Rome like home

Nei, her har nok Telia tatt en spansk en, Roma i oktober er aldeles ikke som hjemme med seks pluss, tåke, regn og gufne vindkast. Roma i oktober kjennes heller som god norsk sommer, med 25 grader og strålende solskinn fra skyfri himmel på dagtid, og ditto lune 18 på kveldstid. Bare lett gulnede løvtrær minner oss om at golfsesongen nok likevel er på hell

Trym som reiseleder var et aldeles utmerket valg. Programmet ble gjennomført til punkt og prikke, uten større forsinkelser eller avvik. Småkluss med bagasjeutlevering ved ankomst, samt drøy hjemreise, kan han neppe belemres med. Det ble en drømmeweekend i Roma.

Dealen med sjåfør Dan var ideell. Da Trym også forstod opplegget med kontantinnbetaling etter hver tur, var Dan en smørblid tourguide ved all forflytning. Alltid presis når vi trengte han, behagelig og trygg transport mellom hotell, golfbaner og flyplass. Den eneste vi måtte vente på (hver eneste gang) var Trond, men det er jo ikke noe nytt. Han har tross alt et tøft image å leve opp til.

Steinar storspilte i den evige stad, og kunne notere seg for tre høyst akseptable runder. Men den storkjefta nordlendingen kom i fokus på flere måter gjennom den ovale weekenden i Roma.

At TGA baserer seg på stableford poengberegning bør være velkjent for alle, men denne gangen førte også samtlige spillere sine nettoslag. Breaking the hundreds har lenge vært en slogan, og i årets hovedturnering spilte faktisk 50% på nittitallet. Det gjorde ingen av oss på nittitallet.

Sjekk ut alle høydepunktene fra TGA H19 Roma i følgende artikler:
- Reisen nedover og obligatorisk pizza ved ankomst
- Praktfull åpningsrunde på Parco de' Medici
- Sightseeing til flere av Romas turistfeller
- Offisiell TGA H19 på Ryder Cup banen i 2022
- Premeseremoni og bankett, med helt nytt reisetrofe
- Avrunding på Castelgandolfo før kjip hjemreise

Arrivederci Roma

Avslutningsrunden på Castelgandolfo ble et av turens desiderte høydepunkter. Sammen med runden på Parco de’ Midici fredag, var dette trolig blant de aller fineste banene som noensinne er spilt på TGA. Hjemreisen ble derimot en selsom affære, med nok et utrangert fly satt opp som backup på ruten mot Oslo

Søndag var hjemreisedag, og alle måtte pakke sammen lekene sine før frokost. Sympatisk nok, hadde reiselederen lagt inn litt ekstra slack på avreisedagen, og Dan dukket ikke opp før halv elleve. Med både kofferter og golfbagger vel dyttet inn i bagasjerommet med kyndig stableassistanse fra et utall konsulenter, var Castelgandolfo Golf Club aller siste punkt på programmet for høstens storslagne TGA.

Nok en gang fikk vi med selsyn observere et praktanlegg som fylte hele dalen foran oss, med grønt gress og pinjetrær så langt øyet kunne skue. Selve klubbhuset lå i den ene enden av dalen, godt oppe i dalsiden, med en utsikt som tok pusten fra de fleste.

Spennende nok var første utslag lagt like nedenfor klubbhuset, mange høydemeter ovenfor fairway. Her var det bare å ta full sats, lade opp og kline til. Og det gjorde vi, i tur og orden, her burde det bli fullstendig uproblematisk å gjenfinne alle baller, til tross for slicing og hooking, det var ingen rough å se.

Sannelig tok vi fryktelig feil.

Selv om gresset utenfor fairway var langt bedre velholdt enn en gjennomsnittlig prydhage i Bærum, viste det seg at flere av ballene bare «forsvant» mellom gult høstløv og bermudagress. Og den så vakkert oppdemmede elven som passerte gjennom dalen, hadde gitt banearkitekten rikelig anledning til å bringe vannet i spill på et utall av hullene. I sentrum av dalen omkranset vannet en liten odde, som tilfeldigvis hostet flere av greenene. Utrolig vakkert å se til, strategisk spill var de eneste som kunne redde oss. Men så langt har nok ingen av oss kommet i instruksjonsboken. Go for the hole. Or not at all.

