Crail Golfing Society består av to likeverdige 18-hulls sløyfer, Craighead og Balcomy Links. TGA skulle spille sistnevnte, og forholdene var nøyaktig slik vi kunne drømme om, muligens enda noen hakk vassere! Med sol og skyer og masser av vind i spill, føltes dette som selve definisjonen av en skotsk linksbane.
Fairwayene var harde og kortklipte, noe som gav lange utslag med mye rull. Greenene var uhyre raske og ofte ondulerte, som skapte mange spennende avslutninger. Banen i seg selv var helt åpen, men smale utslag, dype bunkere og lumske stikkebusker strategisk utplassert, gjorde spillet utfordrende nok likevel. Turgåere med sixpence og knickers tuslet rolig over og langsmed banen, og sinket spillet noe.
Likevel var det ingen som lot seg irritere, det føltes faktisk bare genuint. Var våre menn i ferd med å senke skuldrene? Midt oppi disse tradisjonsrike omgivelsene så man plutselig usannsynlig mange god slag hagle ned over greenene. Trond satte standarden. Med en 110-meters pitch rett i koppen, markerte han klubbens desidert første eagle på et par-4 hull. Noen hull senere satte han en 40-meters pitch for birdie. Etter
hvert ønsket flere å delta i kalaset, og med ett var birdies et høyst ordinært skue på banen. Halvor ble både rørt og raus, og spanderte underberger på hele flighten for hvert nytt praktslag. Det ble etter hvert ganske mange drikkestopp.
Da Odd Morten observerte at humøret begynte å bli relativt overstadig i den andre ballen, forstod han snart at her gjaldt det å grabbe til seg den ære man kunne. Han dro til med et 220-meters utslag og plasserte ballen knappe 20 cm fra hullet for en enkel tap-in-eagle. Et
øyeblikk føltes det nok bittert å ikke notere tourens første albatross, men to eagles i samme golfrunde er heller ikke hverdagskost! Odd Morten delte en liten flaske linjeakevitt med brodern og Micke, og kjente at stemningen steg betraktelig også i denne ballen.
Da feltet satte seg ned med en stor stärk av mørk type på hull-19, var det nærmest jubelstemning rundt bordet. Ikke aldeles usannsynlig at et visst inntak av alkohol gjennom dagen gjorde at man glemte å notere ned alle poengene på runden. Men så vidt redaktøren har klart å bringe på det rene, vant Øystein åpningen like under par.
Blant de øvrige poengsummene hersker sterkt økende forvirring, men følgende rangering er best guess basert på svært sprikende informasjonsgrunnlag: 1) Øystein 37, T2) Trond og Halvor 33, 4) Trym 31, 5) John Thomas 30, T6) Odd Morten og Michael 28, 8) Morten 26 og sist, men slett ikke minst 9) Steinar 25.
Mens gruppen nøt aftergolfen ble pitchene vakrere, chippene mer nøyaktige, puttene utrolig lange og drivene usannsynlige. Det var på tide å innta fast føde i tillegg til det flytende! Morten bestilte gam med stor grad av sikkerhet og personlig overbevisning, det viste seg å være en svinekjøttliknende sak med eggeplommer. Resten av feltet var langt mindre risikoavers og bestilte konformt den lokale burgeren,
i håp om en ganske hurtig leveranse.Men da kom spørsmålet som kanskje føltes uungåelig? I hvert fall for noen. Bør egentlig en skotsk burger serveres med engelsk - eller fransk - sennep?
Trym mente åpenbart at temaet var uovermåtelig interessant, og benyttet det neste kvarteret til en grensesprengende disputas med den stakkars servitrusen. Måpende medspillere ønsket bare øl og burger, litt faderlig fort. Serveringsdamen bannet nok i stedet intimt for seg selv for sin helvetes pliktoppfyllende imøtekommenhet og forbannede påtatte serviceinnstilling. Først når samtlige sennepspreferanser var vurdert ut fra alle tenkelige og utenkelige synsvinkler, kom sennepen på bordet – tre varianter i pose, servert i en kopp... Var det verdt det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar