Fjellheimens mester

Fjellet kan brukes til så langt mer enn kun langrenn og toppturer, det fungerer aldeles utmerket for golf. Selv en 9-hulls bane blir raskt en mesterskapsarena for TGA, spesielt når man kan gå to etterfølgende runder med alternative teesteder. Helt genialt.

Steinar som selvutnevnt reiseleder inviterte alle til sitt hyttepalass på Nesfjellet. En perfekt ramme omkring en perfekt weekendtur, der også solen skinte om kapp med høstfargene. Øystein slo knockout på feltet og sto igjen som soleklar seierherre etter eskapadene i fjellheimen. Med hele 41 poeng på scorekortet er det lett å bli starstruck, selv i et uhyre sterkt selskap der ingen spillere fikk under 20 poeng.

Les alt om høstens turnering: invitasjon til fjellgolf, oppvarmingsrunde på Norefjell golfklubb, og deretter offisiell TGA på Nesfjellet med alle founding fathers i startoppstillingen. Tradisjonell og storslått middag med bankett og premieutdeling på kvelden, mens søndagsrunden utgikk grunnet manglende planlegging og banebooking.

Bankett og hyttekos

Etter en drømmedag på golfbanen med Indian summer midt i september, ble det herlig aftergolf i solveggen ved Steinars hytte etter golfrunden. Og kvelden hadde knapt begynt

Med tidlig teeoff ble det også rikelig med tid til avslapning etter golfrunden. Perfekt opplegg med iskald pilsnerøl, ølsnacks og småskravling mens høstsolen varmet slitne, gamle skrotter etter rundt en mils vandring høyt og lavt på Nesfjellet golfbane.

Selv om Steinar hadde fyrt opp jacuzzi'en som sydet og boblet på terrassen, foretrakk gutta å nyte solstrålene uten mer fuzz. Stemningen var lun og gemyttlig, enkelte fant frem sjakkbrettet for et parti, mens flere forsøkte å oppdatere golfbox med dagens resultater.

Øystein begynte å forberede gallamiddagen med håndplukkede assistenter. PA og Preben var utvalgt av komiteen til å gjennomføre premieseremonien, og trakk seg tilbake for å finregne på alle scorekortene til den endelige resultatlisten. Smått om senn dukket flere og flere opp nydusjet og freshe ikledt blazer og nypressede benklær, og komiteen kunne kalle inn til prisutdeling i peisestuen i samme øyeblikk som solen duppet under horisonten. PA hadde i tillegg fått det sedvanlige ansvaret for å mikse long islands, som for anledningen ble omdøpt short islands i mangel av egnede serveringsglass. En skandale?

Dagen ble oppsummert og alle pinlige incidenter ble avslørt, uten at noen ramlet av stolene av den grunn. Dette hadde vært en tvers igjennom spektakulær golfdag, uten påfallende uarte hendelser. Komiteen sparte masse penger på at ingen premiepotter ble utdelt i kategoriene longest drive og closest-to-pin, men alle fikk golfballer i deltakerpremie, noe som åpenbart var etterlengtet for opptil flere. Dermed gjenstod det bare å lese opp resultatlisten fra bunn til topp. Begge flightene hadde levd i hver sin boble gjennom dagen, og selv om de hadde fått en viss opplevelse av egne medspillers bragder og eskapader, hadde de få eller ingen kjennskap til utfallet i den andre ballen. Overraskelsene kom dermed på løpende bånd.

Samtlige spillere hadde fått mer enn 20 poeng på scorekortet, noe som ikke alltid er tilfelle i TGA. Men at totalscoren skulle bli så høy, var det nok ingen som forventet. Kanskje var det flere enn én som trodde de hadde tidenes resultat, og allerede hadde funnet mental plass til seierstroféet på peishyllen? Derfor dukket det nok opp litt ut av intet at Øystein trakk det lengste strået (et strå vassere enn de fleste), og klatret helt til topps på seierspallen, for første gang på 12 år, TGA H08 på Stabbestad (Kragerø). At Trond tok andreplassen var kanskje mindre sensasjonelt, men han snek seg bare knepent foran Preben på listen, med like mange poeng, men med færre tildelte slag (den megakjipe og forhatte *handicapregelen). Rent bortsett fra Per Anders, som var konge med putteren, men som ellers slet litt med den tynne luften i fjellheimen, var det knallsolid oppvisning av hele feltet.