Trym hadde nok en slitsom dag på jobben, mens Steinar fortsatt var i siget. Resten av feltet glimtet til med ett og annet lyspunkt, uten å frembringe verken hevede øyenbryn eller spontan applaus. Kanskje med ett hederlig unntak. Trond gjorde nemlig en perfekt birdie på et par-4 hull, med et solid utslag på 230 meter, et nydelig innspill til greenen, og deretter en kontant putt rett i koppen. Det fikk vi høre om etterpå. Gjentatte ganger.

Etter runden fikk vi låne klubbhusets utmerkede fasciliteter med dusj og omkledning, før vi i tur og orden møtte nystriglet og i sivil for opptelling i solnedgangen på terrassen. Golfreisen var ved veis ende, nå var det bare hjemreisen som gjensto. Og det kjentes litt vemodig.

Dan fraktet den nokså signe gjengen på sin siste reis til flyplassen, og uten at det ble en spesielt tårevåt avskjed hadde vi rikelig med tid til å sjekke inn både kofferter og spesialbagasje på Fiumicino, tusle gjennom sikkerhetskontrollen og finne oss noe mat. Ved gaten landet vi ned på et høyst usjarmerende spisested, med ditto kvalitet. Men det fylte et vakuum, mens vi ventet på boarding.

Det tok sin tid, og noen ante ugler i mosen. Forventet ankomst til Gardermoen var ti minutter over midnatt, så ingen hadde spesielt lyst på ytterligere forsinkelser. Omtrent ved tidspunkt for avgang, fikk vi endelig gå om bord i flyet, i et skranglete og relativt utdatert white label fly med komplett portugisisk besetning, hyret inn av Norwegian for anledningen. Trond kom selvsagt sist om bord, men han kom like fullt altfor for tidlig. Ytterligere venting ventet, mens kaptein og stryrmann febrilsk forsøkte å få start på maskineriet ved hjelp av Ctrl-Alt-Delete. Halvannen time etter oppsatt plan fikk vi endelig ta av fra rullebanen, mens det knirket og knaket i flyskroget og utallige alarmer kimet. Men flyet kom opp i marsjhøyde, og med maksfart gikk turen nordover på bare 2,5 time. Piloten hadde tatt igjen noe av det tapte, og vi var plutselig klar for touchdown Gardermoen. Men snaue 50 meter over rullebanen var det åpenbart noe som var feil, og landingen ble brått avbrutt før flyet atter vendte nesen oppover i nattemørket. Mens pilotene gjennomgikk sjekklister i håp om å avdekke flere feilkilder på flyvraket fra Portugal, og enkelte av medpassasjerene hylte i stiv panikkangst og gråt sine modige tårer, uten mer trøst fra besetningen enn «this is normal», fløy vi ytterligere i en drøy halvtime, før styrmannen gikk lei og ville gjøre et nytt forsøk på å ta oss ned.

Landingen gikk helt greit, men det var blitt fryktelig sent. Resten av turen gikk sånn noenlunde av seg selv uten tankevirksomhet. Ukritisk taxfreehandling med tunnelsyn, uproblematisk bagasjeopphenting, takk og farvel til reisefølget, og deretter en endeløs nattevandring til det ytterste parkeringsområdet med den aller rimeligste parkeringsavgiften på Gardermoen, før den timeslange siste etappen hjem til egen bupæl. Trym fikk haike med Trond, siden kveldens siste flytog hadde forlatt perrongen for lengst, og første morgenavgang var lite fristende. Noen kom seg under dynen til klokken tre, noen litt senere, og mandagens første arbeidstime var bare noen få snorkelyder unna. Dette skulle bli tøft.

Likevel, med helgens uovertrufne kombinasjon av både golf- og kulturopplevelser i skjønn forening, er det vanskelig å holde smilet unna når vi filosoferer over minnene om Roma som en komplett golfdestinasjon. Det var jo helt genialt. Dette beviser bare at alle steder kan være et mulig reisemål for TGA i fremtiden, selv om ikke "golf" nødvendigvis er den første assosiasjonen som dukker opp.

