spille en helt avgjørende rolle i avslutningen av TGA V10

At Son Vida var hakket mer snobbete/eksklusiv i forhold til Poniente, merket vi allerede ved startboden. En ulastelig antrukket og i overkant autoritær starter fikk geleidet oss myndig av gårde til avsatt teeoff 1040. I rekkefølge etter gårsdagens 18 startet Per Anders, Øystein, Ove og Preben i dagens eneste firerball. Morten, Trond og Steinar inntok lederballen bak.

Første utslag var av det relativt åpne slaget, og førsteslagene var således umåtelig godt spredt i en vifteform i hele nedslagssonen.
Men så var det også
slutt på moroa. Dette var en konkurransedag og banen var definitivt en konkurransebane! Ikke bare var Son Vida særs vakkert anlagt og velpreparert til det perfekte, den hadde også noen superraske, ondskapsfullt ondulerte greener. Noen fairways var så smale og trange at utslagene derfra gav tilnærmet tunnelsyn, dypt inne i mellom tette kratt, palmer og murte ferieboliger. Slice/fade var definitivt ikke en del av spillet, snorrett var dagens buzz word.

Stedets lokale kremmere hadde nok definitivt tatt poenget, og solgte pent brukte lake balls allerede ved tredje tee-sted. Ove var kun én av flere som shoppet 21 baller for €10 fremfor å satse på eget overmot. Med den selvinnsikten reddet han trolig dagen, det var ikke få ganger at driven satt halvt øst denne formiddagen. Og hver gang Ove med rungende klar røst proklamerte FORE! over hele middelhavsøya, lukket vi andre øynene og ventet i spenning på lyden av
klirrende speilglassruter, eller nye og hittil ukjente spanske gloser fra en særs høyrøstet lokalbefolkning.

Det er overhengende sannsynlig at Per Anders hadde dagens mest spektakulære utslag fra tee. Han presterte å sende peggen i en pen bue, flere titalls meter fremover, uten en gang å touche ballen med sin nyervervede driver. PA's andre ball ble spilt fra nøyaktig samme sted, dog denne gangen uten peg. Preben hadde på sin side sannsynligvis dagens fairwayslag, der han sendte ballen klokkeklart 100 meter gjennom luften og rett inn i en brønn! Hvilken idiot hadde plassert en brønn(!) midt på en fairway?


Steinar så ut til å slite uten syverjernet i bagen, og var tidlig ute av dansen om sammenlagtseieren. Han hadde likevel dagens innspill, der han la ballen pent til rette innenfor et høyt inngjerdet område på ca 3 x 3 meter, dog utenfor rekkevidde for videre spill. At runden skulle ende med stusselige 17 poeng på scorekortet, var likevel en stor overraskelse og skuffelse ut fra gårsdagens svært gode spill.

Dagens hendelse var likevel en kjede av etterfølgende incidenter ved hull 17. Preben spilte inn en ball til like utenfor green, i det en måke snapper opp ballen hans og flyr 4 meter av gårde med denne. I nøyaktig samme øyeblikk spiller PA feilaktig på Oves(!) førsteball og sender denne opp mot samme green. I forvirringen som oppstår slipper måken Prebens ball og tar i stedet med seg Oves ball, dog spilt av PA. Et meget uklart antall provisoriske baller spilles så inn mot den selsamme greenen i odde rekkefølge, men førsteballen til Ove
(eller var det PA) er imidlertid søkk vekk! Ballen dukker likevel opp igjen på siste(!) green, der Ove plutselig finner tre(?) merkede baller i spill... Hmm, her lukter det fugl lang vei!!!

Komiteen kan vel med en påtakelig grad av undring stille ett og annet spørsmål om føring av scorekort her?


