Italiensk åpning

TGA har lang tradisjon for å gjennomføre en oppvarmingsrunde i forkant av konkurransedagen, der man får børstet vekk gammel skit fra køllesettet og finjustert både grep og baksving siden forrige turnering. Åpningsrunden på H19 gikk på den aldeles praktfulle parkbanen Parco de' Medici, som skulle vise seg å bli ett (av flere) høydepunkt denne helgen

Ingen speilegg og bacon på frokostbuffeten, men enkel og mettende frokost. Kvart over ni stod en ny sjåfør på hotelltrappen, for å bringe oss til første golfbane. At dette faktisk var Dan in person, kom muligens som en liten overraskelse på Trym, som hadde hatt en heftig passiar med han via mail kvelden i forveien. Men han viste seg slett ikke å være like skummel og uforutsigbar som (gjenfortellingen av) maildialogen kunne indikere, han var en særs trivelig fyr, som siden ble vår faste og punktlige sjåfør under resten av oppholdet.

Alle møtte i god tid, ja, bortsett fra Trond da, som selvsagt kom dinglende fem minutter senere. Etter en kort halvtimes biltur ankom vi klubbhuset på Golf Club de' Medici. Dette var et staselig anlegg i italiensk marmor som aldri ville kunne forveksles med noe norsk golfetablissement, uansett klasse. Etter innbetaling av greenfee og den obligatoriske runden i den høyst uspennende proshoppen, dro vi på driving rangen for høstens første utenlands golfslag. Det satt vel kanskje akkurat så där, så da ble det en svipptur innom putting rangen, hvor det kunne konstateres at greenene i Italia var langt over snittet hurtige.

Spillrekkefølgen ble som sedvanlig oppsatt på ad hoc vis, etter en tilsynelatende tilfeldig bokstavkombinasjon i hemmelig nummerrekkefølge, basert på en algoritme som Trond finner på fra gang til gang. Men det var ingen grunn til å krangle på fordelingen i de to etterfølgende ballene. Steinar, Per Anders og Preben fikk lov til å starte kalaset, mens Trond, Trym og Øystein fulgte hakk i hæl. Det var ingen gjestespillere på noen av flightene, men heller ingen planer om sammenslåing underveis, så da spilte det jo heller ingen rolle. Vi var i gang, og det kjentes særs bra.

Parco de' Medici var en aldeles praktfull golfbane. Området var helt uten naturlig kuperinger, men enkelte koller var nok bevisst konstruert av banearkitekten i hine hårde dager. Trærne så ut som de var friserte, gressmatten var grønn og tett, og greenene var superraske og i perfekt stand. Vann var demmet opp med steiner og fontener, og huset både skilpadder og store fisker. Rundt omkring tuslet sumpbevere (eller beverrotter som de også kalles) og utgjorde et yrende dyreliv på banen. Dette var idyllisk. Steinar hadde ikke rukket å oppdatere golfklokken før teeoff, og brukte de tre første hullene på å nidstirre ned på venstre håndledd for å finjustere innstillinger. Noen kunne få assosiasjoner til Mortens tidlige år, da han småtuslet i fairwayen mens han snakket i mobiltelefonen. Men da Steinar først fikk hodet opp, kom også tempoet og kvaliteten på spillet. Men kanskje litt i overkant?

På et av hullene hang han plutselig litt bak de øvrige i feltet, etter å ha havnet langt inni en tett og ugjennomtrengelig busk. PA og Preben kunne observere fra avstand en heftig passiar med en lokal italiensk golfspiller (som visstnok antydet at Steinar kanskje hadde funnet hans ball), før Steinar ganske overraskende gjorde en stroke fra den helt andre siden av samme busk. Hvordan havnet den plutselig der? Uansett, ballen gjorde en perfekt bue inn på greenen, som lå på en liten holme omkranset av vann på alle kanter. Men da medspillerne deretter forespurte om incidenten og antall slag på hullet, kom svaret nokså overraskende. Hvis vi tar forbehold om ditt, og legger til grunn datt, ble det faktisk.. ja, par på hullet. Her kan det muligens antydes kreativ bokføring fra siviløkonomen.

En annen pussig hendelse var da Steinar slo et nydelig fairwayslag, men noe overraskende langt ut på høyre kant der banen hadde en dogleg mot venstre. Det kan jo skje de fleste. Men etter 50 meter bråsnur han, går tilbake og slår et nytt slag, denne gangen godt til venstre og følgelig minst hundre meter nærmere green. «Hvorfor spilte du på nytt», spurte medspillerne. Jo, han trodde at dogleggen gikk til høyre, men det gjorde den jo ikke. Så da slo han et nytt slag. Enkelt? Redaktøren anmerker at dette er samme spiller som innehar siste teknologi på håndleddet, og ikke er avhengig av baneguide. Vi lot imidlertid hendelsen forbigå i stillhet og uten tildelte straffeslag, og tenkte at det kanskje heller ville bemerkes under banketten. Så skjedde dog ikke, men her på bloggen skjules intet. Til skrekk og advarsel.

For øvrig var det ikke stort nytt å rapportere hjem om. Visse hendelser er bare slik det er når gutta er på tur. Trym hadde gått til anskaffelse av et flunkende nytt golfsett, uten at det så ut til å hjelpe ham nevneverdig. Steinars to nye pitcher så ut til å fungere like bra som de gamle. Preben hadde åpenbart vokst to centimetre siden forrige turnering, og slet med å rekke helt ned til ballen i det avgjørende øyeblikket, noe som medførte relativt korte og repeterende slag, uten imponerende antall poeng på scorekortet. PA og Trond slo imidlertid sikkert som alltid, og ut fra tee kunne Trond greit lande etpar meter fra der Preben sto og hakket på sitt tredjeslag. Og det gjorde han, relativt umotivert. Fore.

Etter runden hadde vi halvannen time før Dan our man kom og hentet oss. Tiden ble brukt til å nyte noen forfriskende og leskende pilsnerøl, samt noen mindre imponerende croque monsieur (eller slappe ostesmørbrød). Scorekortene ble summert for ordens skyld, og spriket godt mellom rett under 20 til rett over 30. Dette dannet grunnlaget for flightfordelingen neste dag, den offisielle H19.