Veni, vidi, vici

Jeg kom, jeg så, jeg seiret (Caesar). Prego. Steinar gjorde storeslem under premieutdelingen, og rasket med seg alt han kunne komme over på premiebordet. Ikke bare halte han i land seieren under høstens TGA, han dro også med seg både longest drive og closest to pin. Men hovedtrofeet måtte han se langt etter, det stod fortsatt og støvet ned på en peishylle i Asker

Premieutdeling skulle foregå utendørs på La Piazzetta rett over gaten fra hotellet. Øystein og Steinar var på forhånd utpekt som seremonimestre, og hadde med et snippelig budsjett hamstret inn relevante effekter fra proshoppen tidligere på dagen. Noen var tidlig ferdig i dusjen, og kunne leske strupen med italiensk fludium, og da Trond til slutt ankom var vi klar for selve seremonien.

Ordet var lenge fritt, mens juryen geleidet samtalen gjennom honorering, individuell selvskryt og øvrige pussigheter.

Da seks høyst drikkbare long island ice tea’s dukket opp på bordet (joda, vi har smakt dem atskillig verre), kunne de starte på den mer seriøse delen av programmet, nemlig oppramsing av resultatlisten fra bunn til topp.

Det var vel ingen større overraskelser på den nedre halvdelen av listen, men det var få som visste hvem som hadde stukket av med seieren. Hver og en fikk utdelt en enkelt golfball i deltakerpremie, riktignok med emblemet til Ryder Cup banen i 2022. Og mot slutten av oppramsingen var det kun seremonimestrenes egne navn som gjensto, og da ble det straks enklere å foregripe begivenhetenes gang, spesielt da Øystein bad Steinar om å presentere andreplassen.

For det var Steinar som ble H19-mester, en seier vi (faktisk) virkelig unnet ham. Steinar har ofte storspilt i TGA-turneringer, uten å havne alene på toppen av resultatlisten. Den tidligere så kjente jernslagspesialisten (nei, vi har aldri kalt ham iron man) hadde sin forrige seier hele 13,5 år tilbake i tid, da han vant TGA V06 på Crieff Golf Club ifm den første jubileumsturen til Skottland. Dessverre hadde vi ingen trofe å overrekke, men han ble i stedet tildelt en kongle fra mesterskapsbanen, som han stolt hevet over hodet. Vi gratulerer. Med litt gullmaling har vi kanskje funnet et nytt permanent reisetrofe for å medta på neste utenlandstur?

Den offisielle resultatlisten ble som følger:

1) Steinar     15 + 17 = 32
2) Øystein     13 + 18 = 31
3) Trond       12 + 17 = 29
4) Per Anders  14 + 14 = 28
5) Trym         9 + 13 = 22
6) Preben       7 + 12 = 19

Avslutningsvis var vi kommet frem til utdeling av komiteens hederspris. Flere følte nok at de lå godt an til å være kandidat, etter dels uart oppførsel både på og omkring golfbanen. Steinars 5 bunkerslag, Per Anders pitch over neste tee, flere med latterlig dårlig putting. Eller Trond med sin kroniske for-sent-komming. Men Preben følte seg nok muligens aller mest i randsonen, etter å ha havnet jumbo, meldt seg ut av TGA i affekt, samt rasert Ryder Cup banens ærverdige foaje. Etter en nitidig oppramsing av ymse observerte og innmeldte hendelser gjennom turneringsdagen, kom juryens kjennelse likevel nokså overraskende på de fremmøtte.

Juryen valgte nemlig å tildele «årets tabbepris til den største tabben av dem alle», å forhindre at seierstrofeet ble med til høstens turnering. Morten fikk altså prisen ad absentum, for ikke å ha «rukket» å montere ny sokkel og ditto plakett i tide. Komiteen anmerker imidlertid at juryen muligens kan ha feiltolket regelverket, da hederstrofeet slett ikke er et «tabbetrofe», men komiteens utmerkelse for særlig hederlig innsats i nedre del av resultatlisten. Her lukter det både etterspill og buksevann.