TGA H20       UT INN TOT

1 Øystein     19  22  41
2 Trond       21  14  35*
3 Preben      22  13  35*
4 John Thomas 15  19  34
5 Steinar     12  21  33
6 Morten      13  16  29
7 Per Anders   7  14  21

Seierherren høstet genuine og ektefølte lovord fra alle de fremmøtte, hvoretter det ble photoshoot utenfor hytten. Men det var fortsatt en premie igjen, nemlig komiteens ærespris for fremragende innsats i den nedre delen av resultatlisten. Her var det nok færre kandidater å ta av, selv om flere enn én var i betraktning. Etter duffing og lyngspill, og sågar etpar forsøk på å ta livet av medspiller Morten i fairway, trengte PA et plaster på såret og ble tildelt hedersprisen etter akklamasjon. Dette var nok en langt mindre overraskende tildeling.

Dermed var det klart for et herremåltid, ført i sleiven av seierherren selv. Øystein har ikke bare etablert seg som TGA's feinsmecker innen vinsmaking, han har også over tid levert fantastisk velsmakende måltider ved etter hvert mange anledninger. Forventningen var derfor skyhøy, men ble innfridd på alle punkter. Menyen var høstlig og inspirert av fjellheimen. Til forrett ble det servert en jordskokksuppe toppet med stekt spekeskinke, og som hovedrett kom favoritten helstekt indrefilet med aspargesbønner, sopp og saltbakte poteter. Måltidet ble avrundet med is og lune skogsbær, kvelden var reddet.

Ingen ville forlate det hyggelige langbordet etter middagen, og skravla fortsatte i relativt sømmelige former utover hele kvelden. Da innetemperaturen begynte å stige, valgte Øystein og Steinar å stikke ut for å teste badestampen, men det viste seg snart å være et feiltrinn. Etter en sporty lang dag i solen, magen full av biff og ditto rødvin, og altfor høy innetemperatur, ble det klart at dagen nok var omme. Og ikke lenge etter tok resten av feltet til fornuften, og forduftet inn på hvert sitt soverom for velfortjent hvile.

Originalbesetning i turnering #40

Litt eldre, en anelse mer gråhårede, forhåpentligvis noe bedre golfspillere, men like fullt nøyaktig de samme som slo ut på Pula Golf våren 2001. Det sier noe om dedikasjonen til golfklubben vår. Morten, Trond, Steinar og John Thomas var de fire første faste medlemmene av TGA for over tjue år siden

Resten av starfeltet i høstens turnering var også gode ringrever i sirkuset. Per Anders deltok fra turnering #2 (Marstrand), mens Preben debuterte i Stenungsund i turnering nummer 3. Når sistemann i feltet kan vise til plasseringer siden Karlstad høsten 2004, luktet det sagmugg over hele på Nesfjellet denne helgen.

Solen skinte over fjellanlegget snaue 300 meter over hverdagen på denne lørdag morgen midt i september, selv om gradestokken innledningsvis kun viste noen få plussgrader. Mens de fleste ikledte seg fjellantrekk med lange benklær og ull innerst, var det bare Preben som satset på at det ville bli shortsvær utover dagen, og fikk rett. 

Proshoppen hadde åpnet ved ankomst i 10-tiden, og 20-kroninger for rangeballer ble hard valuta. Reiselederen tok imidlertid aktivt initiativ, og gav alle mulighet til å kvitte seg med dårlige slag før start.

Da listen over tildelte slag nitidig ble studert ved klubbhuset, var det imidlertid flere måpende munner. Tildelingen var usedvanlig raus, og Morten kunne smilende konstatere hele 42 bonusslag før start på de 18 hullene. Kunne banen virkelig være så fryktelig vanskelig? Joda, Nesfjellet golfbane viste seg å være nokså trang i enkelte partier, med flere utspekulerte våtmarksområder, og omkranset av en fjellflora som hadde en lei tendens til å spise golfballer som ikke landet på det mest friserte grøntområdet. Men solen skinte, og gutta strålte om kapp med den. Dette ble en fantastisk fin golfopplevelse for samtlige av de tilstedeværende, dog for noen kanskje mer enn andre.

