Hustrig vårturnering

Neida, det var faktisk ikke koronapandemien og de omfattende smitterverntiltakene som voldet mest bekymring i forkant av vårturneringen i Lommedalen. Det at sommervarmen plutselig ble erstattet med nidtrist sipregn og kalde gufs fra nord, var imidlertid nesten en avlysningsgrunn. Komiteen stod i mot

I motsetning til høstturneringen i Roma, var det definitivt høstvær på Bærum Golfklubb denne lørdagen i starten av juni. Noen av de påmeldte forfektet sågar mulighet for en ukes utsettelse av vårens runde, tidlig samme dag som turneringen skulle gjennomføres. Det ble imidlertid raskt nedstemt, og fortroppen møtte opp på banen i god tid for å rapportere siste status tilbake til øvrigheten i feltet.

Trym hadde påtatt seg ansvar for å booke starttider, men klarte å rote seg bort i deltakerlisten. Mens Dag-Atle fikk beskjed om at touren var fullbooket og at han måtte holde seg hjemme, endte Preben med å starte under pseudonymet 'Dag-Atle'. Morten var blitt 'Ove' for anledningen. Forvirringen var komplett, og utdelte scorekort med tildelte tilleggsslag var av høyst ymse relevanse, inntil endelig korrigering. Etter nitidige forsøk med både opp- og bortforklaring fra Trym, og etpar obligatoriske utslag med en meters avstand på driving rangen, var vi startklare for første tee klokken 1130. Naturligvis kunne ingen håndhilse på medkonkurrentene jfr smittevernreglene, men stemningen føltes likevel oppstemt. Trond tok som vanlig lead ift den uortodokse flightfordelingen, og alle med 'D' i fjerdeposisjon i etternavnet fikk starte i første pulje (Trond, Øystein, Michael og Preben), resten (Trym, Per Anders, Morten og Steinar) fikk slå ut ti minutter senere. Mulligan på førstehullet var innvilget, tradisjonen tro, uten at noen valgte å benytte seg av tilbudet.

Det var småstusselige 10-12 grader i luften, og et duskregn man ble våt av, under hele golfrunden. Bortsett fra Preben som stilte i korte benklær, var det heltrukken regnbekledning som gjaldt for de resterende denne junidagen. Banen var i relativt fin stand, selv om greenene absolutt ikke holdt noe som liknet på Roma-standard. Spillet varierte som vanlig forholdsvis vidt mellom de enkelte deltakerne. Noen kom i flytsonen allerede fra første hull. Trond noterte seg for hele 20 poeng ut, og lå an til en ny knallrunde, Trym lå like bak med 18. I den andre enden av skalaen var det andre som slet ditto mer med sitt elementære golfspill. Preben lå aller nederst med kun 9 poeng ved runding, PA hadde bare ett poeng mer.

Regjerende mester Steinar utførte sitt sedvanlige spill i sisteballen, da han plutselig hørte eleverte stemmer fra toerballen bak seg. "Hei du i blå jakke, vi har sett på deg hele tiden, du sinker spillet." Legges godvilje til, var det i beste fall en overdrivelse, dog på grensen til soleklar løgn. Tempoet var faktisk mer enn tilfredsstillende, og de to ballene våre fulgte hverandre tett gjennom hele runden. Trym har vel også tidligere vist avvikende hang til lettere oppfarende gemytt ved selvopplevd urettmessig behandling, og tente på absolutt alle pluggene, denne gang på Steinars vegne. Glosene han serverte til toerballen (og som trolig kunne høres oppover store deler av Lommedalen), kan definitivt ikke gjentas på trykk. Men det stilnet i hvert fall de to eldre herremennene i ballen bak, som nok mistet både motet, høreapparat og gåstol under overhøvlingen. For øvrig bør det bokføres at hele 18-hullsrunden ble gjennomført på nøyaktig fire timer, som trolig er blant de raskere rundene på TGA.

Årets vårturnering var naturligvis heller ikke blottet for underfundigheter, som seg hør og bør. Noen av incidentene har vi dog sett opptil flere ganger før, ikke desto mindre interessant å kommentere. Noen slo et slag hvor ballen havnet en meter bakenfor utslagsstedet. Andre hadde åpenbart valgt feil dag for å spille golf, og oppsøkte 100% konsekvent både oppi, bak og inni absolutt ethvert mulig hinder som var anlagt på banen.

Av det mer bisarre slaget, bør nevnes Tronds utslag på et par tre hull. Vått grep og våt hanske medførte at kølla glapp i samme øyeblikk, og fôr 25 meter i skuddretningen, mens ballen landet pent på greenen. Et trickshot av det sjeldne, som neppe anbefales å kopiere.

Beveger vi oss inn på det mer obskøne, kunne førsteballen observere Steinar med en aldeles ny golfteknikk. Den bestod av gjentakende sparking(!) på golfball, med hensikt å flytte den til side for en stor stein som lå strategisk ugunstig til ift siktretningen. Komiteen er orientert.

Closest-to-pin ble vunnet av PA, enkelt og greit. Når det gjaldt longest-drive delkonkurransen, hold faktisk Preben posisjonen etter at førsteballen hadde gjort seg ferdig. Det skal samtidig sies at han også var eneste mann i avmerket sone. Stolt fikk han markere landingsstedet, noen få titalls meter innpå fairwayen. Naturligvis fremviste samtlige i andreballen kraftigere armmuskler og ditto mer presisjon. Per Anders hadde åpenbart størst muskelmasse av alle, og kunne notere seg for storeslem i delkonkurransene.

Da siste ball var satt i koppen på hull 18, var det helt ok at runden faktisk var over. De fleste av spillerne var blitt godt våte og kalde. Men det opplevedes relativt pussig å ikke kunne takke medspillerne for en hyggelig runde med et godt gammeldags håndtrykk à la 2019. Som de pliktoppfyllende borgerne vi faktisk er (i hvert fall en gang i blant), holdt vi oss strengt til smittervernanbefalingene fra FHI, og takket for oss med albuen. 

Humøret var det imidlertid ingenting å utsette på, stemningen blant spillerne var på topp. Feltet stakk derfor en kjapp tur innendørs på klubbhuset for en kopp kaffe, og for å oppsummere dagens opplevelser. Javisst, du hørte riktig, absolutt ingen afterøl. Her skulle jo de fleste kjøre bil til den etterfølgende middagen med bankett. 

Bytte av svette og våte klær og sokker var svært etterlengtet, og dermed ble klubbhusseansen raskt og effektivt avsluttet umiddelbart etter at 8 kaffekopper var vel fortært. Vi hadde jo et kveldsprogram som ventet på oss i et festlokale på Haslum.