Men det var mye annet moro som komiteen brukte altfor mye regnekapasitet til, uten at det fikk allverdens med oppmerksomhet under selve premieutdelingen. Kanskje fordi begge de to seremonimestrene delte topplasseringene på resultatlisten, uansett beregningsmåte? Alle deltakerne hadde på forhånd blitt instruert om å notere samtlige slag på runden (selv om de mer frilynte tillot seg å gi seg selv maks 10 slag pr hull). Dette gjorde det mulig å honorere heltestatus for de som brukte færre enn hundre slag totalt (en gang en milepæl). Ved å trekke fra tildelte slag, kunne det også gis en virtuell rekkefølge basert på netto score. Interessant, men ikke veldig nyttig. PA og Trond ville endret plassering på resultatlisten, mens Trym og Preben ville delt jumboplassen. Men ellers uten betydning.

1) Steinar      93 - 21 = 72
2) Øystein      96 – 23 = 73
3) Per Anders  101 – 24 = 77
4) Trond        93 – 15 = 78
5) Preben      116 – 28 = 88
   Trym        104 – 16 = 88

Mens Steinar fomlet febrilsk med å knyte en dobbel windsor, ble det raskt oppbruddstemning på puben. Nå ville gutta til sentrum for en bedre middag. Denne kvelden gikk turen til et annet av Romas mer turistifiserte strøk, nemlig til Trastevere på vestsiden av elven Tiber.

Et par av gastronomene i gruppen hadde sett seg lei på å vandre målløst rundt i Romas gater for å høre at alle restaurantene var fullbooket, og hadde dermed tatt personlig initiativ og vært forutseende nok til å forhåndsplukke en restaurant med gode anbefalinger og sågar reservert bord til klokken 21. Men for en gangs skyld var vi tidlig ute, og måtte derfor først oppsøke en lokal pub.

Restaurant Corsetti 1921 var, som navnet så aldeles utilslørt antyder, et veletablert etablissement som var drevet av Corsettifamilien i nærmere hundre år. Menyen var imidlertid både moderne og italiensk, og det var et rikholdig utvalg av ymse varianter rundt temaet pasta å velge blant. Praten gikk lett og uanstrengt, mens italiensk rødvin lesket (ikke lenger så) tørste struper etter dagens dyst.

Rom ble ikke bygget på en dag

Ei heller Marco Simone, golfbanen som skal hoste Ryder Cup i 2022. Her ble vi møtt av intense byggearbeider med ditto konsekvenser for dagens golfere, hele tre år før den andre turneringen starter. Ikke bare var gressmatten til tider langt under pari, noen hull måtte spilles på reservesløyfen, og et av hullene måtte sågar spilles to ganger. Det kom overraskende

Etter nok en helt grei fellesfrokost på hotellet, kjørte Dan oss til Marco Simone Golf & Country Club.

Før teeoff gjorde vi unna de ikke-så-relevante luftslagene på driving rangen, mens andre shoppet utvalgte effekter fra butikken.

Startrekkefølgen var allerede fastsatt etter resultatlisten fra åpningsrunden. Spenningsnivået var nøyaktig der det burde være, med skuldrene tett oppunder ørene. I bocca al lupo. Vi var klare for å reise kjerringa og vise hvem som var Roma verdig. Solen strålte fra skyfri himmel, og temperaturen var langt over snittet av norske sommerdager. Dette føltes meget bra.

Marco Simone består av to sløyfer, en mesterskapsbane på 18 hull og en reservebane med kun 9. Grunnet ombyggingen, var første utslagssted lagt til reservebanen. Øystein, Per Anders og Preben var runners up og fikk slå ut i førsteballen, mens starteren med nokså hevede øyebryn kunne observere at en mulligan ble akseptert av hele feltet uten sidebemerkninger. Steinar, Trond og Trym gikk sist ut i noe de kalte lederballen, uten at noen «ledet» på dette tidspunkt.

Gresset på første fairway var umiskjennelig grønt, men det skulle ikke vare. Fra andre til niende hull var gresset definitivt grønnere på den andre siden av gjerdet, stedvis minnet banen mer om en torvmatte enn en golfbane. Ved runding spilte vi første hullet om igjen, og siste ni var heldigvis (for ettermælet) av langt bedre kvalitet.

