Alle veier fører til Rom

Jada, det finnes mange veier til Rom. Vi valgte den via Kastrup

Torsdag formiddag rundt klokken 13 ble det registrert hektisk aktivitet i startfeltet. Mens Øystein fikk med seg Preben og Per Anders til Gardermoen, satt Trym på flytoget. Trond var som vanlig ute i siste liten, men fikk dratt med seg Steinar oppover mot samme mål. I god tid før boarding var alle samlet på Aquavitebar i avgangshallen (dog uten akevitt), overentusiastiske over igjen å være på tur. Alle fant sine respektive plasser på to etterfølgende rader i flyet, og 5 av 6 kunne observere at Trond selvsagt ble en av de aller sist til å komme ramlende inn flydøren, just-in-time.

Første etappe gikk fint, før et pitstop i Købehavn. Noen løp for å sikre seg etpar røde pølser med sennep i flypausen, andre panikkladet telefonen, men ellers forløp mellomlandingen knirkefritt.

Siste etappe mot Roma ble mer ubehagelig. Med MAX-flyene parkert, har Norwegian leid inn relativt utrangerte white label fly fra høyst uortodokse flyselskaper vi aldri har hørt om, for å dekke inn et visst kapasitetsbehov.

Vårt fly hadde åpenbart passert middagshøyden, for setene var så nedsunkne at det var plent umulig å finne en komfortabel sittestilling. Likevel var det noen med godt sovehjerte som ikke lot seg affektere. Heldigvis var turen overstått etter bare 2,5 time, og ganske nøyaktig klokken 21 kunne vi plante bena på italiensk jord, helt i rute.

Koffertene dukket opp på bagasjebåndet sånn litt etter hvert (italiensk tempo), men golfbagene var sporløst forsvunnet. Etter flere håpløse forespørsler til flyplassens hjernedøde personale, ble vi henvist til et område for oversized luggage, men heller ikke her var det golfbager å se. En lystig bagasjearbeider (ironi) sendte oss til skranken merket lost & found, der det allerede sto et trettitalls frustrerte og høyrøstede passasjerer på forsiden, og etpar relativt tafatte medarbeidere på baksiden, som ganske åpenbart ikke hadde noen av de svarene passasjerene aller mest ønsket å høre. Før det utviklet seg til basketak og amper håndgemeng, dukket samtlige golfbager plutselig opp ut av intet, og vi kunne endelig sprade selvsikkert mot utgangen med både pikk og pakk, og litt til.

Der støtte vi på en hyggelig kar som Trym hadde engasjert som sjåfør, som mer enn gjerne ville hjelpe oss med å bære deler bagasjen (oh, this was heavy), før han kjørte oss til hotellet på under timen. Ved ankomst ville han ha penger. Men da fant Trym frem utestemmen. «Nei, det var innbetalt et depositum, og resten skulle betales kontakt ved avreise». Sjåføren var nok ikke vant til slik oral overhøvling på en torsdag kveld, og måtte slukøret og molefonken kjøre videre, mens Trym triumferende kunne innkassere et seierssmil. 1-0. Han hadde jo en avtale med Dan på mail, sannelig godt at han fikk satt sjåføren på plass. Men da Trym litt senere samme kveld revitaliserte maildialogen med Dan, fremkom det nokså tydelig at hver dag skulle betales kontant til sjåføren, og at vi dermed måtte betale dobbelt neste dag. Ok, en halv seier, 1-1.

Hotel Laurentia var et helt greit hotell, beliggende i en bakgate i et område vi kanskje best vil omtale «med potensiale». En parallell til vårt eget Grønland/Grünerløkka, nær jernbanestasjonen, er ingen dårlig sammenlikning. Bare eldre bygninger, ikke helt vedlikeholdt, veggene overfylt av graffiti, plenty av puber på hvert gatehjørne, unge lovende mennesker med fremtiden foran seg… men du verden så sjarmerende. Innlosjering på relativt små, men funksjonelle dobbeltrom, med helt ok standard. Joda, dette skulle funke, vi ville jo uansett ikke tilbringe mye tid på hotellrommet. Romfordelingen ble umiddelbart avklart uten videre debattering; Øystein og PA, Steinar og Trond, samt Trym og Preben.

Noen minutter etter innsjekk, var vi tilbake på gateplan. Nærmeste pub var fylt til randen med upåklagelig stemning, men så skjedde noe vi aldri før har opplevd. Trond som naturligvis ledet an i kveldsmørket, bråsnudde helt plutselig i døren. Klientellet på puben var faktisk for ungt, selv for ham. Vi var alle vitner til en imponerende åpenbaring av et øyeblikks selvinnsikt, og enkelte tenkte at det sannelig var på tide.

Dermed toget vi videre ytterligere ca 40 meter før vi dumpet ned på pizzarestauranten I Fratelli, der vi fikk et bord til 6 midt på fortauet. Det var rundt 18 grader i luften og en soleklar uterestauranttemperatur for ikke så innmari værbortskjemte turister fra kaldeste nordpolen.

Da kelneren forsøkte å presentere menyen sin, ble han overrumplet av en nokså uvanlig og kontant instruks: Han fikk frie tøyler til å bake sine seks favorittpizzaer, som gutta deretter ville dele. Og så måtte vi ha vin. Italiensk vin. Minst to flasker. Til å starte med. Og vann. Instruks overlevert og mottatt.

De steinovnsbakte pizzaene smakte fortreffelig, vinen likeså. Men allerede rundt midnatt ble det satt punktum for første dag. Dette var bare transportetappen, vi merket rykking i golffoten.