Morten i storform på Rivieraen

Med ensifret medlemsnummer i TGA siden tidenes grytidlige skumringstid, klubbens evige grøntkortspiller og (tidvis) vimse i startfeltet... så skulle det endelig bli søndagsspillerens revansje

Endelig kunne Morten heve trofeet over hodet og motta medlemmenes hyldest! Dette var umåtelig moro, vi bøyer oss i støvet og gratulerer den nye Morten uten mobiltelefon!

Opplegget bar umiskjennelig preg av hvilepuls og svært avslappet atmosfære. Trolig snakker vi om historiens aller første TGA-program blottet for just-in-time, just too late, not in time at all, eller helt andre måter å si at programmet er altfor j*** tight. Tro det eller ei, turen til Cannes var lagt opp med god slack, åpenbart til lutter glede for de tilstedeværende. Det fantes faktisk ikke snev av argumentasjon i forkant av beslutning om kun én tellende TGA-runde. Selv om man skyldte på tidspunkt for mørkets frembrudd på den franske rivieraen, var nok den reelle årsaken vesentlig nærmere skrantende knær, vonde rygger og etterslep av lungebetennelse hos (minst) en av deltakerne. Lærte vi av dette? Vil konklusjoner etterlate varige spor og skape presedens for fremtidige turneringer, eller aner vi nye, opphetede diskusjoner allerede ved neste korsvei? Vel, only time will tell... men det er da lov å håpe!

Grunnet uvær og stengt flyplass søndag kveld, varte turen en dag lenger enn først planlagt. Ingen klaget dog nevneverdig over å måtte tilbringe en ekstra kveld langsmed Croisetten i Cannes, en ekstra natt i en overdådig hotellseng og en sen frokostsbuffet i sommerlige omgivelser midt i oktober. Force majeur er alltid lettere å forklare for sjefen der hjemme.

Les alle tourreferatene på de nedenforstående linkene:

- sjokkåpning i sydevarme
- TGA H12 på ærverdig bane
- 70-tallsfeeling på banketten
- uvær forsinker hjemreisen
- evt ALLE artiklene samlet

En annerledes søndag

Søndagsgolf innebærer ofte å måtte stå opp altfor tidlig, kjenne en dundrende hodepine komme smygende, for deretter å spille golf med ekstremt lave, nærmest subbende skuldre. Og til slutt står Morten der som søndagsvinner, etter en trøstesløs seig og utmattende golfrunde i bakrus. Høstens tour var helt annerledes

En leder må gjerne ha en gruppe å lede. I en gruppering bestående av sterke personligheter som til daglig besitter godt gasjerte posisjoner i norsk næringsliv, skorter det sjelden på ivrig beslutningsvillighet i TGA. Problemet er vel snarere å oppnå konsensus i forsamlingen? Derfor må det blotte fravær av nidkjær forberedelse og visjonære tanker om søndagens program ha fortonet seg relativt besynderlig på en tilfeldig utenforstående. Kunne man skylde på Middelhavsluften? Eller var gruppen fortsatt punch-drunk etter gårsdagens uforutsette tilbudsorgie? Uansett, her var det åpenbart flere som ønsket å la seg lede enn selv å innta den gule ledertrøyen. Til og med den sedvanlige bettingen uteble!

Stikk i strid med tidligere tradisjoner, bar H12-programmet preg av å være et lavpulsarrangement med avslappet atmosfære, stressfrie soner og avbalansert nytelse. Etter en god frokost og rolig utsjekk fra hotellet, forlot reisefølget Cannes for en sen tee-off på Saint Donat, i det som trolig skulle bli sesongens aller siste golfrunde.

Dagen var alldeles bekymringsfri, ingen grunn til å stresse første utslag. Gruppen slentret innom golfklubbens restaurant og slang seg ned for å innta en fet dagen-derpå-burger. Til tross for at matretten stod på menyen (riktignok på barnemenyen, men dog), hjalp det ikke å bruke alle triksene fra boken; burgeren forble utenfor rekkevidde for hangovergutta. Normalt ville hungrige karer med betalingsvilje og presumptiv ditto betalingsevne ha blitt relativt provosert over å møte et slikt nederlag... men denne dagen steg pulsen bare hårfint over hvilepuls.

Mat i magen ble det likevel, og dermed var det klart for en shotgun start. Akkurat som de foregående dager, var banen fantastisk fin... og det er vel omtrent det som er verdt å rapportere fra runden. For like langsomt som den startet, avsluttet den brått. Værgudene var åpenbart i samme lune som to år tidligere, da de hadde bestemt seg for at 9 hull fikk være tilstrekkelig for søndagsgolferne. Gruppens mest innbitte forsøkte krampeaktig å påbegynne de siste 9, men tok snart til fornuften. Her snakker vi om seriøst grisevær i anmarsj!

