Hyttetur til Skjeberg

TGA returnerte til idylliske Østfold for vårens turnering. Solen skinte, men banen frustrerte. Morten trakk det lengste strået i en knepen batalje om trofeet. Og alle sang om "jenter som kommer og jenter som går", men så absolutt ingenting til dem

Vårens TGA ble nok av det kortere slaget, uten å ende opp som et rent endagsarrangement. Sånn får det nesten bare bli når den tradisjonsrike golfturneringingen må kjempe om sin posisjon blant øvrige familiære sysler, tett opptil sommerferiestart. Når det er sagt ble det et hjertelig gjensyn med Per Anders' hytte i Skjeberg.

Opplevelsene fra golfbanen loggføres i minnebøkene, til tross for relative moderate scorekort. Joda, det var da en praktfullt velholdt bane, men akk så komplisert. Smale fairways, doglegs, blinde hull og uforutsigbare greener. Og så var det selvsagt denne tunefluen da, en svært så plagsom tilskuer. Uansett, det ble likevel en fin golfrunde blant gode golfvenner. Det må kunne regnes som kvalitetstid.

Morten halte i land seieren i et umåtelig tett race om trofeet, med 27 poeng på scorekortet etter 39 tildelte tilleggsslag. Dette var likevel kun fire poeng foran sistemann i feltet. Per Anders rasket velfortjent med seg resten av prisene under V19. Stemningen på hytta eskalerte utover lørdagskvelden. Mens Øystein og PA i all hovedsak stod for bevertningen, bidro resten av feltet på det musikalske planet.


Les om TGA V19 på Skjeberg golfklubb, og få med deg alle pikante detaljer fra hytteturen - under middag, premieutdeling og bankett.

Linker til samtlige artikler fra vårens turnering til Østfold:
Tourinvitasjon | Program | Turnering | Bankett | Oppsummering

Musikalsk avrunding på en fin tur

Hytta til Per Anders har en staselig beliggenhet med et uovertruffent utsyn utover Skjebergkilen, der terrassen bades i ettermiddagssolen. Det er ikke mulig å finne en mer perfekt ramme rundt et golfarrangement for TGA, her kan vi trives

Like etter avsluttet turnering og ankomst til Jørstadtoppen panorama, fikk slitne golfere plassere bena høyt og motta en iskald øl rett i lanken mens de myste gjennom RayBans i motlyset utover fjorden.

Per Anders løp rundt seg selv for å tilrettelegge alt for sine gjester, mens Øystein serverte ventepølser av typen "grov østfolding" rett fra utegrillen. Etter noen timer der praten gikk lett og uanstrengt blant gamle golfkompiser, køen til PAs herlige utedusjfasiliteter ble stadig kortere, og Øystein bragte mer leskende hvitvin fra avsidesliggende vindistrikter til gards, ble gutta tildelt individuelle oppgaver ifm matlagingen.

Her ble det finsnittede grønnsaker og muskulært mortede urteblandinger, som Øystein og Per Anders senere kombinerte til utsøkte gastronomiske matopplevelser fra PAs Weber.

Dag-Atle fikk debutere som Long Island drinkmikser, og proklamerte høyt og tydelig at glassene var altfor små ift andelene brennevin som skulle fordeles. Ved hjelp av PAs supersourmix oppnådde han like fullt et resultat han kan være høyst bekjent av, dette var svært langt ifra det verste vi har fått servert på våre 37 etterfølgende golfturneringer i historien, well done.

Etter scampi til forrett ble det en kort pause i bespisningen, der forsamlingen trakk seg tilbake til utesalongen. Trond og Morten klirret i glassene, og inntok podiet for turneringens premieseremoni. Til tross for at kun Dag-Atle hadde trukket i den obligatoriske blazeren for anledningen, ble det hastig besluttet godkjennelse for unntak fra statuttene til fordel for den lune og etterlengtede sommerkvelden.

