Seierherre uten seierstrofé

Trond tok en suveren seier på El Encin i Madrid. Men festen ble noe amputert uten mesterskapstrofeet i bagasjen. Nå kan John Thomas glede seg over nok et hederstrofe til peishyllen

Fem lystige fyrer fikk seg en heisatur til Madrid. Fasiten ble to runder med golf på praktbanen El Encin, samt to kvelder med litt vekslende tapastilbud. Trond tok sin åttende tittel i historiens trettiende TGA, en rekord det skal bli vanskelig å tangere. Med hele 40 poeng på scorekortet (og nedskriving) dro han i land en imponerende seier foran resten av det noe reduserte startfeltet.

Mens gutta feiret seieren med tapas og hver sin long island satt regjerende mester fra TGA V15 hjemme i sitt hus i Sandefjord, fortsatt med vinnertrofeet på peishyllen. Det skal da ikke være mulig?

Les samtlige artikler fra turen og få med deg alt om troféskandalen, gatevanding i Madrid, offisiell TGA H15 på El Encin, premieutdelingen og bankett på Ramses, samt søndagsrunde og forsinket hjemreise

Søndagsrunde på mesterskapsbanen

En litt småsliten gjeng fikk samlet sammen både kofferter og golfutstyr, og sjekket ut fra hotellet tidlig søndag morgen

Utenfor stod samme taxisjåfør i samme maxitaxi på samme tidspunkt som dagen før, og sannelig kjørte han ikke også feltet tilbake til nøyaktig samme golfbane i nøyaktig samme strålende sommervær.

Øystein hadde fått munnkurv overfor evt marshall'er, og taktikken om sammenslåing av to etterfølgende baller var nøye planlagt. At Trym imidlertid presterte å få førsteballen til å slå gjennom ballen foran, gjorde det selvsagt langt mer utfordrende. Først etter runding ble det mulig å slå sammen to baller til én. En sammenlikning av oppnådd score viste et overraskende jevnt og bra resultat på samtlige: Øystein 37, Trym 36, Steinar 35, Trond 34 og Per Anders 32. Trym fikk closest-to-pin og Steinar longest drive på den høyst uoffisielle runden.

Etter dusjing, omkledning og bespisning i klubbhuset bar det direkte ut til flyplassen. RyanAir tilbød samme komfort som ved nedturen, men la på en times ekstra forsinkelse til samme pris, og landet på Rygge en drøy time over midnatt. Da var det bare siste etappen igjen.

Banketten overgikk premieseremonien

At seierstrofeet uteble til premieseremonien, er selvsagt en utilgivelig blemme. Men banketten var en soleklar innertier

Premieutdelingen ble avholdt i hotellets bar, kyndig ledet av seremonimester Trym. Velsmakende long islands var bragt til bords, og mørke blazere så langt øyet kunne se. Tilsynelatende var alle statutter fulgt til punkt og prikke. Scorekortene var finregnet og kontrollert, uten benkeforslag om 75%-regel eller andre spissfindigheter fra salen. Spenningen var til å ta og føle på, men muligens uten grunn? Ingen hadde klart å havne på greenen i closest-to-pin konkurransen, selv etter to forsøk. Og da Steinar spilte ut aller sist i longest drive konkurransen, var den fortsatt jomfruelig blottet for forstyrrende golfballer. Han kunne dermed pitche ut på fairway'en med driveren sin, og sanke inn velfortjent honnør for tidenes korteste longest drive.

Med høstens magre startfelt var det 60% sjanse for å havne på pallen. Likevel ble listen snudd på hodet og møysommelig opplest fra bunnen for å bevare spenningsmomentet. Det var imidlertid ingen bombe at Trond dro i land seieren, og dermed kunne innkassere sin åttende seier i TGA-sammenheng. Det er smått imponerende, vi bøyer oss i hatten!