Historien etterlater altså ingen spor av resultater, gjætord om spektakulære slag eller andre infame hendelser. Mens regnet tiltok i styrke, senket stillheten seg i klubbhuset. Dette virket tilsynelatende å være høyst verdsatt av alle med fulladede batterier i sine ipad’er og smarttelefoner. For Steinar ble imidlertid stillheten altfor overdøvende; sjelden har vel TGA opplevd et for anledningen like hypersosialt medlem med akutt munndiaré.

Med ytterligere og uforutsett ny slack i programmet, ble bager pakket og banen forlatt, med nesen godt vendt mot Nice for litt sightseeing(!) og nytt restaurantbesøk før hjemreise til høst og kulde. Et godt stykke ned i pastaskålen ble det imidlertid relativt klart at værgudene virkelig mente alvor denne gangen. Rykter antydet at det ikke fantes fly som kunne bringe med seg fornøyde og slitne golfere tilbake til gamlelandet, men dette måtte selvsagt bekreftes. Dermed bar det tilbake til flyplassen for flyet som - etter rutetabellen - skulle ha tatt av mot Gardermoen klokken halv elleve.

Det forblir selvsagt et definisjonsspørsmål om værgudene var for eller imot oss. Faktum er uansett at flyplassen var hermetisk lukket og sistemann hadde slått av lyset. SAS-maskinen var holdt tilbake i Skandinavia, og hadde tydeligvis ingen umiddelbare planer om å hente noen i Nice denne kvelden. Mens kaoset rådet i avgangshallen, valgte samtlige av våre venner med eurobonuskort over blått å ringe flyselskapet i hjemlandet. Med stor velvilje og åpen lommebok fra et (på det tidspunkt) ikke konkurstruet SAS, var det bare å besørge egen overnatting og sende regning i posten.

Med en snarrådig kjentmann i følget, bar det følgelig tilbake til hjemmekoselige omgivelser i smørøyet av Cannes. Uten mengder med Chablis og østers forandret Croissetten karakter, og ingen ble tilbudt verken det ene eller andre mot betaling.

Natten forløp etter sigende rolig, og mandag klokken 12 var gjengen endelig i luften på vei mot Oslo. For første gang i historien kunne hele feltet ankomme egen folkeregistrert bostedsadresse fullstendig uthvilt, i knallform og med et stort smil om munnen - dog nesten et døgn forsinket!

Overprisede delikatesser på Croisetten

Etter en høytidelig premieutdeling i hotellets bar, gikk ferden ut i Cannes-natten. Delikatessene stod i kø... men alt har sin pris

For en gangs skyld var det verken dramatikk eller spenning i forkant av premieutdelingen. Morten var allerede behørig bejublet og lovprist til det overstadige gjennom store deler av dagen. Etter bading og shopping ble trofeet høytidelig overrukket av seremonimester Per Anders til høstens største TGA-bombe, Morten. Trond fikk ditto priser for de vesentlig mindre betydningsfulle delkonkurransene closest-to-pin og longest drive, og resten mottok deltakerpremier.

Øystein mottok hederstrofeet, etter sigende for sin åpenbare vannskrekk. Med bare 30 meter igjen til hullet, presterte han å sette hele fire påfølgende slag inn i samme vannhinder. Denne rookie prestasjonen fortjente definitivt en hedersutmerkelse, vi gratulerer froskemannen!

Alle de tradisjonsrike ritualene ble fulgt til punkt og prikke, inklusiv long islands under seremonien i hotellets bar. Med ett ørlite unntak, som faktisk kan tendere mot en aldri så liten skandale. De fire siste turneringene, siden jubelturen til St. Andrews våren 2011, har seierherren blitt tildelt et vinnerslips som ærefullt skal bæres resten av premiekvelden. Men dette var det imidlertid ingen som hadde medbragt til Cannes. Når sant skal sies, ligger det trolig fortsatt i slipsskuffen hjemme hos Hans Jørgen. Og der ligger det godt, ikke sant? Skjerpings folkens, tradisjoner er til for å følges! Derimot sier statuttene over hodet ingenting om hvite sokker på banketten, Steinar, det er allmennkunnskap!

Anyway, kvelden skred fremover og det var på tide å innta fast føde. Mens fredagskvelden var i biffens tegn, hadde flertallet heldigvis fått trumfet gjennom en sjømataften på den aller mest tellende kvelden, til tross for at mindretallet nettopp hadde vunnet sitt første trofé.

