Juryens begrunnelse

To episoder skapte tendenser til tumulter, håndgemen og realt basketak i målområdet, heldigvis primært av verbal karakter. Per Anders hadde ved to anledninger spilt feil ball i hovedturneringen, onde tunger ønsket å diskvalifisere mesteren. Juryen innkalte til hastemøte, alle involverte parter ble avhørt. Selv om hendelsene nok må omtales som omdiskuterte, er beslutningen 100% endelig. Juryen søkte bistand fra Good old gammel-nok, som fikk siste ord

Den første episoden skjedde på hull 7. PA spilte på Steinars ball, og gav seg selv korrekt to straffeslag. Siden turneringen baserte seg Stableford poengberegning, ble det angitt null poeng på hullet (stryk) i stedet for ett. Det kan muligens anmerkes feil i utfylt scorekort, men komiteen ble likevel uomtvistelig gjort oppmerksom på dette av spilleren selv ved innlevering. Summering av poeng var også korrekt utført i hht anmerkningen. Juryen har derfor enstemmig valgt å gi spilleren fullt medhold, kun med en muntlig irettesettelse.

Den andre forseelsen skjedde på back nine. PA slo en Nike ball han trodde var sin egen. Umiddelbart etter finner han imidlertid en ny ball, med markeringen vendt ned. Denne Nike-ballen viser seg i stedet å være hans riktige ball. Morten antyder et øyeblikk at den første ballen må ha vært hans, inntil han kommer på at han slett ikke spilte på Nike-baller! Ganske riktig gjenfinner han sin egen et helt annet sted på fairway. Den første ballen var altså en hittboll (som de sier i Sverige), uten eier. Medspillerne var usikker om det medførte straffeslag å spille på en ball som ikke var i spill. Siden det heller ikke var en marshall å oppdrive i nærområdet, ble incidenten protokollført og avrapportert komiteen ved innlevering av scorekort.

Den siste episoden har avstedkommet langt mer høylydt diskusjon innad i rekkene, konklusjonen er likevel krystallklar. Spiller man feil ball medfører dette to straffeslag i hht paragraf 15.3.b. Det gjelder åpenbart også hittbollar (abandoned ball). Siden Per Anders rettet opp feilen umiddelbart og fortsatte å spille/regne ift sin opprinnelige (egen) ball, er det heller ingen diskvalifikasjonsgrunn i dette tilfelle.

Komiteen og dets øverste råd, Good old gammel-nok, sender sine varmeste gratulasjoner til TGA's jubileumsmester, Per Anders!

Jubelrunde på New Course

For andre dag på rad var reiseleder Trond tidlig oppe for å få bekreftet spill på New Course. Med positiv feedback i bagasjen, bragte han med seg hele feltet til første tee rundt ni. Været var småsurt, overskyet og kjølig. Men slikt er ingen hindring for TGA

Micke og Odd Morten kjente at kroppene hadde vært i abnorm vigør hele dagen i forveien, og skjenet innom startboden for å bringe med seg en golfbil. Der ble det opplyst at carts kunne disponeres for £65, trodde de. Kanskje var det mer enn selve kroppen det skortet på, eksempelvis ørene? Selv om det føltes som en stiv pris å betale, nølte de kun et nanosekund, det var det verdt! Da repliserte mannen i bua tørt at det var et tilbud for de over 65, og han ikke var 100% overbevist om at de matchet alderskriteriet. Vel, fair enough, hele feltet fikk heller tralle sammen på runden.

Tiden før teeoff ble brukt til hodeløs spontanshopping på impuls i proshoppen. Etter å ha lagt igjen flere ganger greenfee på caps'er og andre overprisete suvenirer, kunne førstemann slå ut. Steinar, PA og Morten fikk med seg singlehandicaper Mark fra Boston i første ball, det var ingen ulempe. Mark var en sympatisk kar som tilbragte noen uker i St Andrews årlig. Han kjente derfor banen svært godt og kunne fungere som firerballens baneguide.

Den som har innbilt seg at New Course er av nyere dato, er absolutt fundamentalt på villspor. Banen er bare hårfint yngre enn Old Course og minst like krevende. Her finner man relativt smale hull og altfor dype bunkere. Innspill til greenen skulle vise seg å bli en utfordring. Ballen hadde lett for å rulle rett av, gjerne rett ned i en ugjestmild stikkebusk på andre siden og da ofte som tapt ball. Flere fant frem putteren allerede i enden av fairway, og benyttet den som texas wedge. Men også etter at ballen hadde stoppet på det ekstremt kortklipte området, var det håpløst å forstå den videre ballbanen.

De første ni hullene ble spilt i kraftig motvind, noe som verken gav lange eller rette utslag. Heldigvis glimret OB-markeringer med sitt fravær. Backnine på Old Course fulgte parallelt med de første hullene av New Course, Steinar kunne ikke i dy seg. Allerede på andre utslag sendte han ballen ut på nabobanens fairway – og kunne skryte på seg gratis spill på selve grombanen, som en av svært få i TGA-historien!

Trond og Odd Morten fikk begge eagles på Crail, men i turneringen slet de mer enn vanlig. I motvinden på NC fikk Trond lite å stemme, ved runding hadde han kun 8 poeng i boken. Odd Morten hadde trolig gått tom for batterier i både driver og egne ben. Da heller ingen av jernene var spesielt heite, ble det langtfra noen superdag på banen.

Steinar hadde en nær-bunker-opplevelse underveis. Ikke bare landet utslaget i sanden, også den neste (provisoriske) ballen led nøyaktig samme sjebne. Bunkerkanten i retning flagget var av den utfordrende sorten, men Steinar vurderte freidig at den korteste avstand mellom to punkter var den snorrette linje direkte mot målet. Fullt konsentrert slo han til ballen, dog uten å lykkes. Så slo han en gang til, en anelse mindre konsentrert. Deretter ytterligere et slag. Så mange slag, tett nå, totalt ukonsentrert, i rask rekkefølge, som et maskingevær… før han snur seg 45 grader og slår ballen enkelt ut av bunkeren.

Det var Per Anders’ første dag på skotsk gress, muligens var han noe overtent? Ved to ulike anledninger presterte han å slå på andres ball. At dette skapte furore innad i firerballen, føles opplagt, selv om slagene ble korrigtert og bestraffet umiddelbart. Derimot var motbøren for intet å regne i forhold til det ramaskriket som ventet ham etter målgang. Medkonkurrenter ropte ut høylydte protester, noen antydet sågar at det gikk mot diskvalifikasjon. Komiteen noterte med kulepenn og innkalte til hastig jurymøte. Likefullt var det ingen tvil om at PA nå hadde seriøse planer. Back nine i solid medvind var et ganske annet kapittel enn de første ni. Utslagene fikk plutselig vanvittig carry, de harde fairwayene gav flere titalls ekstra meter med rull. Per Anders noterte seg for hele 20 poeng
på vei tilbake mot klubbhuset. Kunne det holde til seier?

Mot slutten kom det en liten regnskur. Øystein ropte til seg John Thomas for å skifte til regntøy under tak, ved et lite bygg langsmed banen. Da de øvrige begynte å fundere over hva som skjedde, svarte John Thomas i ørska at han og Øystein måtte ha en runde i skuret. Noen fikk trolig energidrikken i halsen, og spekulerte mer enn de hadde godt av, ikke minst da John Thomas også bad om en pute å sitte på under middagen senere på kvelden...

Fredagskveld uten gullrekka

Når Per Anders slutter seg til det hyperaktive reisefølget, er luften allerede stinn av elektrisk spenning, manndig svettelukt, wiskey og mørkt øl, høylydt latter og masse golfrelatert selvskryt

Etter tilbakekomst fra drømmerunden på Crail, var det en åpning i programmet. De garvede TGA’erne som var med til Skottland i 2006 gav ferskingene en omvisning
på the Old Course. Men det høyst obligatoriske lagbildet på Swilken Bridge ble først knipset på lørdag, når alle var til stede.

Alle møttes i baren på Ruscaks før man i samlet flokk og følge spaserte den korte turen opp til Dunvegan, også dette en høyst tradisjonsrik omgivelse for alle
deltakerne fra V06. Naturligvis bestilte gutta hver sin steak, og åpenbart de største som var mulig å oppdrive i restauranten.

Mens den akk så henrivende Summer fra USA brakte biffene til bords, ville Trym (av en eller annen grunn) på ny forsøke å sjarmere (eller prate) i senk én fra kelnerstanden. Taktikken gikk som tidligere ut på å overstrømme den utkårede med to tusen usannsynlige spørsmål omkring maten. Det er imidlertid ikke mye som tyder på at Summer ble spesielt mo i knærne av den brautende bæringen med tosifret handicap. Ei heller de stivpyntede svenskene ved nabobordet, virket å være synlig full av imponasje...

Samtidig - flerfoldige mil lenger syd - lander Per Anders i Edinburgh rundt klokken 20 lokal tid. Datasystemet hos bilutleiefirmaet er nede grunnet et fredag-den-trettende-virus. Når sistemann i turneringen omsider får forlate flyplassen, har han imidlertid fått en oppgradert bil med automatgir som plaster på såret. Dette viser seg imidlertid umåtelig hensiktsmessig når han må kjøre på venstre side av veien med begge hender på rattet, samtidig som han omstendelig forserer rundkjøringer i motsatt retning og sender tekstmeldinger til Trond.

Klokken nærmet seg halv elleve da PA retarderte inn i puben der øvrigheten allerede var fin i farta. De gode golfhistoriene fra dagens runde fikk sin rennesanse, med en fersk tilhører i salen. PA ble selvsagt tilbudt all den drikke som hjertet måtte begjære, med en utilslørt målsetning om å la ham ta igjen for alt det tapte, dvs 6-7 timer med alkholholdig inntak. Kjøkkenet hadde selvsagt stengt for kvelden, men Trym gjorde (tradisjonen tro) et tappert forsøk på en uautorisert tur for å fremskaffe noe spiselig. Frukt er dog ikke mat for mannfolk, og PA måtte ta skjeen i egen hånd; take-away pizza!

Mens John Thomas tegnet nye bettingark, hadde Trym long islands høyt oppe på agendaen. Men verken bartender eller medspillere var spesielt samarbeidsvillige, noen uttrykte sågar avsmak(!) mot den gylne drikken som har fulgt TGA gjennom historien. Trym kjørte da en omgang med GT rundt bordet, men heller ikke dette gav stående ovasjoner. Steinar og Morten sverget til whiskey, mens Micke mer enn antydet en litt for tidlig formtopp. Sett fra utsiden kunne det virke som om det gjaldt for flere? Odd Morten så umåtelig sigen ut, snart tok han kvelden. Deretter var frafallet jevnt, mens pubrunden ebbet ut i natten. TGA V11 på New Course var bare noen timer unna.

Praktslag i åpningsrunden

Med kraftig nedjustert selvtillit etter noen høyst velmente råd fra klubbens pro, var det endelig klart for litt seriøs golfing. Etterpå ble det servert hamburgere, med både fransk og engelsk sennep

Crail Golfing Society består av to likeverdige 18-hulls sløyfer, Craighead og Balcomy Links. TGA skulle spille sistnevnte, og forholdene var nøyaktig slik vi kunne drømme om, muligens enda noen hakk vassere! Med sol og skyer og masser av vind i spill, føltes dette som selve definisjonen av en skotsk linksbane.

Fairwayene var harde og kortklipte, noe som gav lange utslag med mye rull. Greenene var uhyre raske og ofte ondulerte, som skapte mange spennende avslutninger. Banen i seg selv var helt åpen, men smale utslag, dype bunkere og lumske stikkebusker strategisk utplassert, gjorde spillet utfordrende nok likevel. Turgåere med sixpence og knickers tuslet rolig over og langsmed banen, og sinket spillet noe.