THA H15
1) Trond        40
2) Steinar      35
3) Per Anders   35
4) Øystein      32
5) Trym         26

Trond gratuleres for seieren, men vi beklager samtidig at han ikke fikk anledning til å heve det gylne trofeet over hodet. Fritt etter ordtaket om bukken og havresekken, valgte komiteen å fraskrive seg enhvert ansvar og skyld for miseren, og tildele hederstrofeet til forhenværende mester John Thomas in absentum for manglende overlevering til komiteen før avreise. Dette må da betraktes som en skandale!

Deretter bar det igen ut i sommernatten i midten av oktober, for bankett. Med gårsdagens gatevandring etter egnet tapas spisested i minne, ble lørdagskvelden kronet med fulltreffer på første forsøk. Ramses restaurant hadde alt som kunne forventes, og enda litt til. Restauranten var typisk upscale maksimalistisk moderne, og hadde etter sigende Real Madrids superstjerner på fast gjesteliste. Og da har det jo ingen hensikt å tenke på sluttregningen. Baren i første etasje kunne fremvise et utsøkt kvinnelig klientell som var den spanske hovedstaden verdig, og med egen club i kjelleretasjen (som noen oppdaget litt sent), var det vel enkelte i reisefølget som slett ikke følte noe sitrende behov for å vandre gatelangs akkurat denne natten.

Drømmedag i teletubbiesland

En mer perfekt avkopling er det vanskelig å forestille seg. En weekend i aldeles strålende sommervær med god temperatur, en strøken golfbane helt uten press, golfspill i særklasse og med sedvanlig hyggelig selskap blant gode golfvenner

Det var et anstendig avreisetidspunkt med maxitaxi fra hotellet klokken 10, på vei til den 30. TGA-turneringen i historien (en merkedag!). Banen El Encin lå praktisk talt i ingenmannsland mellom motorveien og jernbanesporet. På anlegget lå også et golfhotell, dog uten vesentlig personlighet eller sjarme. Eneste unntaket var kanskje baben i bookingen, som fikk gutta til å finne på utallige unnskyldninger til å spørre om bare en liten ting ekstra...

Banen var imidlertid upåklagelig, med helt tydelige assosiasjoner til teletubbienes nabolag; duvende, perfekte gressletter med hauger og humper. Fairway'ene var strøkne, og utenfor det kortklipte området var det såpass tørt at heller ingen baller kunne forsvinne på mystisk vis. Ulempen var imidlertid tettheten av bunkere, på enkelte hull oppimot 10 stykker i spill. Men så lenge man holdt seg unna sanden, lå alt til rette for høye scorer. Bare to vann i spill på backnine, men banens signaturhull (16) kunne ødelegge en ellers perfekt runde. 150 meters par-3 med greenen tett på andre siden av det våte element. Og de som trodde vann bare lurer rookies fikk tro om igjen; her måtte fiskene dukke for å unngå å bli truffet av golfballer fra erfarne TGA'ere.

Feltet slo ut i to etterfølgende baller, hhv en 3'er og 2'er. En enslig japaner fikk sitt japanske pass påskrevet, da han forsiktig forespurte om han kunne få gå med (les: "nei"). Planen var jo å slå sammen de to ballene til én etter noen hull, og så skjedde. Da det i overkant store feltet støtte på en marshall litt senere på runden, hadde han nok ikke oppdaget at de var fem. Men den akk så velfriserte og pliktoppfyllende Øystein måtte likevel spørre om det var i orden, og da var jo svaret ganske åpenbart på sjarmerende spanengelsk at det selvsagt ikke var tillatt, verken her eller andre steder. I golf var det quatro som gjaldt!

Været var aldeles strålende på runden, med solskinn og noenogtyve grader. Shorts og tskjortevær for folk flest, selv om bare Trym hadde kledd seg for anledningen. Gutta spilte tidvis praktfull golf, og scorene var over snittet bra. Blant høydepunktene hadde Trond et innspill fra 180 meter som endte en halv køllelengde fra pinnen, birdie og 5 poeng på på kortet. Trym hadde også et praktslag fra 170 meter som endte rett på greenen, imidlertid på nøyaktig samme tidspunkt som flighten foran fortsatt gjorde et innstendig forsøk på å hulle ut. Fore!