Selv om banen kun var en 9-hulls bane, hadde den et snedig system med to parallelle teesteder ved samtlige utslag, noe som gjorde at man fikk følelsen av å gå en full 18-hulls runde. Per Anders, Steinar, Morten og John Thomas fikk æren av å gå ut i førsteballen, mens Øystein, Trond og Preben fulgte tett bak. Bortsett fra en mindre klubbturnering som pågikk samtidig, så vi få andre spillere på banen og tempoet var upåklagelig. Selv med en pause i solen etter halvspilt runde, kom vi rundt på akseptabel tid. Men hvordan gikk egentlig golfspillet? La oss dvele ved slutten først, som kan gi en pekepinn.

Closest to pin skulle nemlig spilles på hull 17, dagens nest siste hull. Hullet var ca 130 meter, med en green noe lavere enn utslagsstedet og med en lumsk bunker i front. John Thomas var nærmest i førsteballen, og forsøkte iherdig å antyde at fringen var en del av greenområdet, noe som åpenbart ble latterliggjort på stedet. Etter at alle hadde misset green, var Preben siste håp i andreballen. Balltreffet var godt med soleklar retning direkte mot flagget. Greentreffet fikk forsamlingen til å hoie av beundring, men backspinnen var for svak og ballen rullet i slow motion over det kortklipte området og havnet hårfint over. Delkonkurransen var dermed uten seierherre.

Nesfjellet med sin relativt smale fairwayprofil, hadde få åpenbare kandidater for den andre delkonkurransen. Etter første 9 ble det imidlertid besluttet å avgjøre longest drive på dagens aller siste hull. Med nedoverbakke fra utslagsstedet, ble det mange lange utslag godt over 200 meter, men ingen av dem havnet innenfor fairway. I følge John Thomas skyldtes dette at baneutformingen var som en opp ned takrenne, og at alle ballene bare gled av. Det får stå for hans regning. Uansett ble det heller ingen vinner av delkonkurranse nummer to.

Per Anders hadde ikke klart å toppe formen frem til turneringsstart, til tross for mye spill og iherdig treningsopplegg på rangen gjennom hele sommeren. Dette gav ham liten uttelling, kanskje snarere tvert i mot. Mange av ballene havnet langt uti lyngen. Etter duffing og 3-4 slag for å komme seg tilbake i fairway ble det sjelden svært høy avkastning på innsatsen. Likevel kunne PA slå seg selv på ryggen som turneringens ubestridte puttekonge, med et utrolig godt blikk for å avslutte de fleste hullene med å sette ballen i koppen. For øvrige deltakere var puttingen høyst variabel, til tross for enkelte unntak. Preben burde kanskje fått utmerkelsen longest put. Med et fullstendig håpløst utgangspunkt fra rundt 15 meter over ondulert terreng i nedoverbakke, rullet og rullet ballen i sikksakk langsmed greenkanten før den til slutt tippet ned i koppen til almen beundring, ikke minst fra den utførende selv.

Preben har stort sett vært fast inventar i nedre del av resultatlistene de senere årene, men spilte over evne med stang inn på de aller fleste hullene på vei ut denne dagen. Ved halvspilt runde ledet han faktisk hele turneringen med svimlende 22 poeng. Deretter snudde alt fullstendig på hodet, med totalkollaps på siste 9. Spillet på det aller siste hullet var nok symptomatisk i så måte, hvor samtlige slag etter utslaget foregikk utenfor angitt spillområde, dog anslagsvis med annenhvert slag i tjukkeste roughen på alternerende sider av fairway. Det gir som kjent høyst sjelden svært god uttelling, og Preben måtte etter hvert innse at håpet om sitt første napp i trofeet siden H03 i Vestfold glapp da nervene tok overhånd og kondisen tok slutt.

Sett i etterpåklokskapens lys, var det nok en viss klasseforskjell mellom de to flightene akkurat denne lørdagen. Andreballen (eller lederballen som Trond alltid ønsker å kalle den), kapret til overmål samtlige pallplasser på den endelige resultatlisten. Førsteballen startet svakest, men hadde en unison forbedring på runde nummer to. I andreballen var det litt motsatt effekt, der samtlige fikk relativt god uttelling på første 9. Det var imidlertid bare Øystein som klarte å holde kvaliteten oppe gjennom hele runden, med gode utslag, meget akseptable fairwayslag og relativt bemerkelsesverdig putting også gjennom siste 9. At dette likevel gikk litt under radaren underveis, skyldes nok hans normalt meget stabile spill og pokeransikt, uten å gjøre seg unødig bemerket med altfor grove incidenter eller utagerende verbale utbrudd.