Resultatlisten ble møysommelig opplest nedenfra og opp, mens deltakerpremier ble utdelt og kraftfulle håndtrykk utvekslet. Naturlig nok ble det ikke registrert noen ny rekord i antall oppnådde stablefordpoeng på denne runden. Likevel ble det fremhevet at kun fire poeng skilte topp fra bunn (23p for jumbo, 27p for vinneren).

At PA ble plassert foran Trond under opplesningen, må nok skyldes et visst alkoholinntak. Han er senere deplassert bak Trond på den offisielle listen, etter handicapregelen. Den samme forhatte regelen gjør seg også gjeldende for Preben og Dag-Atle, som begge havnet nederst med samme score - med akk så ulikt antall slag.

Før de to øverste plassene ble annonsert, fikk PA hele tre utmerkelser etter storeslem på banen. Per Anders hadde nemlig klart å sanke både closest-to-pin og longest drive, før han i tillegg mottok komiteens hederspris. Dels for sin upåklagelige vertskapsrolle, men kanskje vel så mye for dagens mest bisarre dobbeltputting på hull 16.

Dag-Atle hadde nok i det lengste håpet på en pris for fulaste mössa, men den kategorien utgikk visst fra årets program. Den offisielle resultatlisten for historien etter TGA V19 blir dermed som følger:

1. Morten   18 - 09 - 27
2. Øystein  14 - 12 - 26
3. Trond    17 - 08 - 25
4. PA       16 - 09 - 25
5. Dag-Atle 15 - 08 - 23
6. Preben   13 - 10 - 23

Avslutningsvis mottok altså en nokså forundret Morten selve TGA-trofeet som bevis på å være den aller beste blant tilnærmede likemenn i vårens turnering. Han takket forsamlingen med en velartikulert takketale, mens øvrigheten applauderte henrykt og forsøkte å få tatt en selfie for sin instagramkonto sammen med dagens A-kjendis. Men at Morten nå også har fått det tvilsomme oppdraget med å utøke trofeet, kom nok som en overraskende bonus.

TGAs vandretrofe er nå nemlig fullstendig fylt til randen med plaketter med to sokkelnivåer, og sokkelen må således utøkes før neste turnering til høsten. Vi gleder oss til å se resultatet av trofeutvidelsen, og gruer oss tilsvarende mye til å være den som skal smugle trofeet med på neste tur med Ryan Air.

Deretter gikk man tilbake til spisebordet og fikk servert Øysteins herremåltid med helstekt indrefilet, saltbakte poteteter, bønne- og valnøttsalat, og soppstuing. Akkompagnert av rødvin direkte fra Libanon og Sørafrika, var måltidet aldeles komplett. Og når vertsskapet avrundet med en iskald dessert til kaffen, var kaloribalansen definitivt gjenopprettet etter formiddagens treningsøkt.

Stemningen hadde eskalert betraktelig underveis, og gutta var biltt superklar for et underholdningsbidrag. Det måtte vi fikse selv. Med PAs rikholdige lagerførte utvalg av musikkinstrumenter, ble det dermed rullet ut både et elpiano, akustisk gitar og en elektronisk bassgitar på terrassen, hvorpå glade musikanter med en anelse større entusiasme enn faktisk kjernekompetanse dro til med kjente og kjære slagere til allmenn forlystelse og høylytt allsang.

Det musikalske innslaget var trolig langt mer imponerende for de tilstedeværende, enn for de mest nærliggende naboene. Øystein var imidlertid blant de første som fikk mer enn nok av all skrålingen, og tok en tidlig timeout på sofaen. Likevel, bare en times tid over midnatt hadde de fleste tatt til vettet, og det ble atter stille og rolig rundt hytta på Jørstadtoppen.