En nydelig golfdag endte som vanlig med øl og burger på terrassen utenfor klubbhuset. Og mens enkelte nok var spent på om eget toppresultat ville bringe dem på pallen, ble spenningen først utløst senere på kvelden, i henhold til normal TGA-kotyme.

Gatelangs etter perfekt tapas

Reiseleder Trond la hele sin prestisje i å perfeksjonere høstens turopplegg. Språkforvirring kunne snudd en teoretisk suksess til en praktisk fiasko, men så ordner det seg alltid likevel

Etter en kort arbeidsdag var det fulltallig oppmøte på Moss lufthavn Rygge, i god tid for en reiseøl i avgangshallen før takeoff. Skjønt, noen skal selvsagt alltid gå sine egne veier, og Trym gikk derfor i stedet for en reisevin. Oppstandelsen var imidlertid stor, da det ble kjent at ingen hadde medbragt TGA-trofeet i håndbagasjen. Etter en hektisk SMS-utveksling for å fordele ansvar og skyld, måtte startfeltet forflytte seg mot gaten før den stengte, i skremmende forvissning om at lørdagens premieseremoni kom til å bli en svært så pinlig affære.

Drøye tre timer senere, etter en høyst forventet, men ikke desto mindre ukomfortabel RyanAir flytur i klamme plastseter med en fremoverlent helning og benplass tilpasset en gjennomsnittlig småvokst sjuåring, kunne de utvalgte fem endelig strekke ut beina på spansk jord.

Las Letras var et meget sentralt beliggende og flott hotell, for en høyst akseptabel pris. Trym valgte nok en gang å gå sine egne veier, og oppgraderte seg selv til et enkeltrom. Servicen fra resepsjons-Andreas var aldeles upåklagelig. Han hadde både satt opp og skrevet ut TGA's program for hele helgen, med utvalgte restauranter, bykart og bilder av golfbanen. Akkurat så serviceminded som bare en homofil kan være!

Reiselederen hadde allerede ringt hotellet 4-5 ganger i løpet av uken, for å forvisse seg om gode restauranttips ved sen ankomst. I think I know what you are looking for, tapas with lively crowd etc, so not the restaurant we talked about, rather this... med vedlagte kart og enda flere bilder. Forsamlingen var åpenbart full av imponasje, og tuslet sultne og overoptimistiske ut i Madridnatten. Etter 10-12 minutters gange dukket det opp et slags døvt tapasmarked a la Vulkan, uten verken babes med høye hæler eller spesielt soleklar partyfaktor. Nedturen var relativt umiddelbar blant den gemene hop!

Alle som har erfaring fra gruppereiser uten tydelig respekterte reiseledere, og med et reisefølge bestående av over snittet oppegående mennesker med meningers mot, vet åpenbart at måloppnåelse ved konsensusbeslutning sjelden er en ren formalitet. Ubesluttsom gatevandring med høylydte diskusjoner fulgte; skal vi prøve denne, hva med denne, kanskje vi skal gå litt i denne retningen... inntil Steinar etter sigende ble mannevond i mangel på fast føde, og forsøkte å kuppe hele middagsopplegget. I en liten pub med grell belysning fra lysstoffrør i taket, fikk Steinar dyttet i seg tilstrekkelig med spansk skinke mens øvrigheten smakte på det lokale ølet, og vandringen kunne fortsette. Etter ytterligere noen kvartaler resignerte et relativt mellomfornøyd felt inn på en slags tapaskjede, til noe som definitivt kunne minne om fingermat på tallerkenen.