Likevel var det ingen som lot seg irritere, det føltes faktisk bare genuint. Var våre menn i ferd med å senke skuldrene? Midt oppi disse tradisjonsrike omgivelsene så man plutselig usannsynlig mange god slag hagle ned over greenene. Trond satte standarden. Med en 110-meters pitch rett i koppen, markerte han klubbens desidert første eagle på et par-4 hull. Noen hull senere satte han en 40-meters pitch for birdie. Etter
hvert ønsket flere å delta i kalaset, og med ett var birdies et høyst ordinært skue på banen. Halvor ble både rørt og raus, og spanderte underberger på hele flighten for hvert nytt praktslag. Det ble etter hvert ganske mange drikkestopp.





Da Odd Morten observerte at humøret begynte å bli relativt overstadig i den andre ballen, forstod han snart at her gjaldt det å grabbe til seg den ære man kunne. Han dro til med et 220-meters utslag og plasserte ballen knappe 20 cm fra hullet for en enkel tap-in-eagle. Et
øyeblikk føltes det nok bittert å ikke notere tourens første albatross, men to eagles i samme golfrunde er heller ikke hverdagskost! Odd Morten delte en liten flaske linjeakevitt med brodern og Micke, og kjente at stemningen steg betraktelig også i denne ballen.

Da feltet satte seg ned med en stor stärk av mørk type på hull-19, var det nærmest jubelstemning rundt bordet. Ikke aldeles usannsynlig at et visst inntak av alkohol gjennom dagen gjorde at man glemte å notere ned alle poengene på runden. Men så vidt redaktøren har klart å bringe på det rene, vant Øystein åpningen like under par.
Blant de øvrige poengsummene hersker sterkt økende forvirring, men følgende rangering er best guess basert på svært sprikende informasjonsgrunnlag: 1) Øystein 37, T2) Trond og Halvor 33, 4) Trym 31, 5) John Thomas 30, T6) Odd Morten og Michael 28, 8) Morten 26 og sist, men slett ikke minst 9) Steinar 25.

Mens gruppen nøt aftergolfen ble pitchene vakrere, chippene mer nøyaktige, puttene utrolig lange og drivene usannsynlige. Det var på tide å innta fast føde i tillegg til det flytende! Morten bestilte gam med stor grad av sikkerhet og personlig overbevisning, det viste seg å være en svinekjøttliknende sak med eggeplommer. Resten av feltet var langt mindre risikoavers og bestilte konformt den lokale burgeren,
i håp om en ganske hurtig leveranse.

Men da kom spørsmålet som kanskje føltes uungåelig? I hvert fall for noen. Bør egentlig en skotsk burger serveres med engelsk - eller fransk - sennep?

Trym mente åpenbart at temaet var uovermåtelig interessant, og benyttet det neste kvarteret til en grensesprengende disputas med den stakkars servitrusen. Måpende medspillere ønsket bare øl og burger, litt faderlig fort. Serveringsdamen bannet nok i stedet intimt for seg selv for sin helvetes pliktoppfyllende imøtekommenhet og forbannede påtatte serviceinnstilling. Først når samtlige sennepspreferanser var vurdert ut fra alle tenkelige og utenkelige synsvinkler, kom sennepen på bordet – tre varianter i pose, servert i en kopp... Var det verdt det?

Keep up the good work

Crail Golfing Society skulle åpne vårens jubileumsturnering, det kriblet i golffoten. Men spillerne var neppe mentalt forberedt på at de først måtte stå skolerett overfor klubbens head pro

Enkeltrom på Rusack kostet kun en hundrelapp mindre enn dobbeltrom. Som niende hjulet på vognen valgte Trond alternativ innlosjering første natt, før PA kom. Ingen merket da at reiselederen var tidlig oppe for å sikre lørdagens TGA-runde. Siden New Course ikke tillot prebooking, ønsket han en backup på Jubilee Course, just-in-case.

Det tok 20 minutter å kjøre til Crail Golf Society, et fantastisk flott og forblåst område midt i havgapet, toppet med strålende solskinn!