Sjelden har medlemsmassen blitt servert et fat av havets mest innbydende delikatesser i slike overdådige mengder og av en sådan kvalitet som akkurat her i Cannes. Selv den mest skeptiske - og for dagen mestvinnende - i reisefølget hugget (måtelig) innpå, under betryggelse om at det meste helt sikkert var både avlivet og well done. Øvrigheten gulpet i seg østers som om det skulle ha vært et afrodisium, og dermed gikk det naturlig nok som det ofte gjør....

Cannes-by-night etter en TGA-turnering i oktober er trolig noe ganske annet enn nattelivet under den nesten like kjente festivalen i mai. Som om det ikke hadde vært nok vandring tidligere på dagen, ble det ene vannhullet etter det andre inspisert og funnet uverdig. Noen vil kanskje mene at det enkle er det beste - og at det enkle er å gi opp? Så, dermed ruslet TGA's håndplukkede ufortrødent videre, og dumpet til slutt inn på det aller siste og beste(?) establishmentet på hele Croisetten. Yeah, right! Lavt under taket, trangt om plassen, broket forsamling av godt tilårskomne herrer og damer som beveget seg til levende musikk. Hm, var dette årsmøte i Cannes' geriatriske forening? Reunion av Rosekjellerens venner? Var det virkelig slik at gråstenkede TGA'ere for første gang trakk snittalderen ned på club?

Bankett er bankett, og det som hender på banketten forblir på banketten. Vel, foruten å bli gjengitt her på bloggen da... selvsagt! Denne gangen tenker vi dog ikke å gå nevneverdig inn på det faktum at vinneren også mer eller mindre vant(!) hele banketten, med sjeldent utagerende atferd fra den kanten. Neida, det skal forbigås i stillhet. Det som nok tok vesentlig større oppmerksomhet var imidlertid en litt for "tilfeldig" passiar mellom en ikke navngitt golfer og en av stedets - relativt sett - yngre tilstedeværende. Underveis i passiaren, helt uten forvarsel, endret samtalen karakter til å bli en diskusjon om pris for et godt gjennomtenkt og innøvet forløp. Den aktuelle TGA'eren takket etter sigende snarlig av samtalen (åpenbart), mens interndiskusjonen i kjølvannet ble en langt mer prinsipiell what-if-analyse i en stadig mer lystig gjeng. Det er jo en anerkjent praksis å dele sitt personlige TGA-budsjett opp i ikke sammenleggbare delsummer for at revisjon av totalkostnaden skal bli mindre fristende. Men med kyndige tall-forstå-seg-påere i reisefølget utviklet det seg likefullt til en høyst ullen diskusjon om til hvilket delbudsjett en slik uforutsett utgift skulle kunne henføres. Tilfeldig konsum? Hole-in-one utgift? Rekreasjon, SPA og restitusjon? Vel, alle smarttelefoner ble umiddelbart konfiskert på stedet, vage minner er slettet for all ettertid. Eventuelle spekulative konklusjoner vil naturlig nok aldri kunne bekreftes, uansett pris.

Karma Charmeleon

Kan det være karma? Eller det endelige bevis på at den virkelige verden over tid vinner over den virtuelle? Eller snakker vi kun om tilfeldigheter? Det var uansett en overraskelse, en særdeles stor og gledelig overraskelse. Og definitivt på tide!

Sett i retrospektiv kunne det virke som det faktisk lå i kortene helt fra før teeoff på denne offisielle turneringsdagen. En av TGAs virkelige grand old men har gjennom store deler av klubbens historie blitt referert for sine tilsynelatende ferdigheter innen multitasking. Stadig har Morten blitt observert snakkende i en mobiltelefon samtidig som han har spilt turneringsgolf, høyst tilsynelatende simultant. Ofte har han nok vært langt mer visuelt tilstede enn mentalt tilstede. Akkurat denne vakre lørdagen var bildet snudd fullstendig på hodet. I den grad Morten brukte telefonen i det hele tatt, var det for å forevige at andre TGA'ere snakket i sin telefon.

I aldeles strålende sommervær skulle høstens TGA spilles på den vakre og ditto høyt prisede Cannes Mougins Golf & Country Club. Trym og Morten stilte klassisk / umoderne antrukket i den offisielle TGA-piqueten fra jubileumsturneringen i Skottland i 2006, og antydet spøkefullt at øvrigheten nok burde diskvalifiseres for ureglementert antrekk. Men etter at vittighetene hadde stilnet av, ble det liv i søndagsgolferen Morten. Han som normalt har for vane å slå til når det hele er mer eller mindre over, ble plutselig en turneringsspiller over natten. I fullstendig ukjent stil, knuste han regelrett resten av feltet. I ball med Per Anders og Steinar - som begge gikk på en kollektiv kollaps etter runding - haglet oppbackende lovord til den eneste i feltet uten tidligere napp i trofeet. Mens andre spilte flikk-flakk fra tre-til-tre langt inne i skogen, var stemningen likevel overraskende avslappet og galgenhumoren satt løst.