Da søndagen grydde av dag, var PA tidlig i gang med opprydding etter kveldens strabaser, og gikk deretter tilbake i sengen. Smått om senn dukket imidlertid nye søvngjengere opp enkeltvis, og fikk seg en rolig morgenstund med en kaffekopp på terrassen. Nok en relativt fin dag var i emning, selv om solen var totalt fraværende. Da alle etter hvert var vel ute av sine respektive køyer, ble det servert cowboyfrokost utendørs, før rydding, utvask og avreise. Morten, Dag-Atle og Preben valgte å vende nesen direkte nordover til sine respektive hustruer, mens Trond, Øystein og Per Anders dristet seg til å ta en stopp på Gamle Fredrikstad Golfklubb, for en søndagsrunde med ekstra lave skuldre. Banen var i utmerket stand, og var neppe like kronglete enn Skjebergbanen. Men været forverret seg, og allerede etter ni hul og duskregn var nok nok også for de aller mest utholdende golfentusiastene. Helgen hadde vært proppfull av gode inntrykk, og metningsnivået var tydeligvis nådd.

Tusen takk til Per Anders og hans medsammensvorne Øystein for et perfekt weekendopplegg for TGA. Ja, vi kommer veldig gjerne tilbake en annen gang, om anledningen skulle by seg. Ha en god sommer!

Tunefluens hevn

At det går an å være så heldige! Som på en øy av sol og sommertemperaturer midt i et osean av lavtrykk og hint av Svalbardsommer, traff vi med vårens turnering på sommerens aller fineste dag, hittil. Skjeberg golfbane var en utrolig flott opplevelse, med grønt gress og dristig banearkitektur. Og om ikke dette var nok, traff vi tidsmessig nøyaktig i klekkesesongen for tunefluen, to uker senere ville vi neppe fått oppleve det samme fenomenet i Østfold. En virkelig innertier, mot alle odds

Ok, la oss dvele ved det sistnevnte først. Det er kanskje ikke helt korrekt å påstå at tunefluen påvirket selve utfallet av TGA V19, men at den satte sitt umiskjennelige preg på turneringen, er et godt stikk. Med kjøttetende små vesener som svirret og kravlet rundt legger, hode, inne i ører og øyne, samtidig som man skulle finberegne avstand, helningsgrad, ondulering og stroke, gjorde puttingen til en umenneskelig konsentrasjonsøvelse i absolutt nonchalance. Når vi legger til at tunefluen kun var én faktor i rekken av utallige hindringer som hver enkelt spiller måtte forsere, på hvert eneste av de 18 hullene på banen, forstår alle at dette var presisjonsgolf på høyeste nivå, kun for de aller tøffeste gutta i klassen.

Det hersker likevel liten tvil om at Skjeberg er en aldeles nydelig golfbane, som ble åpnet for spill i 1989. Men 30-åringen fremstod like fullt som en trassig jomfru. Fra utsiden var banen utrolig vakker å se til, med ungdommelige trekk med friske løvtrær og siv som duvet lett i sommerbrisen, lysegrønne greener som bølget over små kuller og åser, tindrende vannflekker der man kunne drømme seg vekk, samt enkelte småfuktige sumpområder som vi i anstendighetens navn ønsket å unngå. Samtidig viste banen seg å være både trang og stedvis uoverkommelig, selv for tilårskomne og erfarne golfspillere som med et påtatt overmot ønsket å overkomme alle fristelser. På Skjeberg fikk man kjenne på den indre kampen mellom angsten for ikke å prestere optimalt, og ønsket om å kunne vise de andre gutta at man fortsatt hadde det inne. Følelsesspekteret vekslet mellom vonde stunder der man kjente at man hadde tatt seg vann over hodet eller kjente på eleveringen, til den ultimate lykkerusen når man så ballen penetrere trange smug mellom tett furuskog, kupert terreng og våtmarksområder, og landet lykkelig smilende på en seng av grønt gress og hissige bevingede tilskuere. Da er livet verdt å leve.

