Veni, vidi, vici

Jeg kom, jeg så, jeg seiret (Caesar). Prego. Steinar gjorde storeslem under premieutdelingen, og rasket med seg alt han kunne komme over på premiebordet. Ikke bare halte han i land seieren under høstens TGA, han dro også med seg både longest drive og closest to pin. Men hovedtrofeet måtte han se langt etter, det stod fortsatt og støvet ned på en peishylle i Asker

Premieutdeling skulle foregå utendørs på La Piazzetta rett over gaten fra hotellet. Øystein og Steinar var på forhånd utpekt som seremonimestre, og hadde med et snippelig budsjett hamstret inn relevante effekter fra proshoppen tidligere på dagen. Noen var tidlig ferdig i dusjen, og kunne leske strupen med italiensk fludium, og da Trond til slutt ankom var vi klar for selve seremonien.

Ordet var lenge fritt, mens juryen geleidet samtalen gjennom honorering, individuell selvskryt og øvrige pussigheter.

Da seks høyst drikkbare long island ice tea’s dukket opp på bordet (joda, vi har smakt dem atskillig verre), kunne de starte på den mer seriøse delen av programmet, nemlig oppramsing av resultatlisten fra bunn til topp.

Det var vel ingen større overraskelser på den nedre halvdelen av listen, men det var få som visste hvem som hadde stukket av med seieren. Hver og en fikk utdelt en enkelt golfball i deltakerpremie, riktignok med emblemet til Ryder Cup banen i 2022. Og mot slutten av oppramsingen var det kun seremonimestrenes egne navn som gjensto, og da ble det straks enklere å foregripe begivenhetenes gang, spesielt da Øystein bad Steinar om å presentere andreplassen.

For det var Steinar som ble H19-mester, en seier vi (faktisk) virkelig unnet ham. Steinar har ofte storspilt i TGA-turneringer, uten å havne alene på toppen av resultatlisten. Den tidligere så kjente jernslagspesialisten (nei, vi har aldri kalt ham iron man) hadde sin forrige seier hele 13,5 år tilbake i tid, da han vant TGA V06 på Crieff Golf Club ifm den første jubileumsturen til Skottland. Dessverre hadde vi ingen trofe å overrekke, men han ble i stedet tildelt en kongle fra mesterskapsbanen, som han stolt hevet over hodet. Vi gratulerer. Med litt gullmaling har vi kanskje funnet et nytt permanent reisetrofe for å medta på neste utenlandstur?

Den offisielle resultatlisten ble som følger:

1) Steinar     15 + 17 = 32
2) Øystein     13 + 18 = 31
3) Trond       12 + 17 = 29
4) Per Anders  14 + 14 = 28
5) Trym         9 + 13 = 22
6) Preben       7 + 12 = 19

Avslutningsvis var vi kommet frem til utdeling av komiteens hederspris. Flere følte nok at de lå godt an til å være kandidat, etter dels uart oppførsel både på og omkring golfbanen. Steinars 5 bunkerslag, Per Anders pitch over neste tee, flere med latterlig dårlig putting. Eller Trond med sin kroniske for-sent-komming. Men Preben følte seg nok muligens aller mest i randsonen, etter å ha havnet jumbo, meldt seg ut av TGA i affekt, samt rasert Ryder Cup banens ærverdige foaje. Etter en nitidig oppramsing av ymse observerte og innmeldte hendelser gjennom turneringsdagen, kom juryens kjennelse likevel nokså overraskende på de fremmøtte.

Juryen valgte nemlig å tildele «årets tabbepris til den største tabben av dem alle», å forhindre at seierstrofeet ble med til høstens turnering. Morten fikk altså prisen ad absentum, for ikke å ha «rukket» å montere ny sokkel og ditto plakett i tide. Komiteen anmerker imidlertid at juryen muligens kan ha feiltolket regelverket, da hederstrofeet slett ikke er et «tabbetrofe», men komiteens utmerkelse for særlig hederlig innsats i nedre del av resultatlisten. Her lukter det både etterspill og buksevann.

Men det var mye annet moro som komiteen brukte altfor mye regnekapasitet til, uten at det fikk allverdens med oppmerksomhet under selve premieutdelingen. Kanskje fordi begge de to seremonimestrene delte topplasseringene på resultatlisten, uansett beregningsmåte? Alle deltakerne hadde på forhånd blitt instruert om å notere samtlige slag på runden (selv om de mer frilynte tillot seg å gi seg selv maks 10 slag pr hull). Dette gjorde det mulig å honorere heltestatus for de som brukte færre enn hundre slag totalt (en gang en milepæl). Ved å trekke fra tildelte slag, kunne det også gis en virtuell rekkefølge basert på netto score. Interessant, men ikke veldig nyttig. PA og Trond ville endret plassering på resultatlisten, mens Trym og Preben ville delt jumboplassen. Men ellers uten betydning.

1) Steinar      93 - 21 = 72
2) Øystein      96 – 23 = 73
3) Per Anders  101 – 24 = 77
4) Trond        93 – 15 = 78
5) Preben      116 – 28 = 88
   Trym        104 – 16 = 88

Mens Steinar fomlet febrilsk med å knyte en dobbel windsor, ble det raskt oppbruddstemning på puben. Nå ville gutta til sentrum for en bedre middag. Denne kvelden gikk turen til et annet av Romas mer turistifiserte strøk, nemlig til Trastevere på vestsiden av elven Tiber.

Et par av gastronomene i gruppen hadde sett seg lei på å vandre målløst rundt i Romas gater for å høre at alle restaurantene var fullbooket, og hadde dermed tatt personlig initiativ og vært forutseende nok til å forhåndsplukke en restaurant med gode anbefalinger og sågar reservert bord til klokken 21. Men for en gangs skyld var vi tidlig ute, og måtte derfor først oppsøke en lokal pub.

Restaurant Corsetti 1921 var, som navnet så aldeles utilslørt antyder, et veletablert etablissement som var drevet av Corsettifamilien i nærmere hundre år. Menyen var imidlertid både moderne og italiensk, og det var et rikholdig utvalg av ymse varianter rundt temaet pasta å velge blant. Praten gikk lett og uanstrengt, mens italiensk rødvin lesket (ikke lenger så) tørste struper etter dagens dyst.