Steinar hadde definitivt en hjemmebanefordel denne gangen, men uten å utnytte den til fulle. Mens Øystein fremviste usedvanlig stabilitet, var nok ikke stabilitet det første ordet man koplet til turens reiseleder. Etter to glimrende hull fra start, gikk det fullstendig i ball på det tredje. Verken driver eller jernkøllene satt slik vi er vant til å se det fra Steinar. Slik vekslet det fremover i runden, selv om han etter hvert fikk grep om eget spill og avsluttet med god flyt. På et tidspunkt tok det muligens overhånd, da Steinar tok sjansen på å slå et langt innspill over et vannhinder - og lykkes - hvorpå John Thomas mer enn antydet at Steinar var i ferd med å fremstå cockey. Steinar endte faktisk nest best om man betrakter de siste 9 hullene isolert, og den karamellen var det nok godt å kjenne på.

Onde tunger har beskyldt Trond for å kjøpe seg til sin solide golfkompetanse fra utallige pro'er og annen relevant faglitteratur omkring emnet opp gjennom tidene, og har aldeles åpenbart vært tilstrekkelig bemidlet til å heve egen standard gjennom tjue år. Med turneringens laveste handicap, bidrar han øyensynlig til heving av snittkvaliteten på golfspillet i gruppen under ett. Selv om man kan observere et og annet bananskudd mot høyre etter tee, er lengden upåklagelig og han er en mester til å ta seg inn og fullføre de fleste hullene. Fairwayslagene er slikemyke og treffsikre, og med en litt hetere putter hadde han nok spilt fletta av de fleste konkurrentene i høstens mesterskap, nettopp slik som han litt for ofte har en lei tendens til å gjøre. Det er ikke tilfeldig at Trond har flest seiere i TGA's historie, og nesten alltid befinner seg i tétskiktet.

Morten er Morten, og det setter vi alle pris på. Han har ikke mange køllene i bagen, men det trenger han da heller ikke. Morten kan fint bruke driveren også på relativt korte par 3 hull. Det er en god stund siden han vimet rundt på golfbanen med en tilfeldig golfkølle i venstre hånd, og den håndholdte mobilen til øret. Fra å være stabilt listefyll på alle resultatlister, har han tatt steget opp til elitenivå de senere årene, og sågar vunnet flere TGA-turneringer. Også på Nesfjellet slo han mange glitrende golfslag, hvorpå Steinar hver gang kommenterte at Morten må ha et altfor høyt handicap. Mortens fokus er likefullt primært på eget golfspill, og er ikke nødvendigvis like oppmerksom på omgivelsene rundt seg. Ved flere anledninger ble Morten observert vandrende ned fra teestedet umiddelbart etter eget utslag, og ikke sjelden måtte han høyrøstet bli påminnnet om at han befant seg midt i skuddlinjen for andres spill, noe som tilsynelatende gjorde ham nøyaktig like oppriktig overrasket hver eneste gang. I kombinasjon med PA's tidvis noe uortodokse spill, med slag til både øst og vest, var det ikke annet å forvente enn at det måtte oppstå komplikasjoner underveis. Ved en anledning måtte Morten kaste seg på maven for ikke å bli truffet av PA's ball med noen desimeter, med parallell og unison FORE fra resten av gjengen på flighten. Og den endelige og uungåelige konfrontasjonen der Morten faktisk demper PA's fairwayslag med egen nakke måtte skje på et eller annet tidspunkt, åpenbart sirlig notert inn i protokollen. Heldigvis var det ingen av de involverte som fikk varige fysiske mén etter hendelsen, men at den mentale helsen kan ha fått seg en knekk med såret stolthet, er dog ikke psykoanalysert. Kandidatene følges opp nøye under banketten.

Gjensynet med John Thomas i TGA var høyst etterlengtet, han har dessverre glimret med sitt fravær helt siden jubileumsturen til Dublin i H16. Etter et prikkfritt rangebesøk noen dager tidligere, antok han imidlertid at formen fremdeles var intakt.

Retningsstabiliteten var likevel ikke helt der den engang var, og ballbeholdningen minket i takt med antall utslag. Etter en rufsete start, benyttet han imidlertid pausen mellom rundene til å besørge påfyll av både nye baller og en aldri så liten styrepils for relativt stive muskler, uten at det var en påfallende quickfix. Likefullt tok det seg noe opp på tampen, og han kunne gå av banen med godfølelse og et anstendig scorekort. Et høyst akseptabelt og trivelig comeback til TGA.