Men tilstanden gikk nok raskt fra euforisk overtenning til et snev av autoritetsfrykt da de ble møtt av Graeme, klubbens head pro og flerfoldige ganger klubbmester. Vel, han var helt sikkert også skotsk mester og verdensmester, for den saks skyld. Før utspill skulle det gis en felles protime og leksjoner fra en som hadde spilt golf før.

Enkelte kjernemedlemmer fikk nok et stikk av déjà vu fra klubbens fjerne forhistorie, og ventet atter en gang å høre de sagnomsuste formaningene som har holdt mang en TGA'er våken i kaldsvette om nettene... ”ok guys, let’s start with the grip”. Men det kom aldri.

Derimot var det ikke fritt for at staute karer spilte uten hals, med skuldrene klamt klistret oppunder ørene, da Graeme studerte hver av spillernes stands og slagkraft, så tidlig i sesongen. Mens gutta klasket baller utover rangen i svært ulike retninger og lengde, hvisket proen noen høyst velvalgte ord i øret på hver og én. Noen oppfattet sikkert instruksjonen både oppklarende og motiverende på en gang, andre følte neppe samme nytteverdi. Morten fikk følgende allmengyldige synspunkt fra proen, ”hmmm, keep practicing”. Kanskje var det ikke mer å si til TGA-medlemmet som har vært med siden tidenes morgen, men som aldri har skrevet seg ned en eneste centimeter fra sitt opprinnelige 36-handicap?

Avslutningsvis ønsket Graeme å arrangere en liten chipping-konkurranse på rangen, closest to pin over en bunker 5 meter fra flagget. Utfordringen var selvsagt at man skulle benytte en god gammel hickory wedge (treskaft) uten bounce. Denne kølla har en lei tendens til å grave seg ned i torven, om man ikke treffer spot-on. Trym var kanskje den som slet mest med å temme kølla fra en annen tidsregning, og fremviste et oppkomme av sære unnskyldninger i etterkant. Øvrigheten klarte testen overraskende bra, relativt sett. Micke fremviste
imidlertid godt gammelt slag, og vant utfordringen fra Graeme. Noen mente han nok må ha spilt med trekøller som ung, alderen tatt i betraktning? Micke mottok en rød caps fra proshoppen som belønning for innsatsen, og slet hardt med å skjule sin stolthet der han smilte fra øre-til-øre! Well done, Michael! Men nå var det snart på tide å komme i gang med åpningsrunden!

En helt alminnelig dag

Det eksisterer en egen tidsregning rundt John Thomas. Slack er et fullstendig ukjent begrep, program settes opp totalt blottet for marginer for det uforutsette. Intet menneske klarer å få gjort like mye på like kort tid. Utrolig nok rekker han likevel alt han må, dog aldri uten et ekstremt høyt blodtrykk og heftig transpirering

Ingen kan med sikkerhet vite hvordan John Thomas planla oppladningen til vårens TGA. Men det ingen drøy påstand å påstå - med relativt høy grad av skråsikkerhet - at John Thomas neppe planla noe som helst, i det hele tatt! Så sent som dagen før avreise fikk han fornyet sitt medlemskap i Larvik golfklubb, bekreftet i mail på selve avreisedagen. I tillegg må han på et eller annet tidspunkt ha funnet ut at det kjentes alldeles passende å legge ut seilbåten sin for salg nøyaktig på denne avreisedagen. Klargjøring av båten ble påbegynt klokken 4 om morgenen, klokken 16 var den solgt. Og først da(!) begynte han å filosofiere over turen til Skottland! Flyet skulle lette fra Gardermoen - 150 km unna - klokken 1920, dette ville bli knapt!

Så John Thomas dro hjem for å dusje, reiste ned til kontoret for å hente billettene, kjørte av gårde for å plukke opp Micke, fant ut at han bodde overraskende langt inne i en 30-sone, kom seg endelig ut på E18 ved Sandefjord... men da var klokken 1715 og han hadde flerfoldige mil foran seg, inkl rushtrafikken gjennom Oslo. På dette tidspunktet merket nok også John Thomas en viss økning i eget stressnivå.

