Morten i storform på Rivieraen

Med ensifret medlemsnummer i TGA siden tidenes grytidlige skumringstid, klubbens evige grøntkortspiller og (tidvis) vimse i startfeltet... så skulle det endelig bli søndagsspillerens revansje

Endelig kunne Morten heve trofeet over hodet og motta medlemmenes hyldest! Dette var umåtelig moro, vi bøyer oss i støvet og gratulerer den nye Morten uten mobiltelefon!

Opplegget bar umiskjennelig preg av hvilepuls og svært avslappet atmosfære. Trolig snakker vi om historiens aller første TGA-program blottet for just-in-time, just too late, not in time at all, eller helt andre måter å si at programmet er altfor j*** tight. Tro det eller ei, turen til Cannes var lagt opp med god slack, åpenbart til lutter glede for de tilstedeværende. Det fantes faktisk ikke snev av argumentasjon i forkant av beslutning om kun én tellende TGA-runde. Selv om man skyldte på tidspunkt for mørkets frembrudd på den franske rivieraen, var nok den reelle årsaken vesentlig nærmere skrantende knær, vonde rygger og etterslep av lungebetennelse hos (minst) en av deltakerne. Lærte vi av dette? Vil konklusjoner etterlate varige spor og skape presedens for fremtidige turneringer, eller aner vi nye, opphetede diskusjoner allerede ved neste korsvei? Vel, only time will tell... men det er da lov å håpe!

Grunnet uvær og stengt flyplass søndag kveld, varte turen en dag lenger enn først planlagt. Ingen klaget dog nevneverdig over å måtte tilbringe en ekstra kveld langsmed Croisetten i Cannes, en ekstra natt i en overdådig hotellseng og en sen frokostsbuffet i sommerlige omgivelser midt i oktober. Force majeur er alltid lettere å forklare for sjefen der hjemme.

Les alle tourreferatene på de nedenforstående linkene:

- sjokkåpning i sydevarme
- TGA H12 på ærverdig bane
- 70-tallsfeeling på banketten
- uvær forsinker hjemreisen
- evt ALLE artiklene samlet

En annerledes søndag

Søndagsgolf innebærer ofte å måtte stå opp altfor tidlig, kjenne en dundrende hodepine komme smygende, for deretter å spille golf med ekstremt lave, nærmest subbende skuldre. Og til slutt står Morten der som søndagsvinner, etter en trøstesløs seig og utmattende golfrunde i bakrus. Høstens tour var helt annerledes

En leder må gjerne ha en gruppe å lede. I en gruppering bestående av sterke personligheter som til daglig besitter godt gasjerte posisjoner i norsk næringsliv, skorter det sjelden på ivrig beslutningsvillighet i TGA. Problemet er vel snarere å oppnå konsensus i forsamlingen? Derfor må det blotte fravær av nidkjær forberedelse og visjonære tanker om søndagens program ha fortonet seg relativt besynderlig på en tilfeldig utenforstående. Kunne man skylde på Middelhavsluften? Eller var gruppen fortsatt punch-drunk etter gårsdagens uforutsette tilbudsorgie? Uansett, her var det åpenbart flere som ønsket å la seg lede enn selv å innta den gule ledertrøyen. Til og med den sedvanlige bettingen uteble!

Stikk i strid med tidligere tradisjoner, bar H12-programmet preg av å være et lavpulsarrangement med avslappet atmosfære, stressfrie soner og avbalansert nytelse. Etter en god frokost og rolig utsjekk fra hotellet, forlot reisefølget Cannes for en sen tee-off på Saint Donat, i det som trolig skulle bli sesongens aller siste golfrunde.

Dagen var alldeles bekymringsfri, ingen grunn til å stresse første utslag. Gruppen slentret innom golfklubbens restaurant og slang seg ned for å innta en fet dagen-derpå-burger. Til tross for at matretten stod på menyen (riktignok på barnemenyen, men dog), hjalp det ikke å bruke alle triksene fra boken; burgeren forble utenfor rekkevidde for hangovergutta. Normalt ville hungrige karer med betalingsvilje og presumptiv ditto betalingsevne ha blitt relativt provosert over å møte et slikt nederlag... men denne dagen steg pulsen bare hårfint over hvilepuls.

