Ikke mange minutter etter innsjekk, var samtlige av deltakerne tilbake i hotell-baren for en ny velkomstøl. Nydusjet, nybarbert og pen i klærne, hyperparat for en spansk aften. Stemningen var elektrisk, ekstatisk og forventningsfull, trolig ville
utenforstående heller beskrevet den som fnisete hysterisk. Vi var langt fra Strömstads gulbrune fairways og søvndyssende uteliv utenom sesong.
Foran oss lå tre herlige dager med golfspill på fantastiske baner, og ditto lune kvelder med spanske delikatesser, lokale viner og kanskje noen nattlige utskeielser? Ølglassene lesket våre øltørste ganer, og etter hvert kunne også Morten avslutte sin siste telefonsamtale og involvere seg i fellesdiskusjonen om "sånne hull som man bruker fire slag på"... Hm, lenge siden forrige golfsesong, Morten? HAHA!!
Kvelden var både rund og mild da vi labbet i vei langs strandpromenaden. Trond, som langtfra var førstereis Palma-turist, var reiesefølgets helt soleklare restaurantguide. I hurtig gange ledet han an mot gamlebyen, der målet for kvelden var spansk tapas på det usannsynlig sjarmerende og genuint pitoreske spisestedet La Boveda, håndplukket for anledningen.
Just-in-time viste seg dog å bli just-too-late, det reserverte bordet var tilsynelatende lost og restauranten var til randen overfyllt. Andre spisesteder var uaktuelt, turens åttende(?) velkomstøl ble derfor inntatt i en idyllisk bakgård like ved, mens vi ventet på et ledig bord.Klokken ble nærmere 22 før vi endelig så konturen av fast føde, i kjelleren på restauranten La Boveda. Rommet var allerede crowded av glade mennesker rundt store fellesbespisninger, med overflod av både vin og allskens småretter utover bordplatene. Da et sett med noe som minnet om melkeglass fra IKEA ble plassert foran oss, var ikke vinkjenneren Steinar sen om å overreagere. Likevel, etter å ha skuet ut i lokalene, roet også Steinars gemytter seg betraktelig; det var åpenbart slik man drakk husets vin i Palma. Just deal with it!
Trond, vår kjentmann og kjenner av spansk tapas, tok for seg menyen på langs og tvers, og plukket ut alt vi bare MÅTTE ha. Helt inntil kelneren plutselig gav opp å notere, og sa "jeg vet nok hva dere vil ha" (på spansk, selvsagt). Men det visste han da også ettertrykkelig!
Den ene lekkerheten etter den andre kom på bordet foran oss. Her kunne vi behage ganen med sjømat i forskjellige fasonger, røkt, salt, tørket og stekt kjøtt, grønnsaker i ulike former, alt tilberedt med oljer, chilli og hvitløk i monn. Det smakte alldeles fortreffelig! Og da bordet til sist ble fyllt av saftige biffstrimler og pommes frites, hadde alle de utsultede golferne endelig stagget sin hunger. En for alle, alle for en!Ingen ymtet frempå om nattklubb denne kvelden, forventningene til morgendagens golf lå nok langt fremme i pannebrasken hos samtlige TGA'ere. Komiteen hadde heller ingen slike føringer i programmet. Øystein og Preben følte dog at sommernatten var altfor ung og viril. Da øvrigheten gikk til rommene, snek de seg til en ekstra Heineken på én av de utallige utepubene langs strandpromenaden. Men akk, vi var jo ikke i Palma for å drikke øl og prate skit heller! Armbåndsuret viste ikke mer enn en knapp halvtime over midnatt før også de siste natteravnene hadde kapitulert for kvelden. Lørdag skulle det spilles hele 27 hull på Poniente, og vi måtte starte tidlig.