Med tilstrekkelig temperatur til utendørs bespisning, snudde stemningen raskt fra laber pessimisme til sprudlende fnising, og glede over at gutta igjen var på golftur til varmere strøk!

Noen vannhull senere var det snart på tide å starte meditering omkring morgendagens turnering.

Gult kort til komiteen

Høstens største skandale var et faktum allerede før avreise. Hvordan er det mulig å glemme igjen TGA-trofeet hjemme?

Bare fem påmeldte til høstens viktigste golfturnering i Madrid, hvilket burde gjøre intern koordinering høyst oversiktlig. Selv med gjentatte påminnelser i dagene før avreise, var det likevel ingen av de tilstedeværende som presterte å få med seg TGA-trofeet i bagasjen. Det er uhørt! Trofeet trumfer åpenbart både golfsko og køller (alt kan kjøpes eller leies). Mens samtlige hadde husket både penskjorte og truseskift, var det ingen som tok ansvar for å medbringe gullstatuetten.

At noen med dårlig skjulte samvittighetskvaler sågar forsøker å skyve ansvaret over på forhenværende mester, faller vel utelukkende på sin egen urimelighet (han var jo ikke en gang med på turen). John Thomas' ydmyke og djerve unnskyldning via SMS fortjener dog spalteplass: "Jeg er smertelig klar over at dette vil ri meg som en mare med gjentatte påminnelser inntil livets slutt! Uansett måtte den beste vinne!" Men her er det nok andre i komiteen som bør gå i seg selv for en selvransakelse, med håp om et snev av syndsforlatelse fra good old gammel nok. Fratrekk i tildelte tilleggsslag ifm jubileumsturnering til våren føles høyst relevant.

Høstturnering i Madrid

Etter mye om og men (som seg hør og bør) har komiteen endelig bestluttet å legge høstens TGA til den spanske hovedstaden

Et eksklusivt startfelt på kun fem deltakere tar sjansen på å fly med RyanAir til Madrid på fredag 16. oktober, og rekker en tallerken med tapas før leggetid på ankomstdagen. Foruten reiseleder Trond, har Trym, Steinar, Øystein og Per Anders innlevert sin bindende påmelding til turneringsledelsen. Morten var lenge med i planleggingsfasen, men valgte å kaste inn håndkledet i siste minutt.

Avreise Rygge 16/10 15:35, ankomst Madrid kl 19:20 (direkte)
Retur Madrid 18/10 kl 19:55, ankomst Rygge kl 23:30 (direkte)
Pris ca kr 1800 + avgifter, totalt ca kr 2300

Innsjekk på hotell Las Letras hotell i sentrum av Madrid. Det er booket to dobbeltrom og et enkeltrom, snittpris for herlighetene er € 88 pp. Fordeling av sengeplasser baseres på kombinasjonen av ansiennitet, sivil status, spisse albuer og løpsfrekvens i trapper med golfbag.

To dager golfing på samme bane, El Encin Golf ca 30 minutters kjøring utenfor Madrid. Banen ble åpnet i 2011 og beskrives som en lang, moderne og svært krevende golfbane, inspirert av golfdesigneren Robert von Hagge. Det er booket to etterfølgende flighter begge dagene, for hhv 3 og 2 spillere, uten øvrige innpåslitne gjester i turneringsballene. Offisiell TGA gjennomføres over 18 hull på lørdagsrunden, avreisedagen spilles som vanlig en vennskapelig runde med lave skuldre. Hva med å kjøre matchspill siste dag?

Teeoff lørdag 17/10 kl 12:20 og 12:29
Teeoff søndag 18/10 kl 11:20 og 11:29
Greenfee € 57,5 per person, per dag

Reiselederen vil besørge transport til og fra banen, evt leiebil.

Transport til og fra Rygge på eget ansvar og risiko. Og for å unngå evt nye skandaler i etterkant, bes samtlige deltakere om å se til at alle trofeer og evt seiersslips medfølger reisefølget på turen.