Mat i magen ble det likevel, og dermed var det klart for en shotgun start. Akkurat som de foregående dager, var banen fantastisk fin... og det er vel omtrent det som er verdt å rapportere fra runden. For like langsomt som den startet, avsluttet den brått. Værgudene var åpenbart i samme lune som to år tidligere, da de hadde bestemt seg for at 9 hull fikk være tilstrekkelig for søndagsgolferne. Gruppens mest innbitte forsøkte krampeaktig å påbegynne de siste 9, men tok snart til fornuften. Her snakker vi om seriøst grisevær i anmarsj!

Historien etterlater altså ingen spor av resultater, gjætord om spektakulære slag eller andre infame hendelser. Mens regnet tiltok i styrke, senket stillheten seg i klubbhuset. Dette virket tilsynelatende å være høyst verdsatt av alle med fulladede batterier i sine ipad’er og smarttelefoner. For Steinar ble imidlertid stillheten altfor overdøvende; sjelden har vel TGA opplevd et for anledningen like hypersosialt medlem med akutt munndiaré.

Med ytterligere og uforutsett ny slack i programmet, ble bager pakket og banen forlatt, med nesen godt vendt mot Nice for litt sightseeing(!) og nytt restaurantbesøk før hjemreise til høst og kulde. Et godt stykke ned i pastaskålen ble det imidlertid relativt klart at værgudene virkelig mente alvor denne gangen. Rykter antydet at det ikke fantes fly som kunne bringe med seg fornøyde og slitne golfere tilbake til gamlelandet, men dette måtte selvsagt bekreftes. Dermed bar det tilbake til flyplassen for flyet som - etter rutetabellen - skulle ha tatt av mot Gardermoen klokken halv elleve.

Det forblir selvsagt et definisjonsspørsmål om værgudene var for eller imot oss. Faktum er uansett at flyplassen var hermetisk lukket og sistemann hadde slått av lyset. SAS-maskinen var holdt tilbake i Skandinavia, og hadde tydeligvis ingen umiddelbare planer om å hente noen i Nice denne kvelden. Mens kaoset rådet i avgangshallen, valgte samtlige av våre venner med eurobonuskort over blått å ringe flyselskapet i hjemlandet. Med stor velvilje og åpen lommebok fra et (på det tidspunkt) ikke konkurstruet SAS, var det bare å besørge egen overnatting og sende regning i posten.

Med en snarrådig kjentmann i følget, bar det følgelig tilbake til hjemmekoselige omgivelser i smørøyet av Cannes. Uten mengder med Chablis og østers forandret Croissetten karakter, og ingen ble tilbudt verken det ene eller andre mot betaling.

Natten forløp etter sigende rolig, og mandag klokken 12 var gjengen endelig i luften på vei mot Oslo. For første gang i historien kunne hele feltet ankomme egen folkeregistrert bostedsadresse fullstendig uthvilt, i knallform og med et stort smil om munnen - dog nesten et døgn forsinket!

Overprisede delikatesser på Croisetten

Etter en høytidelig premieutdeling i hotellets bar, gikk ferden ut i Cannes-natten. Delikatessene stod i kø... men alt har sin pris

For en gangs skyld var det verken dramatikk eller spenning i forkant av premieutdelingen. Morten var allerede behørig bejublet og lovprist til det overstadige gjennom store deler av dagen. Etter bading og shopping ble trofeet høytidelig overrukket av seremonimester Per Anders til høstens største TGA-bombe, Morten. Trond fikk ditto priser for de vesentlig mindre betydningsfulle delkonkurransene closest-to-pin og longest drive, og resten mottok deltakerpremier.

Øystein mottok hederstrofeet, etter sigende for sin åpenbare vannskrekk. Med bare 30 meter igjen til hullet, presterte han å sette hele fire påfølgende slag inn i samme vannhinder. Denne rookie prestasjonen fortjente definitivt en hedersutmerkelse, vi gratulerer froskemannen!

Alle de tradisjonsrike ritualene ble fulgt til punkt og prikke, inklusiv long islands under seremonien i hotellets bar. Med ett ørlite unntak, som faktisk kan tendere mot en aldri så liten skandale. De fire siste turneringene, siden jubelturen til St. Andrews våren 2011, har seierherren blitt tildelt et vinnerslips som ærefullt skal bæres resten av premiekvelden. Men dette var det imidlertid ingen som hadde medbragt til Cannes. Når sant skal sies, ligger det trolig fortsatt i slipsskuffen hjemme hos Hans Jørgen. Og der ligger det godt, ikke sant? Skjerpings folkens, tradisjoner er til for å følges! Derimot sier statuttene over hodet ingenting om hvite sokker på banketten, Steinar, det er allmennkunnskap!