De seks påmeldte deltakerne med spillerett ankom driving rangen i god tid før første utslag, og fikk rikelig anledning til å slå litt rust av køllene, finstudere baneguiden og smøre seg rikelig inn med tuneflueolje - eller hva nå enn det var i den mystiske flasken på disken i proshoppen.

I aldeles strålende solskinn og med minst 25 grader på gradestokken, fikk Per Anders, Preben og Dag-Atle slå ut i førsteballen nøyaktig klokken 11. Trond, Øystein og Morten slo sine første Mulligan ti minutter senere. Stemningen internt i flightene var innledningsvis upåklagelig, før engstelsen for banearkitekturen kom sigende. De smale fairwayene ble etterfulgt av kraftige doglegs til både høyre og venstre, og blinde hull. Greenene var fuktige etter tidligere dagers regnvær, som gjorde dem både tregere og mer uberegnelige enn de så ut ved første øyekast. Siden alle var førstereis til Skjeberg golfklubb denne lørdagen i juni, var det ingen som kunne supplere feltet med dyrkjøpt egenerfaring. Dermed kunne det observeres flere pussige feilslag, fortvilet leting etter ball i nærliggende skogholt, og tidvis dumdristige tigerlines med påfølgende konsekvenser.

De ansvarlige for Skjerberg golfklubb har åpenbart hatt tilstrekkelig selvinnsikt til å innse dens kompleksitet og vanskelighetsgrad, og har således vært særs rause med rundhåndet utdeling av tilleggslag. Høyhandikapere i feltet kan nok ha profitert en anelse på dette, da det var langt mellom birdiene i de to flightene. Selv om enkeltspillere briljerte med opptil flere strålende reelle par på visse hull, kunne sliterne likevel sanke poeng jevnt og trutt til tross for slalåmpreget fremdrift mellom barnålsregioner, droppsoner og mer perifer tilstedeværelse på angitt fairway.

Før første utslag hadde man noe lempfeldig plukket ut hullene #5 og #16 til delkonkurransene for hhv closest-to-pin og longest drive. Per Anders landet greenen et par meter unna flagget, og tok en knepen seier i par-3-konkurransen på hull 5, fair enough. Men longest drive på hull 16 ble en langt mer selsom affære, som bragte almen munterhet fra teestedet. Ikke bare skulle man slå ut over et lite tilfeldig vann, men fairwayen var også trolig en av banens aller smaleste ved antatt landingssted. Både Dag-Atle og Per Anders hadde faktisk allerede plukket frem hvert sitt pitchingjern fra bagen, før de ble gjort oppmerksom på at dagens lengste drive stod på spill. Slukøret og motvillig tuslet tilbake til bagen og fant frem den aller største klubben. PA viste seg imidlertid fortsatt best, slo et presist slag litt til venstre på fairway, som også viste seg å bli feltets lengste utslag.

Flere av incidentene som ble notert underveis, må nok føres på konto for et relativt høyt frustrasjonsnivå blant flere av spillerne. At Trond dro med seg en 2 kilos divot på et fairwayslag, var imidlertid ikke nok til å oppnå permanent kultstatus under banketten. Ei heller Prebens déjà-vu på utslaget for #17, der han i harnisk ønsket å gjøre samtlige medspillere oppmerksom på at vi hadde spilt samme hull tidligere. Han måtte imidlertid dempe gemyttene betraktelig da medspillere med lavere hvilepuls gjorde ham høflig oppmerksom på at utslaget for #11 bare lå fem meter unna, men fra samme eleverte tee.

Derimot fikk PAs noe uarte oppførsel på greenen på hull 16 velfortjent oppmerksomhet. En tometers putt ble lagt 20 cm fra flagget, før Per Anders ble stilt til veggs om ballen han spilte på faktisk var hans egen? Noe forfjamset og lettere belemret, flyttet PA medspillers ball tilbake til antatt opprinnelig plassering, mens han gikk bort til sin rettmessige ball og satte tometersputten rett i koppen. Til tross for mange regelendringer innfor 2019-sesongen, var det ingen andre i feltet som kjente til muligheten for "prøveputting". PA ble følgelig heller ikke tildelt straff for incidenten. Derimot ble hendelsen behørlig utdypet under banketten senere på kvelden, og det var nok ikke helt ufortjent at han også mottok komiteens hederutnevnelse for høyst nytenkende regelendringer.