Morten .. 15 + 17 = 32
Trond ... 15 + 13 = 28
Øystein . 14 + 14 = 28
Steinar . 15 + .9 = 24
Trym .... 14 + .9 = 23
PA ...... 14 + .4 = 17

Trond sikret seg begge delkonkurransene closest-to-pin og longest drive, men det var vel også det eneste å notere i margen. Muligens var resten av feltet traumatisert av revisoren fra Asker. Og kanskje var Per Anders fortsatt redusert etter sykdom frem til avreisedagen, da han på ære og samvittighet noterte smått stusselige 4 poeng på backnine. Andre unnskyldninger er ikke kommet komiteen for øre. Sjelden er det blitt innrapportert færre spektakulære slag, eagles ingen har observert, mistenkelige tellefeil, ufordragelige svensker, gråhvite løgner eller andre mer eller mindre obszöne oppdiktede hendelser på og utenfor fairway. Det var i det hele tatt meget gemütlich på Cannes Mougins denne turneringslørdagen i oktober.

Det som dog kanskje huskes best fra dagen, er en dukkert i et meget behagelig temperert middelhav etter turneringen. Det var et seriøst tommelen opp fra dovne golfere uten handlelapp hjemmefra. Mens flertallet plasket og sprutet vann på hverandre mens de ventet på premieutdelingen, var nybakt mester ute på handletur på Croisetten etter en helt spesiell parfyme til sin hulde viv. Uten minne om merke eller utpregede franskkunnskaper, skulle vår brave champion forsøke å lukte(!) seg frem til riktig parfyme under kyndig og velduftende assistanse. Dette var åpenbart meget imponerende, eller alternativt renspikka vissvass. Rapporter hjemmefra får heller referere om mannen slo en homerun - for andre gang denne lørdagen.

17-hulls åpning i tropevarme

Med lungebetennelse og sykemelding var nok PA tourens mest usikre kort før avreise. Etter første golfrunde i Cannes var det lite som tydet på at han stilte med større handicap enn noen andre

Med koordinert og grytidlig avreise var det ikke mange som hadde mye å rapportere fra avgangshallen på Gardermoen, om man ser bort fra et unisont stønn og gjennomgående måping i forsamlingen da TGA-trofeet ankom i flunkende ny reiseemballasje. Seks halvsovende golfere med og uten antibiotika i kroppens hulrom, krøket seg inn på turistklasse i SAS-cabinen på vei mot høstens viktigste turnering.

Snakketøyet og rapporteringsvilligheten var imidlertid langt livligere etter touchdown på Aeroport Nice Côte d'Azur rundt lunsjtider. Joda, på værmeldingen før avreise hørtes 20 varmegrader herlig ut, vi har alle lest av gradestokken i solsteika i vinduskarmen. Overraskelsen var imidlertid formidabel da den faktiske Gran Canaria-varmen slo imot oss vel ute av flyet på flyplassen. Praten gikk høylydt... What, har du bare med én golf-shorts? Solkrem i bagen, anybody?

Selvutnevnt og selvpåstått lokalkjent reiseleder Trym tok umiddelbart lederansvar, og besørget en 9-seters Mercedes Vito med rikelig plass til både bager, golfere og alt annet stasj. Uten videre diskusjon, inntok Trym også førersetet som designated driver for anledningen. Plystrende og med påtatt gangnam-style kjøremønster førte han reisefølge tilsynelatende selvsikkert frem til tourens aller første golf-establishment, Cannes Mandelieu Old Course. At Morten kjente saltsmak i munnen mens Trym forserte snobbete golfere på smale golfveier opp mot anlegget, forsvant som dugg for solen etter at de hadde brekksladdet inn foran det ærverdige klubbhuset.

One-stop-shopping kan ha sine ulemper, spesielt i restauranten på Mandelieu. Vil dere betale for lunsj og greenfee samlet? Javisst ville vi jo det. Ulempen var bare at dermed gikk all forhåndsforhandlet greefeerabatt umiddelbart i glemmeboken. Et par golfballer dekket naturlig nok ikke tapet. Å gjøre om på dealen var totalt fåfengt: "Je ne sais pas; my English is very bad". Uansett ingen grunn til å la en vanskelig klubbansatt på akkord spolere den gode stemningen. Sammen med en iskald shandy og en overdådig lunsjbuffet var den forulempede mentale økonomiske balansen gjenopprettet.

Golf er definitivt ikke som sykling! Og da tenker vi ikke umiddelbart på doping, der TGA muligens har ett og annet å lære. Prestasjonsmessig var opplevelsene på banen langt under pari - og over par!