JT er for øvrig nokså iherdig i å kommentere spillet underveis, ikke bare sitt eget spill, men i høyeste grad også andres. Feilslag går absolutt aldri upåaktet hen. Enkelte kjente nok et snev av Ove-vibber når gapskratt fulgte i kjølvannnet av en medspillers duffing eller et høyst middelmådig slag med et resultat som neppe matchet tilsiktet intensjon. Heldigvis var det både bøtter og spann av takhøyde og god selvinnsikt internt i flighten, og den gode stemningen var aldri truet.

Alt i alt var det en utmerket golfrunde, der flere hadde bommet med både antall baller i bagen samt lettere bekledning for indian summer. Til tross for varierende spill og mange baller i lyngen, ble det en drømmedag på Nesfjellet. Runden ble avsluttet med burger og øl i solveggen utenfor klubbhuset, før festen fortsatte på hytta.

Akklimatisering før høydeopphold

Overgangen fra hverdagsslit til golfmodus er innmari vanskelig for enkelte. Faktisk er det noen som aldri helt mestrer å legge fra seg de innarbeidede jobbrutinene på en fredag formiddag, for å kople av med en oval weekend og dedikert fokus på golfspill og vennskapelig samvær for en stakket stund

Som ved flere tidligere weekendturer, måtte arbeidsdagen avsluttes noe tidligere enn normert denne fredagen. De ivrigste hadde nok planlagt og prøvepakket i ukesvis. For Morten kom avreisetidspunktet åpenbart fullstendig bardust. Først i samme øyeblikk som Preben ringte på dørklokken for å plukke ham opp hjemme i Asker klokken 12, påbegynte han de aller første forberedelsene. Ymse saker havnet tilsynelatende i en bag, annet ble kastet løst inn i bagasjerommet på bilen. Like fullt, snaue tjue minutter senere var de likevel på veien, og Morten kunne fortsette arbeidsdagen med både videomøter og mailkorrespondanse hele veien oppover mot Noresund, med Preben som dedikert privatsjåfør.

Det er ingen grunn til å tro annet enn at Øystein og Per Anders var langt mer velorganiserte. Øystein kjørte og stemningen var trolig vesentlig mer sosialt avslappet, gemyttlig og golffokusert. De hadde selvsagt planlagt tiden godt, og var naturligvis også de først ankomne på rangen på Norefjell golfklubb. Morten og Preben dukket riktignok opp ikke fryktelig lenge etter, og rakk akkurat å vippse startkontigent og slå etpar sleivslag på rangen, før teeoff klokken 1420.

Uten at forundersøkelsene er vesentlig veldokumenterte, er det heller ikke urimelig å anta at Trond og Steinar gikk for et mer just-in-time tilpasset avreisetidspunkt. For i samme øyeblikk som førsteballen pegget opp sine første baller på første hull, skrenset Trond Teslaen inn på parkeringsplassen så grusen føk i alle retninger, akkurat i tide for å spille ut 10 minutter etterpå. Siden John Thomas tydelig for alle hadde proklamert direkte ankomst til hytta senere på kvelden, var vi dermed fulltallige for oppvarmingsrunden.

Norefjell Golfklubb er en fullverdig 18-hulls skogsbane beliggende like ved Krøderen, 150 meter over havoverflaten. I strålende solskinn viste den seg i all sin prakt og ynde. Rent bortsett fra noe høstlig nedfallsløv, var banen i aldeles utmerket stand, og greenene upåklagelige. Med tilnærmet sommertemperatur i luften, var det en fryd å spille golf i september. 

Runden åpnet med to kjappe par-3-hull på rappen, og innenfor de første 9 var det kun designet inn ett eneste par-5-hull. Dette ble altså en behagelig myk start på turneringshelgen, og en relativt god opptur for aller fleste av de tilstedeværende. Selvsagt uten at noen røpet sine scorekort til andre enn golfbox for en siste-liten nedskriving i forkant av TGA H20. Noen snakker om at alle nonner drar, vi får bare tro på det.