Hele tre par-3 hull måtte til før Trond (som eneste) til slutt traff greenen i første forsøk på closest-to-pin, og vant delkonkurransen. Men det var ikke det hele. Dette var definitvt Tronds dag/tour, han var overlegent best og spilte til smått usannsynlige 42 poeng siste dag. Ingen foran, ingen ved siden, men en hel haug halsende bak. Ove var nærmest med 31 poeng, Øystein og Preben fikk 30 hver:

....1 Trond .... 42
....2 Ove ...... 31
...T3 Preben ... 30
...T3 Øystein .. 30
....5 Per Anders 29
....6 Morten ... 21
....7 Steinar .. 17

Selv om komiteen forgjeves forsøkte å holde på spenningen frem til premieutdelingen senere på kvelden, var dette et lost case. TGA var ikke lenger spennende i det hele tatt! Men for all del, vi spilte med...


Klubbhuset på Son Vida lå badet i sol etter runden, og kunne oppvise en burgertallerken som langt overgikk Ponientes. Forsamlingen sloss om solkrem med høy faktor, gnagsårplaster og iskalde pilsnerøl, og hadde det slett ikke ille. Hadde det ikke vært for det relativt tette programmet, hadde vi nok sittet der lenger. Trond, vår designated driver drakk "bare" shantie, og var nok den som var mest klar for å transportere reisefølget tilbake til sentrum av Palma for en nap før kveldens bankett. Vi andre fikk bare henge oss på, etter beste evne

Saken er biff

På turen til Marbella V04 ble TGA introdusert for begrepet argentinsk steak. Da noen ba om at det skulle sjekkes hva som fantes av steakhouses i Palma, var ikke komiteen sen om å gjøre litt aktiv research

Blant sprikende restaurantanbefalinger falt valget på det knøttlille etablissementet El Rancho, kun 5 minutters springmarsj fra hotellet. Umiddelbart virket det folketomme lokalet alt annet enn åpent, da vi ankom klokken 21 sharp. Men vi var bare de første middagsgjestene for kvelden. Vi fomlet oss raskt gjennom menyen og forkastet alle evt velmenende tips fra vår spanske servitrise. Her skulle vi kun ha et stykke lettere stekt kjøtt av en viss
størrelse, minst mulig klissete saus, et par never chips som side order, akkompagnert av en rimelig heavy spansk Riojavin. Saken var biff!

Maten var kostelig, men regningen var det slett ikke. Ytterligere noen gjester dukket opp på nabobordene, men restauranten ble langtfra full, noe som for øvrig var oss fullstendig uvesentlig. Biffmåltidet ble avsluttet med noe søtt til kaffen, før vi i flokk og følge kunne trampe ut i Palmanatten. Turen gikk mot de trangere smug av gamlebyen, der vi dumpet ned på falleferdige barkrakker i en halvt luguber kneipe...

Drinker av ymse slag ble lettere fordelt blant forsamlingen, som inntil dette hadde vært høyst tilstedeværende. Plutselig satt opptil flere - snart alle - med hver sin mobiltelefon av nyere dato og fomlet med teknikken. Hvordan var nå livet der hjemme? Og hva var webadressen til denne fjesboken? Fantes det en app for iPhone? Nysgjerrighet hos mindre IT-begavede siviløkonomer var over kokepunktet, alle spørsmålene var dumme, og haglet inn fra øst og nordvest. Smått om senn hadde hele gruppen rebootet sitt internminne og slettet gamle fordommer om Facebook. PA var kanskje kveldens mest dristige, som djervt valgte å legge ut sine helt private tanker på sin egen FB-profil. Ser vi en ny vår for TGAs egen Facebookgruppe? Vel, bare tiden vil vise, men det er vel kanskje fortsatt uhyre lite som tyder på nettopp det.

Gruppen vandret videre, lettere på måfå. Nattklubbgeneralen hadde for lengst innstilt radaren på et særlig utvalgt nattlig etablissement langs strandpromenaden, men tiden var ikke moden... Lokalet var helt folketomt, uansett hvilke argumenter både nattklubbgeneralen selv og stedets innpisker kunne lokke med! Så, mens vi avventet stinn brakke, ble vi hengende på en utepub og vurdere situasjonen.