Anyway, kvelden skred fremover og det var på tide å innta fast føde. Mens fredagskvelden var i biffens tegn, hadde flertallet heldigvis fått trumfet gjennom en sjømataften på den aller mest tellende kvelden, til tross for at mindretallet nettopp hadde vunnet sitt første trofé.

Sjelden har medlemsmassen blitt servert et fat av havets mest innbydende delikatesser i slike overdådige mengder og av en sådan kvalitet som akkurat her i Cannes. Selv den mest skeptiske - og for dagen mestvinnende - i reisefølget hugget (måtelig) innpå, under betryggelse om at det meste helt sikkert var både avlivet og well done. Øvrigheten gulpet i seg østers som om det skulle ha vært et afrodisium, og dermed gikk det naturlig nok som det ofte gjør....

Cannes-by-night etter en TGA-turnering i oktober er trolig noe ganske annet enn nattelivet under den nesten like kjente festivalen i mai. Som om det ikke hadde vært nok vandring tidligere på dagen, ble det ene vannhullet etter det andre inspisert og funnet uverdig. Noen vil kanskje mene at det enkle er det beste - og at det enkle er å gi opp? Så, dermed ruslet TGA's håndplukkede ufortrødent videre, og dumpet til slutt inn på det aller siste og beste(?) establishmentet på hele Croisetten. Yeah, right! Lavt under taket, trangt om plassen, broket forsamling av godt tilårskomne herrer og damer som beveget seg til levende musikk. Hm, var dette årsmøte i Cannes' geriatriske forening? Reunion av Rosekjellerens venner? Var det virkelig slik at gråstenkede TGA'ere for første gang trakk snittalderen ned på club?

Bankett er bankett, og det som hender på banketten forblir på banketten. Vel, foruten å bli gjengitt her på bloggen da... selvsagt! Denne gangen tenker vi dog ikke å gå nevneverdig inn på det faktum at vinneren også mer eller mindre vant(!) hele banketten, med sjeldent utagerende atferd fra den kanten. Neida, det skal forbigås i stillhet. Det som nok tok vesentlig større oppmerksomhet var imidlertid en litt for "tilfeldig" passiar mellom en ikke navngitt golfer og en av stedets - relativt sett - yngre tilstedeværende. Underveis i passiaren, helt uten forvarsel, endret samtalen karakter til å bli en diskusjon om pris for et godt gjennomtenkt og innøvet forløp. Den aktuelle TGA'eren takket etter sigende snarlig av samtalen (åpenbart), mens interndiskusjonen i kjølvannet ble en langt mer prinsipiell what-if-analyse i en stadig mer lystig gjeng. Det er jo en anerkjent praksis å dele sitt personlige TGA-budsjett opp i ikke sammenleggbare delsummer for at revisjon av totalkostnaden skal bli mindre fristende. Men med kyndige tall-forstå-seg-påere i reisefølget utviklet det seg likefullt til en høyst ullen diskusjon om til hvilket delbudsjett en slik uforutsett utgift skulle kunne henføres. Tilfeldig konsum? Hole-in-one utgift? Rekreasjon, SPA og restitusjon? Vel, alle smarttelefoner ble umiddelbart konfiskert på stedet, vage minner er slettet for all ettertid. Eventuelle spekulative konklusjoner vil naturlig nok aldri kunne bekreftes, uansett pris.

Karma Charmeleon

Kan det være karma? Eller det endelige bevis på at den virkelige verden over tid vinner over den virtuelle? Eller snakker vi kun om tilfeldigheter? Det var uansett en overraskelse, en særdeles stor og gledelig overraskelse. Og definitivt på tide!

Sett i retrospektiv kunne det virke som det faktisk lå i kortene helt fra før teeoff på denne offisielle turneringsdagen. En av TGAs virkelige grand old men har gjennom store deler av klubbens historie blitt referert for sine tilsynelatende ferdigheter innen multitasking. Stadig har Morten blitt observert snakkende i en mobiltelefon samtidig som han har spilt turneringsgolf, høyst tilsynelatende simultant. Ofte har han nok vært langt mer visuelt tilstede enn mentalt tilstede. Akkurat denne vakre lørdagen var bildet snudd fullstendig på hodet. I den grad Morten brukte telefonen i det hele tatt, var det for å forevige at andre TGA'ere snakket i sin telefon.