Historien forteller ingenting om hvilke fartsover-tredelser han evt har gjort seg skyldig i, men 40 minutter før flyets oppsatte avgangstidspunkt skrenser han inn på gateparkeringen utenfor Oslo lufthavn Gardermoen. Micke spør lettere uanstrengt om det ikke er rimeligere å parkere på shuttlebussparkering, men da er det like før John Thomas klikker. Skal de spille golf i Skottland denne helgen, eller skal de ikke? På vei ut av bilen får John Thomas plutselig akutt krampe i begge ben, og må ta fem minutter
stretchout strak ut på asfalten, midt på parkeringsplassen, med Micke som bistand.

Selvsagt var innsjekkingen avsluttet for lenge siden når de endelig kommer seg inn i avgangshallen! Like selvfølgelig fikk JT pratet den åpen igjen, med sin sedvanlige avbalanserte og lune sjarme. På innsiden høres en frenetisk og pipende flyvertinne i fistel over høytaleranlegget, som truer med å close gaten om ikke våre to etternølere innfinner seg snarest! Men John Thomas og Micke må jo også handle litt whisky, champagne og sigaretter til turen. Selvsagt(!) rekker de likevel inn i flycabinen de nødvendige millisekundene før flyets crew har mistet den absolutt siste rest av påtatt tålmodighet – og de kan puste lettet ut i flysetene sine, på vei mot det forgjettede land.

Golfere med reisefeber

Ventetiden var endelig over! Spente deltakere var klare for en oval weekend med herlig linksgolf og minst like heftig aftergolf. Flyet til Edinburgh skulle ta av fra Gardermoen klokken 1920. De fleste hadde selvsagt sjekket inn i rimelig tid, med et par unntak

Innsjekkingen avstedgikk i sømmelige former uten oppstuss av noe slag, godt innenfor flyselskapets opplyste tidslimit. Deltakerne hadde derfor god anledning til nitidig å finstudere taxfreeshoppens bugnende utvalg før flyavgang. At Trym gjorde en forsiktig flørtende tilnærming til det aller første kvinnemennesket han støtte på etter han forlot heimen, var det ingen som rynket på nesen over. Dog uten at noen mistenker at bekjentskapet nok vil resultere i et nært og langvarig vennskap. Reisefølget kunne etter hvert sette seg rolig ned ved turens aller første vannhull, med turens aller første pilsnerøl, og
konstatere at turens to aller siste deltakere glimret med sitt fravær. Var det grunn til bekymring? Vel, egentlig ikke, John Thomas har dog et rykte å ivareta! Samtidig, et helt annet sted, var pulsen høyere enn hos golferne i internasjonal sone på Gardermoen. Faktisk mye høyere! Men John Tomas rakk det - igjen!



Følget talte ni personer da det ankom Edinburgh (PA dukket opp et døgn senere). To taxier var forhåndsbooket, og fraktet dem mot turens destinasjon. Odd Morten nøt en lunken, medbragt pils i bilen, og fikk æren av å fremføre turens første klage; hvorfor var det ikke var bestilt iskald reiseøl? En time senere rullet de likevel opp foran et hotell i særklasse, McDonald Rusacks Hotel i den minst like ærverdige golfmetropolen St Andrews.

Sandwich og øl ble servert i hotellets lobby. Praten gav gjenlyd, noen var sågar allerede preparert for å sjekke ut byens nattklubber. Andre var like lite interessert i å sjekke ut byens nattklubber, John Thomas og Micke antydet freidig at reisefølget var for gammelt for slikt? Uten å konkludere, ble det besluttet et mindre inntak av lokal øl på de nærliggende pubene. JT dro i gang betting foran fredagens åpningsrunde, men fulgte deretter konas råd om å legge seg tidlig. Før midnatt hadde han funnet sengen på Rusacks. Micke og Halvor følte seg lite sengeferdige, men aksepterte flertallsbeslutningen om å utsette nattevandringen til senere i helgen, om enn noe motvillig.