Mikroturnering i Sylling

Høsten holdt seg på en armlengdes avstand da sesongens andre TGA-turnering skulle avvikles på Holtsmark golfklubb medio september. Men helt shortsvær var det imidlertid ikke

Kun fire påmeldte til høstens TGA. Mens de fleste hadde vedlikeholdt golfformen av varierende grad gjennom sommerferien, gikk Preben all in på at noen bøtter på rangen ville gi umiddelbar valuta. Da slaget virket som et lost case, gikk han for strategi nummer to: kaffe og vaffel i klubbhuset, og fikk hyggelig selskap av Øystein.

Steinar og Trond kom også luntende i god tid før teeoff 11:10, og fikk ristet av seg morgengruffet på de ulike rangene, før alle følte seg vel preppet til først utslag. Mulligan ved første tee er etablert som akseptabelt (åpenbart), ikke på øvrige hull (minst like åpenbart).

All kom seg greit av gårde, med velplasserte teeslag midt i fairway på banens første (av altfor mange) par-5 hull. Øystein la seg faktisk til for en høyst plausibel eagleput på første green, men måtte likevel ta til takke med en birdie. Vi var godt i gang.

Banen var aldeles strålende, med lange fairways og velfriserte greener, overraskende lite preget av at golfsesongen var på hell. Men banen var akk så vanskelig, noe overfloden av tildelte tilleggsslag burde gitt en tidlig pekepinn om. Lumske og unødvendig dype fairwaybunkere var strategisk plassert der man naturlig ville lande, og rundt greenene virket det å være mer sand enn gress. Ugjestmilde bushområder rett utenfor selve banen, slukte baller til lunsj. Og de superraske greenene var så ondulerte at det viste seg svært utfordrende å kontrollere nærspillet. Legger man til at førsteutslaget ofte krevde en luftig ballbane på 100-120 meter, var det nok enkelte personer i firerballen som jevnlig slet med i det hele tatt å komme seg frem til fairway på ett slag. Dette kunne bli en lang dag.

Trond kom utvilsomt best i gang og kunne notere seg for hele 3 par og 4 birdies på de ni første hullene. Det ville under normale omstendigheter avstedkommet både hedersord, jubel og måpende ovasjoner. Men det kan virke som om flyten gikk ham fullstendig til hodet denne lørdag formiddagen, og hans normalt så upåklagelige golfetikette ble erstattet av en cocky attitude som opplevdes noe mindre sjarmerende for øvrigheten, som hver og en hadde sine egne utfordringer. Ved hjelp av påstått AI og maskinlæring mente Trond at han kunne projisere alles score (også før slagene var slått) og således til enhver tid påpeke avvik i oppnådd resultat. Når han følgelig betvilte enhvers innmeldte slag etter avsluttet hull, skapte det en noe oppgitt og til dels amper stemning internt i flighten. Selv om han sikkert kan hatt fullstendig rett i enkelte tilfeller, blant annet da Preben gikk fullstendig i ball med tellingen av lost-balls, tilleggsslag og multiple provisoriske baller i omløp. Bemerkningen var imidlertid fullstendig uten betydning da et strøket hull fortsatt er et strøket hull, uansett om man slår 8 eller 9 slag på et par-4. Slagkonkurranse er som kjent fremdeles ikke en del av TGA. (Heldigvis, red.anm).

Det var tilsynelatende lite folk på banen, men likevel køet det seg opp. På flere enn ett tidspunkt måtte man vente ved utslagsstedet, mens man observerte en gruppe mennesker klaske baller midtveis på fairway og en annen gruppe som puttet på samme hull. Marshall raste forbi i en golfbil for finne proppen, men den var definitivt ikke hos oss. Da det nærmet seg 3 timers spilletid ved runding, var det flere som fryktet at aftergolfen på hull-19 gikk fløyten.

På samme tidspunkt var det muligens karma som traff Trond midt i fleisen. Like etter runding måtte selv han stryke tre av de fire neste hullene, og sleivkommentarene opphørte umiddelbart. Paradoksalt nok medførte det mindre trykket stemning i feltet, og galgenhumoren florerte. Det var mange som slet tungt denne dagen, selv om Steinar tidvis viste en gryende praktform helt i sesongavslutningen.

Steinar ble dagens jojospiller. På enkelthull fremviste han upåklagelig TV-golf, med silkemyke golfslag hele veien fra utslaget til koppen, og kunne tidvis notere seg for formidable poengscorer. Samtidig gikk han tidvis på komplett mørklegging, og kunne fullstendig totalkollapse på det neste hullet der han duffet tredjeslaget før dametee. Og slik fortsatte det utover hele dagen. Men siden han presterte å samle alle de gode slagene der de talte som mest, og likeledes samle alle de dårlige på hull han like gjerne ville stryke, skulle det bli spennende å se hvor han havnet på det endelige leaderboardet når sammenlagtscoren var finregnet.