Mens Øystein, PA, Trond og Steinar fullførte hele runden, takket Morten og Preben av for seg ved runding etter 9. Med seg på ferden videre, fikk de både en komplett reisebeskrivelse samt utfyllende nøkkelinstruks, uten at dette hjalp nevneverdig. Siden Preben stolte mer på GPS'en enn på kartleseren som fortsatt jobbet overtid, ble det etpar unødige omveier på smale grusstier, før Steinars hyttepalass endelig åpenbarte seg for dem. På veien hadde de handlet inn til pizzaaften, og for å gjøre stemningen lun og magisk for de etterfølgende, ble det både tent stearinlys og fyrt i peisen, dog uten å sjekke at spjeldet var åpent. Dermed ble hytten fullstendig røyklagt (akkurat som det skal være), og den ektefølte kosestemningen var umiddelbart etablert.

Mens pizzaene stekte seg varme og ølet ble kaldt, ankom de resterende i tur og orden. John Thomas lekte hare og skilpadde, og hadde briefet med offensive forbikjøringer oppover hele Hallingdal i sin seneste erobring, med soltaket nede og Ole Ivars kraftfullt over høyttaleranlegget. Men på de siste gruslagte kilometrene sank hastigheten til krabbegir for å unngå unødige lakkskader, og dermed endte haren likevel som sistemann til fjells. Feltet var endelig samlet, og den første av to etterfølgende hyggekvelder kunne bare starte.

Pizzaene var overraskende velsmakende, til tross for at de var overøst med kjærlighet til hermetisk ananas, noe som Morten åpenbart fortsatt hadde en sterk åttitalls hang for. Det var kjekt med litt catch-up etter forrige tur og et halvår som har vært preget av koronasituasjonen, og guttastemningen steg i takt med velfylte vommer og utmerket drikke. Vel, kanskje bortsett fra Morten, som fortsatt hadde en rapport som måtte innleveres før midnatt.

Fjellgolf på Nesfjellet

Steinar inviterer til hyttetur i helgen 18-20. september, og byr på smittesikker og koronavennlig fjellgolf på Nesbyen golfklubb

Tidene er fortsatt høyst uklare. Det store utlandet er nå nesten uten unntak rødt (og da snakker vi ikke om høstfarger) og utilgjengelig for alle typer av fritidsreiser, mens stadig nye smittebølger skylder inn over vårt eget land. Dermed låter det høyst tilforlatelig fornuftig å stikke av fra det hektiske storbylivet i lavlandet og rømme til fjells for et sosialt pustehull i en annerledes koronahverdag.

Steinar åpner dørene på vidt gap til sitt hyttepalass på Nesfjellet, og kan tilby 7-8 smittevernsgodkjente sengeplasser til ihuga golfentusiaster fra østlandsområdet. I skrivende stund har han mottatt bindende påmelding fra hele 7 TGA'ere, så her er vi tilnærmet fulltallig. Foruten husverten selv har Trond, Per Anders, Øystein, Preben, John Thomas og Morten bekreftet sin deltakelse i startfeltet. Regjerende mester Trym har meldt nylig avbud, men besørger videreformidling av trofeer og slips, for å unngå nye skandaler. 

Tanken er å gjennomføre en relativt tidlig avreise på fredag ettermiddag, i tide for en nihulls golfrunde langsmed veien. Norefjell golfklubb kan således være et aktuelt delmål (avklares). Dernest går ferden videre til Syninglie 18 (Nesbyen). Hver og en bes medbringe eget sengetøy og håndkle. Og for de som planlegger å dyppe stumpen i badestampen, er badebukse obligatorisk (iflg Trond).

Hovedrunden vil spilles fra tidlig lørdag formiddag på Nesbyen golfklubb, kun en syv minutters promillekontrollfri biltur fra hyttefeltet. Etter turneringen blir det utelukkende sosial aftergolf og hyttehygge med peiskos og glühwein. Det pulserende utelivet settes på hold.

Reiselederen vil selv stå for bevertningen, mens PA tar egenhendig ansvar for å bringe long islands til torgs. Øvrigheten må besørge egen pakkeliste, med golfkøller og mørk blazer lett tilgjengelig. Kollektiv samkjøring til og fra hytta på Nesfjellet på individuelt initiativ.

Værmeldingen virker særs oppløftende for helgen, med antydning til overhengende høstsol og ingen nedbør. Med makstemperaturer over 15 grader og nattlig minimumstemperatur på plussiden (vinterdekk optional), ligger det an til å bli en perfekt sesongavslutning uten krav til verken polvotter, topplue, regntøy eller overlevelsesdrakt. Rammen omkring TGA's 40'ende turnering er med dette definitivt satt.