Å hvile seg i form funker åpenbart ikke, det er herved bevist en gang for alle. Visse deltakere ønsket tilsynelatende flere utfordringer enn den relativt åpne banen la opp til, og utfordret den lokale vegetasjonen langt utenfor oppmålt fairway. Et tappert forsøk på utføre en draw-rundt-et-tre à la Phil Mickelson fikk åpenbart et annet utfall enn det Steinar hadde observert på Viasat Golf.

For første gang i TGAs historie klarte en ball å glemme et hull! Spillere i ballen skylder på at oppmerksomheten var rettet mot TGA-historiens første on-course fergetur, men dette er det ingen - verken medspillere eller hjemmesittere - som biter på. Så hva sier golfreglene om dette? Eller TGA-statuttene? Diskvalifisering fra turneringen? Nææ, det er vel litt drøyt. Oppjustering av handicap? Eh, når var handicap viktig i TGA? Spandere en full runde i baren? Njaaa, mer i ånden drink'n drive. Andre forslag kan noteres på TGA's facebookside.

Med alternativt 17 eller 18 noterte hull på scorekortet, klarte Trond, Trym og Øystein å oppnå 27 poeng på runden. Et helt ok resultat på åpningsrunden, med hårfin oppskriving i handicap. Like bak fulgte Steinar med 26 og Per Anders med 24, mens Morten endte aller sist med akseptable 22 poeng. Dermed var touren i gang!

Etter mørkets frembrudd ledet (stadig) kjentmann Trym stødig an i søk etter et velegnet spisested for sultne golfere. I sjømateldoradoet Cannes lå jo ebalissementene i kø, her var det mye spennende å velge mellom. Men følget ønsket slett ikke sjømat åpningskvelden, her var det en god gammeldags biff som stod øverst på menyen! Tradisjonsrike Long Island Ice Tea fikk vente til banketten, denne kvelden ble det servert avkjølt Bordeaux og sommernatten forløp deretter... umåtelig rolig! Var det enkelte i reisefølget som ante at et napp i trofeet kunne være innenfor umiddelbar rekkevidde?

Trofé på første klasse

Med noen få unntak, har TGA's gjæveste trofé trofast blitt fraktet land og strand rundt i en falleferdig pappeske. Vårens TGA-champion var imidlertidig forutseende nok til å endre på kutymen, og valgte å forlate det obschöne coveret allerede før avreise fra Nøtterøy i vår.

Før høstens tour til det store utland, hadde regjerende mester skapt et nytt, verdig og portabelt hjem for vår forgylte venn. Med stuen full av papp og andre ymse remedier fra hvitevareinstallasjon samt egeninnkjøpt hobbylim for anledningen, har Hans Jørgen (med litt assistanse fra Trond) åpenbart tilbragt store deler av den mest regntunge sommeren til velmente innesysler, og snekret sammen en flunkende ny reiseinnpakning.

Ved overlevering til middelhavsfarerne før flyavgang mot Nice, var derfor imponasjen storslagen da den gamle pappesken glimret med sitt blotte fravær. Og mens reisefølget stuet seg sammen på monkey class på vei mot skjærsilden, fikk troféet ligge løst og ledig i sitt hattehylleparadis på business class - som seg selvsagt hør og bør!

Middelhavsfarerne

Fortsatt bare seks påmeldte til høstens turnering, tretti dager før avreise. Etternølere bes melde seg til reiselederen umiddelbart!

Trym med hole-in-one

TGAs første hole-in-one på grønt gress kom etter 12 år. Det tok Trym 20 år med golfspill før han kunne vise til det samme! ;-)

I sannhetens navn må vi vel erkjenne at de første årene av TGAs historie bar mer preg av god golfvilje enn reell golfevne. Først i de senere årene kan vi med rette snakke om golfprestasjoner? TGAs to første eagles ble begge notert i Skottland våren 2011. Søndag fikk klubbens grand-old-man æren av å notere seg for tidenes aller første hole-in-one blant klubbens mest trofaste medlemmer. Vi bøyer oss i ærbødig misunnelse og gratulerer Trym på det mest innstendige!

Hendelsen inntraff på hull 2 på Bærum golfklubb, et 151 meter langt par-3 fra gul tee. Været var upåklagelig, med lett medvind og god medlemssprett da Trym kl 1415 slo ut med et sekserjern på egen hjemmebane. Selv om dette ikke var et offisielt TGA-arrangement, var TGA-medlem Trond høyst tilstede som målløs markør/vitne.

I en kommentar til TGA-bloggen innrømmer Trym at det kanskje var litt flaks involvert, selv om godfølelsen åpenbart var euforisk. Lysten til å gjenta bragden varte hele runden gjennom. Dessverre var både klubbhus og proshop stengt etter runden, slik at alle som var til stede gikk glipp av fri champagne. Feiringen fortsatte imidlertid etter hjemkomst, samtlige medspillere på flighten ble invitert. Ingen dukket opp, men det gjorde i stedet store deler av tjukkeste slekta.