Om spillets gang kan man som vanlig si så mangt, men det er vel neppe noen nye historier for de som kjenner sin TGA-historie. Generelt var det mye dårlig putting. PA må definitivt hjem og øve, Øystein presterte å misse en given 10-centimetersputt. Tryms flunkende nye golfsett virket fremdeles ikke, kanskje snarere tvert imot.

Steinar presterte å slå 5 bunkerslag, fra samme bunker. Og PA hadde en tilsynelatende enkel pitch fra 60 meter, men valgte å løse det med en maskulin full sving med imponerende innsats og intensitet, toppet ballen og landet godt forbi neste tee. Preben hadde nok en miserabel dag på banen, også da det gjaldt som mest. På det mest frustrerende proklamerte han høyt og tydelig at han meldte seg ut av TGA med umiddelbar virkning, da prestasjonene slett ikke kunne defineres som golf. Utmeldelsen ble varslet til komiteen.

Men dagen var slett ikke beksvart. Trond var for eksempel knallhet med driveren. Til tross for noe ustabil putting og utradisjonell pitching fra enkeltindivider, sanket flere verdifulle poeng gjennom hele runden. Hvem som hadde dagen når alle scorekortene var summert, var uklart. Steinar og Øystein fikk juryansvaret og skulle stå for kalkuleringen, samt presentere resultatlisten senere på kvelden.

Det ble relativt god tid til oppsummering på hull 19, kjøle seg ned med noen øl og litt hvitvin, samt å diskutere muligheten av å bestille ny tur til Marco Simone ifm Ryder Cup i 2022. Restauranten hadde selvsagt stengt like før vi var ferdigspilt, så det ble en ny runde med de ikke altfor spennende ostesmørbrødene. Og etter halvannen time med hyggelig tørrprat på den skyggefulle patioen bak klubbhuset, kunne den lett småbrisne forsamlingen atter trave gjennom inngangspartiet og ut til Dan med svartemarja på tomgang.

En ulykke kommer sjelden alene. På vei ut av det eksklusive og ærverdige klubbhuset, klarer Preben å vime rundt med golfbaggen sin mens han skal holde døren åpen for sine medspillere, og feier overende en majestetisk blomsteroppsats i foajeen. Skranglende smeller den i bakken, med jord og blomsterkvaster ut over det vakre marmorlandskapet. Vakter kom ilende, men kan raskt konstatere at det slett ikke er snakk om et terrorangrep, men en lett fomlende golfspiller med altfor stor golfbag på et altfor snevert område, trolig også med stigende promille. Ektefølte unnskyldninger ble høflig tatt til følge av et velkledt og service minded personale med snurpet munn, faktisk uten at noen ble svartelistet fra klubben for all fremtid. Det var på tide å komme tilbake til hotellet, med siste rest av ære i behold.

When in Rome do as the Romans

Fredagskvelden var avsatt for sightseeing, med mål om å oppleve spansketrappen, Piazza Navona og Pantheon. Eller bare å suge inn atmosfæren i de mer turistifiserte områdene av Roma

Etter golfrunden på Parco di’ Medici ble det avtalt at alle skulle ta en kjapp dusj og kle seg for kvelden, før vi igjen skulle møtes på nærmeste pub for felles avreise til mer sentrale strøk av Roma. Fire av seks oppfattet konsensusbeslutningen for å utnytte fredagskvelden optimalt, mens det siste rommet uteble. Etter etpar drinker ble gutta på rommet kontaktet på facetime, noe som mer enn tydelig avslørte at både Trond og Steinar fortsatt lå på ryggen i hver sin seng med piquetskjorte og golfshorts inntakt. Gutta som var mest keen på komme seg til byen ble nok noe frustrert, men er man en gruppe må vi få med oss alle. En halvtime senere var feltet imidlertid komplett.

Det var ingen taxier å spotte i nærområdene, så derfor gikk Trym og Preben til hotellresepsjonen for å få bestilt en maxitaxi for hele flokken. Da vi etter ti minutter fortsatt stod på vent hos taxisentralen, tikket det inn en SMS «vi har bestilt en Uber, drar til spansketrappen, sees der». Gutta som vi hadde ventet på i nesten en time, hadde likevel latt oss i stikken. Litt smågrinete ble maxitaxien kansellert og erstattet med en ny bestilling av en standardtaxi, noe som viste seg å være langt enklere. Og en halvtime senere, dog langt etter schedule, ankom vi endelig downtown Roma klokken 20.

