Etter en fuktig aften på
Gleneagles, ankom vi hotellet i tre-tiden på natten. Mens enkelte raskt tok kvelden var noen av gutta blitt sultne igjen; disse valgte å tråle hotellet etter noe å putte i munnen. Skuf-felsen var stor da man innså at kjøkkendøren var låst. En smart sjel fant i stundens alvor ut at det kanskje fantes en nøkkel til kjøkkenet bak resepsjonen? Vel, kanskje ikke så veldig lurt. I samme øyeblikk som vedkommende forserte resepsjonsdisken gikk alarmen over he-le hotellet. Som forskremte 12-åringer forduftet samtlige nattevand-rere opp til hvert sitt hotellrom, hurtigere enn det tar å uttale
one hamburger please etter et nachspiel. Og før det var gått 7 sekunder, var det fullstendig stille på Coll Earn House Hotel. Vel, om man ser bort fra alarmen som ulte over hele bygningen
Vår venn Jim,
master of the castle, kom tuslende i slobrokken og banket lett heftig på døren til et
tilfeldig rom. "Yes, we have all arrived safely, sir. Everything is ok. Good night, sir". Og Jim la seg
Historien kunne godt ha endt her. Men det gjorde den da slett ikke. Ved frokostbordet neste morgen konfronterte vår venn Jim - som hadde fått en ny rynke ved siden av det venstre øyet - hver og én da de ankom spisesalen. "Was it you?" spurte han, og pekte. Og alle som én blånektet; "Oh no, it wasn't me". "I wasn't there"
Etterhvert ble det jo litt pinlig. Jim fortalte så at han hadde hatt en mistanke om at noen kanskje hadde lett etter romnøkkelen sin. Og i samme øyeblikk som sistemann kommer inn i spisesalen, får vi kjapt hintet til ham på norsk: "du lette etter romnøkkelen din i går"
Kjapt ble hele situasjonen snudd på hodet, da vedkommende forsik-tig antydet at det kanskje(!), muligens(!) kunne ha vært han som hadde utløst alarmen, da han lette etter romnøkkelen sin. Men så viste det seg at han hadde den i lommen likevel. Og dermed kunne Jim si "ha, det var jo akkurat det jeg trodde!" og alle var egentlig såre fornøyd
Men vi fikk oss en god latter etterpå. For i bunn og grunn var det jo en god gammeldags guttestrek, en
hit and run. Et ukjent antall alko-holenheter på Gleneagles skal vel ha en viss grad av skyld for at vi dessverre valgte å
ikke stå skolerett med luen i hånden den kvelden
4Avreise fra Torp - just in time
Den halvannen times bilturen tilbake fra St. Andrews til hotellet i Auchterarder ble stykket opp i mindre etapper. For hver gang vi kjørte gjennom en liten lands-by, stoppet vi opp og fant frem til den lokale puben. En pint av det lokale brygget, kanskje en runde dart, før vi reiste vi videre til neste pub i neste landsby. Takker Øystein som sjåfør av minibussen
Det var søndag og Old Course holdt stengt. Etter runden på jubilee course fikk vi derfor anledning til å gå det berømte 18. hullet, over steinbroen på vei inn til St. Andrews by
Så var vi her! På selveste St. Andrews! Ærefrykten var påfallende da vi ankom denne lille byen som vi har sett på TV under store mesterskap. Ikke fritt for at hjertet slo litt raskere enn vanlig ved teeoff. Likevel var det en påfal-lende lite snobbethet på banen, kan-skje litt overraskende? Eneste untak var proshoppen, hvor man nok hadde tillatt seg å skru opp prisene med 300%
Banen var nydelig, åpen og ondullert. Ikke vann i spill, men noen gule stikkebusker var hinder. Strålende vær for golf. 17-18 grader og lettskyet, regnet glimret med sitt fravær. Derimot var vinden med på å gi oss opplevelsen av å spille på en ekte, skotsk linksbane.
Runden på St. Andrews var ikke tellende i TGA-sammenheng, kun en selskapsrunde med ekstra lave(?) skuldre. Med 36 poeng kan likevel Preben tittulere seg som det foreløpig eneste TGA-medlemmet med seier på St. Andrews! Tittelen henger naturlig nok svært høyt!
.........1 Preben........36
Banketten til årets TGA ble avholdt i all sin enkelhet på Restaurant Strathearn på ærverdige Gleneagles Hotel. Jovisst, dette var så absolutt en TGA Tour verdig! Maten og vinen var det overhode ikke mulig å klage på. Vi valgte derfor kun å klage på regningen
3Stedet hadde virkelig klasse. Vann-kelneren så vi kun én gang, men vinkelneren fikk desto flere dedikerte oppgaver ved bordet vårt
Etter en pint Velvet (det lokale brygget) i hotellets bar, fikk vi tildelt et eget rom for premieutdelingen. John Thomas var seremonimester og delte rundthåndet ut greengafler, Tullibardine whisky og annet snacks til samtlige deltakere. Men høydepunktet var selvsagt over-rekkelsen av TGA Tour Trofé til Steinar, som et synlig bevis på hans overlegne serier i TGA V06. Troféet skal nå stå til allmenn beskuelse (og muligens til Gretes ergrelse?) på peishyllen(!) i Nadderudveien frem til neste turnering, som arrangeres til høsten. Vi gratulerer!
3Steinar champion TGA V06
.
gamle Crieff Golf Club, Ferntower course. Dette var en vid og åpen park-bane, som gav mye rull på gode utslag. Banen var nok heller ikke spesi-elt vanskelig, og følgelig ikke slopet. Trærne som omkranset banen tyder også på at banen ikke er spesielt nyanlagt (hvil-ket også er helt korrekt antatt), de fleste hullene ble etablert på slutten av 1800-tallet.
.jpg)
Høy stemning før første utslag
3Steinar på fasanjakt
Hans Jørgen er fornøyd med utslaget, John Thomas er mer skeptisk
..1..Steinar..............38.jpg)
Etter en snau times kjøretur - og litt opp i fjellene - kom vi til den idylliske golfbanen Dunkeld & Birnam. Her startet vi med å spille 18 hull oppvarming fra klokken halv ti. Banens første 9 hull bar tydelig preg av å være velkomponerte. Dette var nok den opprinnelige banen fra slutten av attenhundretallet, med skog-kanten tett inntil banen. De siste 9 hullene åpnet for mindre enn 10 år siden, og var tilsynelatende spredt utover et jorde (parkbane)
.jpg)
Dagen startet litt grå og trist, med rundt 15 grader i luften. Utover dagen klarnet det imidlertid opp, og vindjakkene ble kastet i baggen.jpg)
.0.jpg)
..1.jpg)
.0.jpg)
Resultatlisten etter åpningsrunden
.0.jpg)