Avslutningsvis bør det tillegges at Steinar faktisk noterte seg for en HIO på simulator på Innesvingen golfsenter på midten av 2000-tallet. Hvorvidt utendørs og innendørs rekorder er likeverdige overlates til debattantene på TGAs facebooksider i tiden som kommer.

Høstprogrammet klart

To måneder før avreise har reiselederen allerede tourprogrammet på det nærmeste spikret. Ikke bare finner vi flightinfo, romnumre og teeofftider, her har man detaljspesifisert absolutt alle gyldige bevegelser gjennom hele weekendoppholdet. Reiselederen har sågar programerklært barbesøk, eksterne middager og endog nattklubbrunder - av erfaring. Dette lover faretruende bra!

TORSDAG 11. OKTOBER
Varsle arbeidsgiver om at du tar fri på fredag (helt fri, Morten) og forlat deretter kontoret for å pakke piquets, pegger og angrepiller.

FREDAG 12. OKTOBER
Hver enkelt må besørge egen transport til Gardermoen, i god tid før avreise klokken 0855. Men deretter overtar tourapparatet til Trym. Umiddelbart etter landing 1155 (lokal tid) blir man plukket opp av en Mercedes Vito, med plass til både golfere og deres bagasje. Husk at den som setter seg i førersetet på flyplassen, blir designated driver for resten av oppholdet. Sånn er det bare, eldgammel jungellov.

Ferden går hurtig fra Nice til Mandelieu i utkanten av Cannes, der lunch vil inntas i skyggen av klubbhuset på Cannes Mandelieu Old Course. Teeoff hhv klokken 1424 og 1432. Når åpningsrundens siste put er satt, vil Vito'en besørge transport ned til Croisette Beach Hotel for innsjekk og barbesøk. Husk hvem som fortsatt er sjåfør, Trond! Bespisning på dertil egnet sted i nærområdene, før rusling up and down the Croisette er obligatorisk. Cannes by night! Og Trym; ingen Long Island før i morgen! Statutter er statutter. Ikke sant, Morten?

LØRDAG 13. OKTOBER
Oppvåkning med støle lemmer og sitrende forventning i kroppen. Påføring av solkrem som du burde ha gjort i går også. Frokostbuffet på hotellet, Vito-transport til Cannes Mougins Golf & Country Club. Teeoff for den offisielle TGA H12 for historiebøkene hhv 1118 og 1127. Sen lunsj i klubbhuset, før felles avreise tilbake til Croisetten og et obligatorisk bad i Middelhavet. Bankett og premieutdeling på strandhotellet. Og ja Trym, nå kan du forhåndsbestille voksne long islands! Middag utenfor huset, heftig bytur til stripas mest eksklusive nattklubb og strippebar. Trond sjekker ut og forhåndsbestiller bord, bring med nyladet kredittkort og rent undertøy. Cannes by night!

SØNDAG 14. OKTOBER
Sen, rolig frokost på hotellet, eventuelt i nærheten etter utsjekk. Alternativt rett til lunsj i den alldeles strålende restauranten på golfklubben Saint Donat. Teeoff fra ca klokken 14 (shotgun). Dusj og skifting til respektabelt reiseantrekk etter runden. Transport og innlevering av leiebil på flyplassen i Nice, middag i internasjonal sone, siste opprop for retur klokken 2230. Gardermoen by night! Send SMS til arbeidsgiver og informer om gjemmekontor mandag.

Tour de France

Ingen skal vel kunne påstå at finanskrisen har nådd TGA, høstens tour legges like godt til den franske rivieraen midt i oktober

Nok en gang har komiteen latt en voksen bestemme reiseruten, men denne gangen er det slett ikke snakk om hyttetur i egen skjærgård. Neida, Trym har virkelig ikledt seg romslige reiselederbukser og staket ut kursen mot fjerne farvann godt utenfor kjent led. Så langt har 6 håndplukkede golfere bitt på agnet, og vist påfallene interesse for å stille nykjemmet foran gaten til rute SK4703 mot Nice. Avreise er satt til fredag 12. oktober klokken 0855, turen avsluttes med sen retur søndag klokken 2230. Det bør gi tre spektakulære golfdager i nærområdende rundt fiffens ultimate metropol, Cannes.

Her spares det ikke på konfettien, gruppen inlosjeres på fasjonable Croisette Beach Hotell langsmed den famøse strandpromenaden som har gitt hotellet navn. To netter med frokost koster kun 1800 pr hode.

