Det skulle gå hele 15 år og gjennomføres 31 golfurer før TGA-gutta oppdaget golflandet Irland. I ettertid kan man spørre seg selv hvordan denne perlen av et golfmekka kan ha blitt uteglemt fra reisekatalogen gjennom alle disse årene?
Det var en regntung og høstpreget fredag oktobermorgen da gutta stappet bilene fulle av golfbagger og godt humør, og satte kursen mot Gardermoen. Mens majoriteten hadde beregnet godt med tid for lavpuls innsjekking, brøt John Thomas lydmuren på E6 for å rekke flyet, helt som det
bruker å være. Og selv om enkelte vimset med boardingkortene sine i avgangshallen, fant 6 av 7 frem til den ytterste piren på flyplassen for en kaffe og hyggelig prat før
gaten stengte dørene. Og med de famøse 15 minuttene forsinkelse på avgangen, rakk sannelig også sistnevnte inn i flysetet sitt før
boarding complete.
Da vi bestilte turen var vi blitt overbevist om at Irland var et veletablert golfmekka på linje med f.eks. Skottland. Derfor vakte det forundring at kun syv golfbagger rullet ut på bagasjebåndet ved ankomst. Absolutt tilstrekkelig ift antallet i reisefølget, men hvordan kunne det ha seg at vi var de
eneste golfentusiatene på tur? Hadde vi misforstått konseptet? Eller hadde vi kanskje nok en gang lagt høstturen altfor sent på året til å kunne nyte godt av grønne greener og frodige fairways, uten topplue og polvotter? Det skulle snart vise seg.
Utenfor terminalbygningen ventet transporten på oss, med sjåføren Seamus som skulle følge oss under hele oppholdet. Og bare en snau halvtime senere, mens skyene forsvant som dugg for solen, var vi allerede fremme ved turens første delmål, linksbanen
The Island Golf Club. I redsel for at godværet var et blaff, ble en rekke solskinnsbilder knipset og videresendt til Steinar, som for anledningen heller prioriterte russereunion i Narvik fremfor sosialt samvær med gode golfvenner; det var viktig å få overbevist ham om hans feilvurdering.
Vi ble loset inn i klubbhusets garderobe, for omkledning til et mer passende golfantrekk for anledningen, før vi fikk entre den svært så ærverdige golfklubbens restaurant for et utsøkt måltid og turens aller første
pint. Mens vi skuet ut over grønne greener og et fantastisk golflandskap som man bare finner på de britiske øyer, var det ikke fritt for at det begynte å rykke litt ekstra i golffoten. Restaurantens personale var åpenbart godt vant til
just-in-time golfere, og fikk hasteservert et overdådig burgermåltid på null tid. Og med maven stinn kunne vi sesongåpne høstturneringen.
For de av oss som ikke er bortskjemte med altfor overdådig service på en skandinavisk golfbane, følte seg umåtelig velkomne til den irske balløya, da vi ble tilbudt skyss bort til driving rangen i en utvidet golfekvipasje, for å varme opp svingen. Men få av de tilstedeværende følte vel helt at de klarte å gjengjelde sjåførens åpenbare forventninger til praktfulle golfslag, der vi klasket torv og baller i absolutt alle himmelretninger. Men han var en høflig ire som sikkert hadde sett en og annen amatørgolfer fra Norge tidligere, der han unnskyldte våre
uheldige utslag og ventet tålmodig for å skysse oss tilbake til første utslagssted. Overmotet hadde fått seg en real knekk, men den sitrende spenningen var intakt.
Island var en linksbane fra våre vondeste drømmer. Misforstå rett, den var helt som den skulle være, og mere til. Fairwayene var strøkne og gav ballen hundre meter ekstra rull etter landing. Men et aldri så lite feilslag (og de var det et par av), og ballen ble oppspist av et tett og ugjennomtrengelig buskas. Med frisk vind fra irskesjøen inn fra siden, var det ikke alltid så enkelt å forutse ballbanen. Greenene var like velpreparerte og perfekte, men steinharde og ondulerte, noe som gjorde puttingen til et sant mareritt. Et ørlite push på ballen, og den fôr over greenen i ukontrollert retning. Men det aller værste var nok selve bredden på fairwayene. Enkelte steder var den kortklipte delen av banen så smal at det føltes som å kaste sauer til ulver; ballen var i praksis død og forsvunnet før den var slått.
Det toppet seg på hull 14, der bredden på den lange fairwayen var smalere enn en middels riksvei i Norge, og mens venstresiden var dekket av busk og kratt i elitedivisjonen, bestod høyresiden av et myrlendt og ufremkommelig område definert som
Out of Bounds. Det var ikke fritt for at enkelte fikk en psykisk knekk, og gikk i knestående under et hysterisk latteranfall. Og der det en ytterst sjelden gang videt seg ut på fairwayene, var det selvsagt oppmurt en "brønn" (også kalt bunker), som var ment å fange tilsynelatende gode slag.
Likevel var stemningen usedvanlig god. Været var over all forventning, og vindkast er inkludert når man løser greenfeeavgift på en linksbane. Ingen presterte over evne, men tidvis var det et og annet golfslag som fremkalte unison beundring. Trond, Trym, Morten og Preben gikk ut i førsteballen, mens Øystein, PA og John Thomas dannet baktroppen. Trafikken på banen var liten, og ingen pushet oss i bakkant. Det medførte nok noe lenger spilletid enn strengt tatt nødvendig. At vi måtte legge inn litt ekstra slack for å lete etter bortkomne baller, får ta noe av skylden.
Før siste utslag begynte det å regne, først forsiktig, senere litt mer. Andreballen shortcuttet hull 18 og løp til klubbhuset, mens førsteballen forserte hullet i et forrykende tempo, med småløping mellom slagene. Trond behersket ekspressgolfen best, og kunne notere seg for dagens første birdie på sistehullet.
Første runde var unnagjort, men det var ingen tid til å grunne over resultatene. Etter hastig sammenrasking av kofferter og andre løse effekter, stuet vi oss tilbake i minibussen som skulle ta oss hele veien frem til
hotellet. Utenfor plasket regnet ned, men vi hadde ingen flere utdendørs aktiviteter på programmet for kvelden.