Taxien bråstoppet grunnet en anseelig ansamling av store folkemengder med mobilkameraer høyt hevet, som vimet rundt i gatene foran statuen Colonna della Immacolata på Piazza Mignanelli. Det var tydelig at vi nå hadde kommet til sentrum av begivenhetene. En pitch lenger unna lå nemlig Piazza di Spagna med fontenen La Barcaccia (den stygge båten) og selve foten av spansketrappen. Dette var åpenbart en av storbyens desiderte turistfeller. Da flokken på seks atter var gjenforent, måtte vi bare gjøre som alle de andre, nemlig ta selfies foran attraksjonene.

Etter drusping gatelangs i de trange smugene i nærområdene rundt spansketrappen, ble det kjapt konstatert at dette var langt mer folksomt enn i utkanten der vi bodde. Uterestaurantene florerte, men de som virket å være av det mer interessante kaliberet, var allerede fylt til randen av sultne turister (akkurat som oss). Her var det ingen bord å oppdrive, med mindre vi var villige til å vente. Og det var vi jo slett ikke. Et svært så hyggelig etablissement gav oss et alternativ, nemlig å bli fotfulgt til deres søsterrestaurant, estimert ca 7 minutters (rask) gange unna. Vi aksepterte, og hang på vår nyervervede reiseleder som et slips på kryss og tvers gjennom sjarmerende smug og mer eksklusive bakgater, inntil vi ankom Santovinos på Piazza della Toretta.

Santovinos var definitivt stedet for glade golfgutter. Vinkjelleren var åpenbart av det velfylte slaget, for vinkartet bestod av en tjukk mappe med bøttevis av viner i absolutt alle prisklasser. Det ville vært fullstendig umulig å plukke ut noe relevant, og vi bad høflig om bistand fra somalieren. Men da måtte vi jo først avklare hva vi ville spise. De med størst mavemål (evt størst i kjeften) besluttet at vi måtte gå for en treretters, hvor de fleste valgte tagliata som hovedrett. Blant forrettene spriket det mer, fra spagettiretter med trøffel, via melanzane alla parmigiana (tomat/aubegine/mozzarella) til både biff- og laksetartar. Felles for alle var at det var utrolig smakfullt og godt. Tagliata’en (som Preben hadde forfektet) viste seg faktisk å være det minst spennende, uten at det trakk ned på ovasjonene. Dette stedet var så definitivt innenfor kriteriene til TGA. Seansen ble avsluttet med et assortert utvalg av desserter og kaker, slik at det kun var mulig å rulle ut av restauranten etterpå. Her måtte det nok sportes.

Ti minutters spasertur unna lå nemlig Piazza Navona med fontenen og skulpturen Fontana del Nettuno samt den kanskje enda mere imponerende Fontana dei Quattro Fiumi.

Plassen var omkranset av uterestauranter og et yrende folkeliv. Men noen ville i høyden, og Trond googlet «roof top terrace» og fikk treff på en nattklubb på taket av kirken Sant’Agnese in Agone.

Dørvakten nektet oss først adgang, da bordbestilling måtte gjøres minst to dager i forveien. Men etter litt forhandling (Trond er ikke kjent for å ta et nei for et nei), slapp han oss likevel opp til toppen. Der satt imidlertid bare en knapp håndfull mennesker som nøt sine særs overprisede longdrinks, og vi plasserte oss ved et bord og fikk nyte den 360 graders utsikten utover størstedeler av Roma med Peterskirken lysende i det fjerne. Vi var skjønt enige om at €25-35 for et glass gin tonic eller tilsvarende føltes noe i overkant, og valgte heller å dele en flaske hvitvin til €60.

Den gode stemningen var absolutt eskalerende, da den nykristnede miljøaktivisten Lan-Steinar begynte å forfekte usammenhengende argumenter for nedleggelse av E18 og økte bompenger inn mot Oslo. Forsamlingens eneste askerbøring med lang reisevei og kort lunte mente da at det kanskje var på tide å komme seg videre.