Uten ølservering ved hull 19 var det heller ingen grunn til å dvele ved golfanlegget lenger enn strengt tatt nødvendig. Umiddelbart etter runden lot vi derfor tunefluene få disponere utearealene uforstyrret, mens seks svette golfspillere forlot området i fire med eller mindre elektrifiserte kjøretøy. Etter en snartur innom den lokale kjøpmannen for restproviantering, kjørte hele kortesjen den korte veien frem til Jørstadtoppen for velfortjent hvile og restitusjon.

Program for helgen

TGA V19 er slett ikke blant de korteste arrangementene i historien, dog ei heller blant de lengste. Seks påmeldte deltakere er slett ikke nær smertegrensen, men vi har da også hatt vesentlig færre i startfeltet. Så vi snakker kanskje om et arrangement mer sånn midt på treet?

Selv om fredagens oppvarmingsrunde utgår fra det offisielle programmet, og må gjennomføres på frivillig basis etter høyst individuelt initiativ, har vårens TGA likevel alle ingrediensene som kreves for å bli et minnerikt evenement. Per Anders gjenåpner hyttedørene for gruppens medlemmer, der vi utelukkende har gode minner fra solnedgangen på terrassen to år tilbake. Måtte vi bare få en ørliten smakebit av den samme opplevelsen nå til helgen.

Oppmøte for V19 blir direkte på driving rangen ved Skjeberg golfklubb rundt klokken 10 (Hevingen 1, Borgenhaugen). De som ikke benyttet muligheten til å varme opp i Frankrike tidligere i våres, gis dermed anledning til å gjenskape praktslagene fra fjorårssesongen før alvoret tar til. Offisiell teeoff er hhv 1100 og 1110 for to etterfølgende treerballer. Værmeldingen ser heller ikke så hakkende gal ut. Mye tyder på oppholdsvær, kanskje får vi sågar se glimt av solen. Temperaturen er definitivt innenfor definisjonen av sommer, godt over 20-tallet. Knall!

Etter runden blir det en kort 22 minutters biltur ut mot kysten, til PAs hyttepalass i Skjeberg (Jørstadtoppen 9). Her er vertskapet lovet iherdig bistand fra medspiller Øystein til å frembringe herligheter fra grillen, mens øvrige gjester oppfordres til å bidra til god stemning med egne kvalifikasjoner. For de som ønsker å benytte de innendørs sengefasilitetene gjennom natten, kan man med fordel medbringe eget sengetøy, pysjamas, tannbørste, vaskeklut og håndkle.

De aller tøffeste kan også pakke med seg en speedo lengst nederst i kofferten, i tilfelle den hete sommernatten blir altfor intens.

Etter frokost, grundig utvask og en nitidig rominspeksjon, går ferden videre til Gamle Fredrikstad golfklubb (Torsnesveien 16) for fire av de seks påmeldte. Mens Dag-Atle og Preben høflig takker for seg og vender nesen hjemover, vil Morten, Øystein, Trond og Per Anders få ut uutløst frustrasjon gjennom ytterligere 18 hull for helgen. Her er riktignok værmeldingen noe mer usikker, det antydes 17-18 grader og duskregn, men velutdannede statsmeteorologer har så absolutt tatt feil også tidligere. Dette blir uansett en verdig avrunding på en forhåpentligvis hyggelig weekend, der innsats og resultater skal hedres og belønnes i monn. Vi snakker tross alt om både TGAs vandretrofe og komiteens hederspris i potten. Velkommen til Østfold.