Rundt midnatt tok enkelte til vettet, mens de mest ihuga dansløvene heller besluttet å investere større deler av sitt reisebudsjett i blinkende lys, technomusikk og overprisede drinker... i et knapt halvtomt lokale! Og som så mange andre shorte finansielle beslutninger tatt i et nedadgående marked, gav heller ikke denne særlig uttelling. En halvtime senere var SAMTLIGE TGA'ere i seng. Avslutningen av turneringen var noen timer unna!

Første konkurransedag (V10)

Basert på score fra oppvarmingsrunden, ble startrekkefølgen for TGA offisielt proklamert umiddelbart før start. De antatt beste fikk gå ut sist i lederballen. Men det er som kjent stor forskjell på en oppvarmingsrunde og en konkurranserunde full av nerver


Steinar, PA, Trond og Morten gikk ut først i looserballen, mens Øystein, Ove og Preben fikk gå i lederballen, rett bak. Illusjonen var åpenbar, så langt var ingen offisielle TGA-poeng utdelt. Kanskje snarere tvert i mot!

Rimelig snart ble det konstatert at det var spillere i feltet som trolig hadde tjuvtrent seg gjennom både sluddbyger og sprengkulde sist vinter, og kunne fremvise både golfinnsats og golfevner langt over alle realistiske forventninger på denne solrike ettermiddagen tidlig i mai. Man trengte da slett ikke være spesielt bevandret innen golfen for å observere overraskende mange velplasserte golfslag som fór gjennom luften over Poniente.


Selv om det var sparsomt med både ovasjoner og stående applaus fra sidelinjen, bar mange av golfslagene kvalitetsmessig preg av å likne TV-golf, slik vi aller best liker å se det. Humøret var dermed usedvanlig bra til en konkurransedag å være, selv om alvoret lå like oppunder overflaten. Paradoksalt nok ramlet flere 10-meters putter rett i koppen, mens putter med vesentlig lavere odds gikk stang-ut.


At Steinar mister hodet, er knapt et nyhet. Men denne gangen var det altså ikke sitt eget, men syverjernets tyngdepunkt som forlot sitt skaft. Dette kunne faktisk vise seg å bli uhyre utslagsgivende?

At Ove ved et tilfelle valgte å påpeke at Preben slo ut en halv millimeter foran utslagsstedet, ble naturligvis behørlig notert i protokollen. Men så, mens Ove var opptatt med å slå ut egen ball fra samme tee like etter, ble markeringen spøkefullt flyttet hele to meter bakover. Overraskende nok fikk ikke Ove hendelsen med seg. Måpende og høyst motvillig aksepterte han dog sin straff, men uten å skjønne et dugg av hvordan han kunne feilberegne utslaget. Spøken ble selvsagt avslørt noen hull senere, i god tid før scorekortene skulle kalkuleres.


Trond kunne imidlertid smile om kapp med solen, og spilte til sitt livs handicap. Morten overrasket alle, trolig seg selv inkludert. Etter første dag av TGA lå Morten
nest best av samtlige, med hele 32 poeng på scorekortet! Dernest fulgte deltakerfeltet i tur og orden helt ned til jumbo. Preben lå vanvittige 14 poeng bak Trond, faktisk bare tre fattige poeng mer enn han fikk på 9 hull i oppvarmingsrunden tidligere på dagen. Som et lite plaster på såret kunne Preben imidlertid innkassere seieren i closest-to-pin konkurransen, og dermed var ikke dagen bortkastet for noen:

.1 Trond .... 36
.2 Morten ... 32
.3 Steinar .. 30
.4 Øystein .. 29
.5 Per Anders 26
.6 Ove ...... 25
.7 Preben ... 22 (CP)

Etter 27 spilte hull på idylliske Poniente, kunne forsamlingen med skjelvende ben og varmt bankende hjerter, dumpe ned i hver sin terrassestol ved klubbhuset, med hver sin høyst velfortjente pilsnerøl i den minst like skjelvende høyrehånden. Og etter ytterligere noen runder med pils og shandie, mest for å stabilisere skjelvingen (åpenbart), dog før feiringen tok fullstendig av, valgte vi å returnere til hotellet for en kalddusj og rask omkledning, før vi skulle innta dagens middag, i tyrens tegn!