Rundturen fortsatte til Pantheon på Piazza della Rotonda, et ikonisk tempel bygget drøye hundre år etter kristus og som blant annet huser Raphaels grav, intet mindre.

Vi var vel under gjennomsnittlig interessert i å titte oppi selve graven til Raphael, men utsikten mot praktbygget fra en fortausrestaurant vis-a-vis var heller ikke helt ueffent.

Det nærmet seg midnatt, og vi var naturlig nok blitt relativt tørste etter all nattevandringen. Noen vurderte den leskende Aperol Spritz eller en Bellini (fersken og prosecco), men ble nektet servering. Kelneren så strengt på oss og sa at det slett ikke var drikke for ekte mannfolk. Han foreslo i stedet Campari Vodka, og slik fikk det bli. Men dermed fikk vil vel stempelet ingen av oss egentlig ønsket. Fire av fem klarte riktignok å drikke ut, men ikke uten å fylle ansiktet med pussige grimaser for hver slurk. En av gutta nektet plent, mens en annen foretrakk å legge manndommen til side, og heller nyte et høyst tradisjonelt glass med italiensk rødvin. Det var nok han som vant.

Hva nå? Gutta begynte atter å vandre gatelangs, mens Trond åpenbart hadde tatt på nattklubbrillene og lette febrilsk etter en passende endestopp. Underveis i vandringen mistet en og en gradvis ryggen til haren, og puljevis ble det praiet drosjer for å komme seg tilbake til hotellet, uten at haren oppdaget at feltet bak ham sprakk opp i biter. Til slutt var det bare Øystein som klarte å holde følge, før de nok begge innså at det kanskje var på tide å avslutte, dagen før høstens aller viktigste turnering.

Da de to sistnevnte endelig returnerte, var det fortsatt masse liv på de nærliggende pubene i gaten. Øystein stod imot ytterligere press, og sjekket inn på rommet. Trond hadde åpenbart enda mer å gi, og hva som skjedde deretter er det (faktisk) bare han som vet. Bra kondis, det skal han ha.

Italiensk åpning

TGA har lang tradisjon for å gjennomføre en oppvarmingsrunde i forkant av konkurransedagen, der man får børstet vekk gammel skit fra køllesettet og finjustert både grep og baksving siden forrige turnering. Åpningsrunden på H19 gikk på den aldeles praktfulle parkbanen Parco de' Medici, som skulle vise seg å bli ett (av flere) høydepunkt denne helgen

Ingen speilegg og bacon på frokostbuffeten, men enkel og mettende frokost. Kvart over ni stod en ny sjåfør på hotelltrappen, for å bringe oss til første golfbane. At dette faktisk var Dan in person, kom muligens som en liten overraskelse på Trym, som hadde hatt en heftig passiar med han via mail kvelden i forveien. Men han viste seg slett ikke å være like skummel og uforutsigbar som (gjenfortellingen av) maildialogen kunne indikere, han var en særs trivelig fyr, som siden ble vår faste og punktlige sjåfør under resten av oppholdet.

Alle møtte i god tid, ja, bortsett fra Trond da, som selvsagt kom dinglende fem minutter senere. Etter en kort halvtimes biltur ankom vi klubbhuset på Golf Club de' Medici. Dette var et staselig anlegg i italiensk marmor som aldri ville kunne forveksles med noe norsk golfetablissement, uansett klasse. Etter innbetaling av greenfee og den obligatoriske runden i den høyst uspennende proshoppen, dro vi på driving rangen for høstens første utenlands golfslag. Det satt vel kanskje akkurat så där, så da ble det en svipptur innom putting rangen, hvor det kunne konstateres at greenene i Italia var langt over snittet hurtige.

Spillrekkefølgen ble som sedvanlig oppsatt på ad hoc vis, etter en tilsynelatende tilfeldig bokstavkombinasjon i hemmelig nummerrekkefølge, basert på en algoritme som Trond finner på fra gang til gang. Men det var ingen grunn til å krangle på fordelingen i de to etterfølgende ballene. Steinar, Per Anders og Preben fikk lov til å starte kalaset, mens Trond, Trym og Øystein fulgte hakk i hæl. Det var ingen gjestespillere på noen av flightene, men heller ingen planer om sammenslåing underveis, så da spilte det jo heller ingen rolle. Vi var i gang, og det kjentes særs bra.