Reiselederen foreslår golfspill på tre utvalgte praktbaner med historisk sus, alle med reisevei mindre enn 20 minutter fra sentrum av Cannes. Vi nevner i fleng, Golf Country Club de Cannes-Mougins, Cannes Links Golf Old Course Mandlieu og Golf Country Club de St Donat. Dette lukter fugl lang vei, her er det virkelig lov å skru opp samtlige forventninger for en fantastisk weekend i franske Provence.

Alle som nå angrer bittert på at de ikke lot seg rive med ved første anledning, bes kontakte reiselederen prompte for å få info om billetter og bistand til egen innkvartering. Det er fortsatt plasser på reiselederens flyvning, for øyeblikket priset til snaut 4000 kroner tur/retur. Ingen grunn til å bli sittende på gjerdet lenger, finn frem golfskoene heng deg med, dette blir bare innmari stas!

Getting ready for my favorite major

With weather playing such a huge role at the British Open, it'll be interesting to see how the course is set up

Tiger Woods skriver på TGA-bloggen før British Open

It's been awhile since my last column, so I thought it would be a good time to check in before the British Open next week. I recently won my third tournament of the year at the AT&T National, and feel good about my game heading across the pond to compete at Royal Lytham & St. Annes in England.

It was great to win the AT&T National again at Congressional Country Club. I kept busy on and off the course and donated my first prize to my Foundation, which will benefit our scholars and a lot of local charities. Even with the bad weather that rolled in, we had a fantastic week, and I'm really proud of how everyone pulled together to get the event ready after the devastating storm.

It felt good to step up on that 18th tee on Sunday and hit the drive I know I can hit when I needed it. And to flip around and hit the exact opposite shot and draw my second shot in there. To shape two totally different shots and feel totally comfortable when I needed to, that felt really good.

I never thought about hitting a 3-wood off the tee at 18. I felt good hitting driver and went with it. I hit 3-wood from the up tee, but we had the back tee.

My other win came at the Memorial Tournament at Muirfield Village Golf Club. To tie Jack's (Nicklaus) PGA Tour record for wins (73) with him there was pretty cool. And then to have him there to talk about my chip-in at the 16th hole on Sunday and describe the circumstances, that was exactly how I was running through the scenario in my head. I thought it was pretty neat how we were both thinking the same thing.

I have to give a shout-out to my former Stanford teammate Notah Begay III. We just talked about putting philosophy; how I used to putt and what I used to do. He remembers how I used to putt in college, and I liked some of his thoughts and some of the things he was referring to. I started thinking about it, and I started doing it, and I started putting well again.

At the U.S. Open, I had the lead after 36 holes and put myself in good position to make a run at winning on Sunday at the Olympic Club. A couple shots got away from me at the end of the second round, then I got off to a slow start on Saturday. Things just didn't quite go right, and I was just slightly off. On a golf course like Olympic, slightly off means a lot.

It wasn't necessarily one of the toughest U.S. Open courses I've played, but it was one of the most exacting. You have to shape your ball off the tee just to keep it in the fairways. And then the greens getting pretty firm and we had runoffs on some of the greens that we didn't have in '98. I never did par the sixth hole. I decided to lay up there every day but Sunday, but I was already 5-over for the round and trying to make something happen. I didn't quite hit the approach shots the way I needed to. But I thought that was the right way to play it, and a lot of guys played it the same way.

Although I missed the cut last week at The Greenbrier Classic, I didn't play poorly. It's a wonderful golf course, but I had trouble gauging distances with my short irons and it was tough for me to adjust to the greens. They were slower than I expected and had a lot of wobble in them. I will say the hospitality was great, and I received tremendous support from the fans of West Virginia.

Now, I'm focused on the British Open. This will be my third visit to Royal Lytham & St. Annes, where I tied for 22nd as an amateur in 1996 and tied for 25th in 2001. I like the golf course, but I know they have made some changes since we played there in '01. I think they lengthened a few holes, so it will play different. Plus in '01, it was pretty dry and firm. They've had a very wet summer, as we saw at Wimbledon, and the golf course is pretty soft.

Weather plays such a huge role in the tournament. It will be interesting to see how the course is set up. It's different, because we're not really on the water -- we're slightly inland. That train track that runs right along the golf course gets a lot of use that week. But there have been some great matches there.

The time change is easy because I play all over the world. It's getting used to the conditions that week. Each British Open has its own little quirks.

For instance, Hoylake was burnt out; some years at St. Andrews, the wind blew hard; this year, it will be a little bit softer than it normally plays. But we don't know if it's going to rain or blow, so that adds different challenges as the week develops. I'll bring my 5-wood and 2-iron, and decide which club to carry once I get there and feel out the conditions.