I aldeles strålende sommervær skulle høstens TGA spilles på den vakre og ditto høyt prisede Cannes Mougins Golf & Country Club. Trym og Morten stilte klassisk / umoderne antrukket i den offisielle TGA-piqueten fra jubileumsturneringen i Skottland i 2006, og antydet spøkefullt at øvrigheten nok burde diskvalifiseres for ureglementert antrekk. Men etter at vittighetene hadde stilnet av, ble det liv i søndagsgolferen Morten. Han som normalt har for vane å slå til når det hele er mer eller mindre over, ble plutselig en turneringsspiller over natten. I fullstendig ukjent stil, knuste han regelrett resten av feltet. I ball med Per Anders og Steinar - som begge gikk på en kollektiv kollaps etter runding - haglet oppbackende lovord til den eneste i feltet uten tidligere napp i trofeet. Mens andre spilte flikk-flakk fra tre-til-tre langt inne i skogen, var stemningen likevel overraskende avslappet og galgenhumoren satt løst.

Morten .. 15 + 17 = 32
Trond ... 15 + 13 = 28
Øystein . 14 + 14 = 28
Steinar . 15 + .9 = 24
Trym .... 14 + .9 = 23
PA ...... 14 + .4 = 17

Trond sikret seg begge delkonkurransene closest-to-pin og longest drive, men det var vel også det eneste å notere i margen. Muligens var resten av feltet traumatisert av revisoren fra Asker. Og kanskje var Per Anders fortsatt redusert etter sykdom frem til avreisedagen, da han på ære og samvittighet noterte smått stusselige 4 poeng på backnine. Andre unnskyldninger er ikke kommet komiteen for øre. Sjelden er det blitt innrapportert færre spektakulære slag, eagles ingen har observert, mistenkelige tellefeil, ufordragelige svensker, gråhvite løgner eller andre mer eller mindre obszöne oppdiktede hendelser på og utenfor fairway. Det var i det hele tatt meget gemütlich på Cannes Mougins denne turneringslørdagen i oktober.

Det som dog kanskje huskes best fra dagen, er en dukkert i et meget behagelig temperert middelhav etter turneringen. Det var et seriøst tommelen opp fra dovne golfere uten handlelapp hjemmefra. Mens flertallet plasket og sprutet vann på hverandre mens de ventet på premieutdelingen, var nybakt mester ute på handletur på Croisetten etter en helt spesiell parfyme til sin hulde viv. Uten minne om merke eller utpregede franskkunnskaper, skulle vår brave champion forsøke å lukte(!) seg frem til riktig parfyme under kyndig og velduftende assistanse. Dette var åpenbart meget imponerende, eller alternativt renspikka vissvass. Rapporter hjemmefra får heller referere om mannen slo en homerun - for andre gang denne lørdagen.

17-hulls åpning i tropevarme

Med lungebetennelse og sykemelding var nok PA tourens mest usikre kort før avreise. Etter første golfrunde i Cannes var det lite som tydet på at han stilte med større handicap enn noen andre

Med koordinert og grytidlig avreise var det ikke mange som hadde mye å rapportere fra avgangshallen på Gardermoen, om man ser bort fra et unisont stønn og gjennomgående måping i forsamlingen da TGA-trofeet ankom i flunkende ny reiseemballasje. Seks halvsovende golfere med og uten antibiotika i kroppens hulrom, krøket seg inn på turistklasse i SAS-cabinen på vei mot høstens viktigste turnering.

Snakketøyet og rapporteringsvilligheten var imidlertid langt livligere etter touchdown på Aeroport Nice Côte d'Azur rundt lunsjtider. Joda, på værmeldingen før avreise hørtes 20 varmegrader herlig ut, vi har alle lest av gradestokken i solsteika i vinduskarmen. Overraskelsen var imidlertid formidabel da den faktiske Gran Canaria-varmen slo imot oss vel ute av flyet på flyplassen. Praten gikk høylydt... What, har du bare med én golf-shorts? Solkrem i bagen, anybody?

Selvutnevnt og selvpåstått lokalkjent reiseleder Trym tok umiddelbart lederansvar, og besørget en 9-seters Mercedes Vito med rikelig plass til både bager, golfere og alt annet stasj. Uten videre diskusjon, inntok Trym også førersetet som designated driver for anledningen. Plystrende og med påtatt gangnam-style kjøremønster førte han reisefølge tilsynelatende selvsikkert frem til tourens aller første golf-establishment, Cannes Mandelieu Old Course. At Morten kjente saltsmak i munnen mens Trym forserte snobbete golfere på smale golfveier opp mot anlegget, forsvant som dugg for solen etter at de hadde brekksladdet inn foran det ærverdige klubbhuset.

