Avslutningsrunden på Castelgandolfo ble et av turens desiderte høydepunkter. Sammen med runden på Parco de’ Midici fredag, var dette trolig blant de aller fineste banene som noensinne er spilt på TGA. Hjemreisen ble derimot en selsom affære, med nok et utrangert fly satt opp som backup på ruten mot Oslo
Søndag var hjemreisedag, og alle måtte pakke sammen lekene sine før frokost. Sympatisk nok, hadde reiselederen lagt inn litt ekstra slack på avreisedagen, og Dan dukket ikke opp før halv elleve. Med både kofferter og golfbagger vel dyttet inn i bagasjerommet med kyndig stableassistanse fra et utall konsulenter, var
Castelgandolfo Golf Club aller siste punkt på programmet for høstens storslagne TGA.
Nok en gang fikk vi med selsyn observere et praktanlegg som fylte hele dalen foran oss, med grønt gress og pinjetrær så langt øyet kunne skue. Selve klubbhuset lå i den ene enden av dalen, godt oppe i dalsiden, med en utsikt som tok pusten fra de fleste.
Spennende nok var første utslag lagt like nedenfor klubbhuset, mange høydemeter ovenfor fairway. Her var det bare å ta full sats, lade opp og kline til. Og det gjorde vi, i tur og orden, her burde det bli fullstendig uproblematisk å gjenfinne alle baller, til tross for slicing og hooking, det var ingen rough å se.
Sannelig tok vi fryktelig feil.
Selv om gresset utenfor fairway var langt bedre velholdt enn en gjennomsnittlig prydhage i Bærum, viste det seg at flere av ballene bare «forsvant» mellom gult høstløv og bermudagress. Og den så vakkert oppdemmede elven som passerte gjennom dalen, hadde gitt banearkitekten rikelig anledning til å bringe vannet i spill på et utall av hullene. I sentrum av dalen omkranset vannet en liten odde, som tilfeldigvis
hostet flere av greenene. Utrolig vakkert å se til, strategisk spill var de eneste som kunne redde oss. Men så langt har nok ingen av oss kommet i instruksjonsboken. Go for the hole. Or not at all.
Trym hadde nok en slitsom dag på jobben, mens Steinar fortsatt var i siget. Resten av feltet glimtet til med ett og annet lyspunkt, uten å frembringe verken hevede øyenbryn eller spontan applaus. Kanskje med ett hederlig unntak. Trond gjorde nemlig en perfekt birdie på et par-4 hull, med et solid utslag på 230 meter, et nydelig innspill til greenen, og deretter en kontant putt rett i koppen. Det fikk vi høre om etterpå. Gjentatte ganger.
Etter runden fikk vi låne klubbhusets utmerkede fasciliteter med dusj og omkledning, før vi i tur og orden møtte nystriglet og i sivil for opptelling i solnedgangen på terrassen. Golfreisen var ved veis ende, nå var det bare hjemreisen som gjensto. Og det kjentes litt vemodig.
Dan fraktet den nokså signe gjengen på sin siste reis til flyplassen, og uten at det ble en spesielt tårevåt avskjed hadde vi rikelig med tid til å sjekke inn både kofferter og spesialbagasje på Fiumicino, tusle gjennom sikkerhetskontrollen og finne oss noe mat. Ved gaten landet vi ned på et høyst usjarmerende spisested, med ditto kvalitet. Men det fylte et vakuum, mens vi ventet på boarding.
Det tok sin tid, og noen ante ugler i mosen. Forventet ankomst til Gardermoen var ti minutter over midnatt, så ingen hadde spesielt lyst på ytterligere forsinkelser. Omtrent ved tidspunkt for avgang, fikk vi endelig gå om bord i flyet, i et skranglete og relativt utdatert
white label fly med komplett portugisisk besetning, hyret inn av Norwegian for anledningen. Trond kom selvsagt sist om bord, men han kom like fullt altfor for tidlig. Ytterligere venting ventet, mens kaptein og stryrmann febrilsk forsøkte å få start på maskineriet ved hjelp av
Ctrl-Alt-Delete. Halvannen time etter oppsatt plan fikk vi endelig ta av fra rullebanen, mens det knirket og knaket i flyskroget og utallige alarmer kimet. Men flyet kom opp i marsjhøyde, og med maksfart gikk turen nordover på bare 2,5 time. Piloten hadde tatt igjen noe av det tapte, og vi var plutselig klar for
touchdown Gardermoen. Men snaue 50 meter over rullebanen var det åpenbart noe som var feil, og landingen ble brått avbrutt før flyet atter vendte nesen oppover i nattemørket. Mens pilotene gjennomgikk sjekklister i håp om å avdekke flere feilkilder på flyvraket fra Portugal, og enkelte av medpassasjerene hylte i stiv panikkangst og gråt sine modige tårer, uten mer trøst fra besetningen enn «this is normal», fløy vi ytterligere i en drøy halvtime, før styrmannen gikk lei og ville gjøre et nytt forsøk på å ta oss ned.
Landingen gikk helt greit, men det var blitt fryktelig sent. Resten av turen gikk sånn noenlunde av seg selv uten tankevirksomhet. Ukritisk taxfreehandling med tunnelsyn, uproblematisk bagasjeopphenting, takk og farvel til reisefølget, og deretter en endeløs nattevandring til det ytterste parkeringsområdet med den aller rimeligste parkeringsavgiften på Gardermoen, før den timeslange siste etappen hjem til egen bupæl. Trym fikk haike med Trond, siden kveldens siste flytog hadde forlatt perrongen for lengst, og første morgenavgang var lite fristende. Noen kom seg under dynen til klokken tre, noen litt senere, og mandagens første arbeidstime var bare noen få snorkelyder unna. Dette skulle bli tøft.
Likevel, med helgens uovertrufne kombinasjon av både golf- og kulturopplevelser i skjønn forening, er det vanskelig å holde smilet unna når vi filosoferer over minnene om Roma som en komplett golfdestinasjon. Det var jo helt genialt. Dette beviser bare at
alle steder kan være et mulig reisemål for TGA i fremtiden, selv om ikke "golf" nødvendigvis er den første assosiasjonen som dukker opp.