You can have so many different weather conditions. You just don't know. That's one of the unique things about the British Open and why it's my favorite major championship. It's the only tournament besides the sandbelt courses in Australia that we can actually use the ground as a friend and bounce the ball into the greens. Modern golf is all up in the air.

I want to offer my congratulations to Roger Federer for winning Wimbledon. We've been friends for a long time and he played fantastic tennis in the finals against Andy Murray.

I also want to offer my condolences to the wife and family of Peter Sauer. He played basketball when I attended Stanford and had a great career, captaining the Cardinal to the Final Four in 1998. Peter died last Sunday night during a pickup basketball game in White Plains, N.Y., at the age of 35, which is way too young. My heart goes out to his family and friends.

That's all for now. Thanks for reading and look forward to catching up after the British Open.

Han kom, vant og forsvant

Hans Jørgen kom akkurat i tide til turneringsstart, vant både trofeet og banketten, og forlot deretter en småsvimmel ansamling av golfspillere søndag morgen, like etter frokost

Vi gratulerer Hans Jørgen med sin aller første TGA-tittel, det var sannelig på tide! Likeledes er det meget gledelig at reiseleder Trym ENDELIG fikk gjennomført sitt mye omtalte Nøtterøy-arrangement. Dette har vi ventet på lenge, men det var det faktisk også verdt! Nøtterøy var en perle, både på golfbanen og med hensyn til losji. At golferne tok ut alle sine tilmålte krefter på banen, slik at ingen orket å være sosiale på kvelden, skal ikke reiselederen alene belemres med! Les de mindre hysteriske røverhistoriene og beskue de minst komprommiterende bildene vha linkene nedenfor:
Åpningsrunde | V12 Nøtterøy | Døll bankett | Søndag i Horten | ALT

Søndag i vind og blæst

Søndagen startet som lørdagen sluttet, med mildt og trivelig golfvær. Én etter én dukket de opp til felles søndagsfrokost med egg og bacon; nydusjede, golfbekledte, duggfriske og golfklare. Det skulle da også bare mangle, etter 12 timer på flatseng siden den innagerende banketten kvelden før

Hytta på Nøtterøy hadde 6 soverom, de fleste fikk seg dermed enerom etter at Ove inntok sofaen i stuen grunnet et påstått støyproblem. Dermed burde alle ha fått sin tilmålte skjønhetssøvn og var klar for en søndagsrunde i vennskapelig fordragelighet. Meen allerede på trappen ut fra hytta, fikk vi straks to frafall. PA hadde fått en fysisk og mental utladning etter 36 golfhull på lørdag formiddag, og takket høflig for samværet. Også Hans Jørgen mente han hadde fått det han hadde kommet for (og kanskje litt til): en 18-hulls golfrunde, et velsmakende måltid og navnet sitt på seierstroféet. Slett ingen dårlig uttelling på en tilfeldig weekend i mai? Komiteen aksepterte prompte begges unskyldinger uten å tildele verken straffeslag eller buksevann.

Resterende seks satte seg i nesten like mange biler og forflyttet seg en halvtimes kjøretur lenger nord, til Borre golfklubb like i utkanten av Horten. Ove, Trond og Preben tuslet ut i førsteballen 1130. Steinar, Trym og Morten diltet etter, ca ti minutter bak.

Akkurat som Nøtterøy, var også Borre golfbane utvilsomt en kvalitetsmessig praktbane, strategisk og idyllisk anlagt mellom Borrevannet og Semb hovedgård og stutteri.

Faiwayene fremstod i vårgrønn prakt, mens de usedvanlig ondulerte greenene etter norske forhold nok kunne dra fordel av litt mer sol og varme. Det var nemlig svært lite som minnet om vårlig stemning denne formiddagen med snaut 10 grader i luften, gråvær og overskyet, senere også tilløp til kjekk kuling med flau orkan i kastene. Dette gav en laber ramme omkring vårens avslutningsrunde.

Golfspillet ble skadelidende, som søndagsrunder ofte har en tendens til å bli. Med bøllete motvind i slagene og endog høy trafikk på banen, var det ingen som klarte å fullføre med noe som minnet om stil. I god sosialdemokratisk ånd endte 5 av 6 spillere opp med tilnærmet like mange stablefordpoeng, som uselvisk vert plasserte Trym seg selv sist på resultatlisten: 1) Steinar 26, 2) Ove 26, 3) Preben 26, 4) Trond 25, 5) Morten 25, 6) Trym 23.

Etter en særs enkel middag, hovedsaklig bestående av nystekte vafler med lunkent syltetøy, var vårens TGA ved sin ende. Det var på tide å takke reiseleder Trym for et vellykket arrangement, og innta bilene. En drøy time senere var samtlige tilbake i hverdagen, V12 var bare et vagt minne.