One-stop-shopping kan ha sine ulemper, spesielt i restauranten på Mandelieu. Vil dere betale for lunsj og greenfee samlet? Javisst ville vi jo det. Ulempen var bare at dermed gikk all forhåndsforhandlet greefeerabatt umiddelbart i glemmeboken. Et par golfballer dekket naturlig nok ikke tapet. Å gjøre om på dealen var totalt fåfengt: "Je ne sais pas; my English is very bad". Uansett ingen grunn til å la en vanskelig klubbansatt på akkord spolere den gode stemningen. Sammen med en iskald shandy og en overdådig lunsjbuffet var den forulempede mentale økonomiske balansen gjenopprettet.

Golf er definitivt ikke som sykling! Og da tenker vi ikke umiddelbart på doping, der TGA muligens har ett og annet å lære. Prestasjonsmessig var opplevelsene på banen langt under pari - og over par!

Å hvile seg i form funker åpenbart ikke, det er herved bevist en gang for alle. Visse deltakere ønsket tilsynelatende flere utfordringer enn den relativt åpne banen la opp til, og utfordret den lokale vegetasjonen langt utenfor oppmålt fairway. Et tappert forsøk på utføre en draw-rundt-et-tre à la Phil Mickelson fikk åpenbart et annet utfall enn det Steinar hadde observert på Viasat Golf.

For første gang i TGAs historie klarte en ball å glemme et hull! Spillere i ballen skylder på at oppmerksomheten var rettet mot TGA-historiens første on-course fergetur, men dette er det ingen - verken medspillere eller hjemmesittere - som biter på. Så hva sier golfreglene om dette? Eller TGA-statuttene? Diskvalifisering fra turneringen? Nææ, det er vel litt drøyt. Oppjustering av handicap? Eh, når var handicap viktig i TGA? Spandere en full runde i baren? Njaaa, mer i ånden drink'n drive. Andre forslag kan noteres på TGA's facebookside.

Med alternativt 17 eller 18 noterte hull på scorekortet, klarte Trond, Trym og Øystein å oppnå 27 poeng på runden. Et helt ok resultat på åpningsrunden, med hårfin oppskriving i handicap. Like bak fulgte Steinar med 26 og Per Anders med 24, mens Morten endte aller sist med akseptable 22 poeng. Dermed var touren i gang!

Etter mørkets frembrudd ledet (stadig) kjentmann Trym stødig an i søk etter et velegnet spisested for sultne golfere. I sjømateldoradoet Cannes lå jo ebalissementene i kø, her var det mye spennende å velge mellom. Men følget ønsket slett ikke sjømat åpningskvelden, her var det en god gammeldags biff som stod øverst på menyen! Tradisjonsrike Long Island Ice Tea fikk vente til banketten, denne kvelden ble det servert avkjølt Bordeaux og sommernatten forløp deretter... umåtelig rolig! Var det enkelte i reisefølget som ante at et napp i trofeet kunne være innenfor umiddelbar rekkevidde?

Trofé på første klasse

Med noen få unntak, har TGA's gjæveste trofé trofast blitt fraktet land og strand rundt i en falleferdig pappeske. Vårens TGA-champion var imidlertidig forutseende nok til å endre på kutymen, og valgte å forlate det obschöne coveret allerede før avreise fra Nøtterøy i vår.

Før høstens tour til det store utland, hadde regjerende mester skapt et nytt, verdig og portabelt hjem for vår forgylte venn. Med stuen full av papp og andre ymse remedier fra hvitevareinstallasjon samt egeninnkjøpt hobbylim for anledningen, har Hans Jørgen (med litt assistanse fra Trond) åpenbart tilbragt store deler av den mest regntunge sommeren til velmente innesysler, og snekret sammen en flunkende ny reiseinnpakning.

Ved overlevering til middelhavsfarerne før flyavgang mot Nice, var derfor imponasjen storslagen da den gamle pappesken glimret med sitt blotte fravær. Og mens reisefølget stuet seg sammen på monkey class på vei mot skjærsilden, fikk troféet ligge løst og ledig i sitt hattehylleparadis på business class - som seg selvsagt hør og bør!