Parco de' Medici var en aldeles praktfull golfbane. Området var helt uten naturlig kuperinger, men enkelte koller var nok bevisst konstruert av banearkitekten i hine hårde dager. Trærne så ut som de var friserte, gressmatten var grønn og tett, og greenene var superraske og i perfekt stand. Vann var demmet opp med steiner og fontener, og huset både skilpadder og store fisker. Rundt omkring tuslet sumpbevere (eller beverrotter som de også kalles) og utgjorde et yrende dyreliv på banen. Dette var idyllisk. Steinar hadde ikke rukket å oppdatere golfklokken før teeoff, og brukte de tre første hullene på å nidstirre ned på venstre håndledd for å finjustere innstillinger. Noen kunne få assosiasjoner til Mortens tidlige år, da han småtuslet i fairwayen mens han snakket i mobiltelefonen. Men da Steinar først fikk hodet opp, kom også tempoet og kvaliteten på spillet. Men kanskje litt i overkant?

På et av hullene hang han plutselig litt bak de øvrige i feltet, etter å ha havnet langt inni en tett og ugjennomtrengelig busk. PA og Preben kunne observere fra avstand en heftig passiar med en lokal italiensk golfspiller (som visstnok antydet at Steinar kanskje hadde funnet hans ball), før Steinar ganske overraskende gjorde en stroke fra den helt andre siden av samme busk. Hvordan havnet den plutselig der? Uansett, ballen gjorde en perfekt bue inn på greenen, som lå på en liten holme omkranset av vann på alle kanter. Men da medspillerne deretter forespurte om incidenten og antall slag på hullet, kom svaret nokså overraskende. Hvis vi tar forbehold om ditt, og legger til grunn datt, ble det faktisk.. ja, par på hullet. Her kan det muligens antydes kreativ bokføring fra siviløkonomen.

En annen pussig hendelse var da Steinar slo et nydelig fairwayslag, men noe overraskende langt ut på høyre kant der banen hadde en dogleg mot venstre. Det kan jo skje de fleste. Men etter 50 meter bråsnur han, går tilbake og slår et nytt slag, denne gangen godt til venstre og følgelig minst hundre meter nærmere green. «Hvorfor spilte du på nytt», spurte medspillerne. Jo, han trodde at dogleggen gikk til høyre, men det gjorde den jo ikke. Så da slo han et nytt slag. Enkelt? Redaktøren anmerker at dette er samme spiller som innehar siste teknologi på håndleddet, og ikke er avhengig av baneguide. Vi lot imidlertid hendelsen forbigå i stillhet og uten tildelte straffeslag, og tenkte at det kanskje heller ville bemerkes under banketten. Så skjedde dog ikke, men her på bloggen skjules intet. Til skrekk og advarsel.

For øvrig var det ikke stort nytt å rapportere hjem om. Visse hendelser er bare slik det er når gutta er på tur. Trym hadde gått til anskaffelse av et flunkende nytt golfsett, uten at det så ut til å hjelpe ham nevneverdig. Steinars to nye pitcher så ut til å fungere like bra som de gamle. Preben hadde åpenbart vokst to centimetre siden forrige turnering, og slet med å rekke helt ned til ballen i det avgjørende øyeblikket, noe som medførte relativt korte og repeterende slag, uten imponerende antall poeng på scorekortet. PA og Trond slo imidlertid sikkert som alltid, og ut fra tee kunne Trond greit lande etpar meter fra der Preben sto og hakket på sitt tredjeslag. Og det gjorde han, relativt umotivert. Fore.

Etter runden hadde vi halvannen time før Dan our man kom og hentet oss. Tiden ble brukt til å nyte noen forfriskende og leskende pilsnerøl, samt noen mindre imponerende croque monsieur (eller slappe ostesmørbrød). Scorekortene ble summert for ordens skyld, og spriket godt mellom rett under 20 til rett over 30. Dette dannet grunnlaget for flightfordelingen neste dag, den offisielle H19.