Regjerende mester Øystein spilte også sikkert som banken fra tee til green, men putteren hans var fullstendig iskald. Trolig gikk han glipp av et tosifret antall poeng ved hulling, da han rimelig konsekvent la ballen til ro et par centimeter fra koppen. Det var egentlig synd, for han kunne skrevet TGA-historie med tre seire på rad.

Prebens scorekort viste ingen drømmedag på hans gamle hjemmebane, Holtsmark. Til tross for at han var tildelt to tilleggsslag på samtlige hull rundt hele banen, hjalp det ikke nevneverdig. For all del, spillet var slett ikke beksvart, her var flere gode balltreff som vekte unison beundring (spesielt fra ham selv). Men altfor mange baller havnet i roughen og ble aldri gjenfunnet, i grell kontrast til Trond som utrolig nok nesten alltid fant igjen ballen sin etter monsterutslag langt inn i skogen. Og i motsetning til Steinar, klarte han heller ikke å samle alle de gode slagene på samme hull, som muligens kunne gitt noen kraftfulle stavtak oppover på resultatlisten. Det endte med én eneste bogie som hans beste hullscore totalt, og resten av dagen ble han nok mest listefyll. Noen må jo også påta seg den rollen.

Trond dro til med storslegga i longest drive delkonkurransen, og fikk til et kanonutslag fra en elevert tee. Etter at både Preben og Øystein hadde meldt seg ut av konkurransen, slo Steinar et omtrent identisk slag som Trond. Her luktet det VAR lang vei.

Mens de to kamphanene ruslet frem mot ballene sine, hørte man høylytte diskusjoner dem imellom. Trond var spesielt påpasselig med å påpeke at det ikke var antall meter til green som var utslagsgivende (som hans fungerende golfklokke indikerte), men heller rimelig åpenbart avstanden fra utslagsstedet. Steinar som hadde gitt opp sin egen golfklokke for dagen, måtte stole på Tronds kalkulasjoner, som selvsagt krevde enda mer avansert maskinlæring, hvorpå han kom frem til at slaget hans målte hele 217 meter fra tee. Fasit viste altså at Steinar ble slått med fattige 20 centimeter, og han måtte etter hvert motvillig erkjenne det bitre nederlaget.

Closest-to-pin ble forsøkt avhold ved to ulike par-3 hull, men begge gangene med samme resultat. Ingen i feltet presterte å plassere ballen på det kortklipte området, selv om enkelte var nærme. Dermed ble det slett ingen utbetaling i denne delkonkurransen, og potten vil videreføres til Jackpot ved neste korsvei.

Da klubbhuset nærmet seg etter det uendelig lange sistehullet på banen, føltes det som vi hadde gjennomført en maraton. Stive muskler og slitne kropper ramlet over siste greenen med henholdsvis både 7, 8 og 9 slag til scorekortet. Nærmere 5,5 time etter første slag på ballen, var monsterrunden endelig avsluttet. Hver og en stablet seg inn i bilene sine, og forlot Holtsmark for noen timers hvile og dusjing i egen bupæl, før vi igjen ville møtes til aftergolf og bankett på Bekkestua senere på kvelden.

Reservekamp

Selv om koronapandemien forhåpentligvis er på hell, står det ikke like bra til internt i TGA-gruppen. Reservedelsalderen er over oss, og flere av de faste medlemmene er inne til service

Tre medlemmer har meldt relativt legitimt forfall grunnet selvpåførte skader eller nylige transplantasjoner. Men når ytterligere en håndfull melder forfall grunnet åpenbar nedprioritering, blir det et stusselig startfelt i høstens turnering. Vi har likefult klart å stable på beina en fulltegnet firerball med Øystein, Trond, Steinar og Preben, som stiller til start på Holtsmark golfklubb i Sylling lørdag 18. september 11:10.

Etter runden blir det aftergolf på fotballpuben(?) onkel Blaa på Bekkestua, før kveldens middag og bankett vil avstedkomme på Villa Bekk, bare en god chip unna. Her har også den nyslåtte jubilanten Trym proklamert at han vil forsøke å snike seg inn med hjemmelaget deltakerbevis, for deretter å stå for underholdningen.

Vinner av alt

Ikke nok med at regjerende mester selv stod som vert for kveldsarrangementet, han forsynte seg også svært raust fra det gjeve premiebordet med både mesterskapstittel og komiteens hederspris. Men la oss ta det fra begynnelsen

Det hele startet en vakker dag i Lommedalen, hvor TGA's jubileumstour ble arrangert som et endags arrangement grunnet strenge utreiseregler ifm koronapandemien. Kun seks spillere stilte til start. Foruten regjerende mester Øystein, fant vi Trond, Trym, Morten, Per Anders og Preben i startoppstillingen. Både Michael og Steinar var forhåndspåmeldt, men trakk seg i siste stund grunnet uklare helsemessige årsaker. Også John Thomas hadde vist en viss interesse for deltakelse, men kastet inn håndkleet

Da TGA kjørte samme konsept i fjor var værgudene mot oss. I år viste Bærum golfklubb seg fra sin aller beste side denne første helgen i juni, med aldeles strålende sol fra skyfri himmel. Noen var som vanlig mer ivrige enn andre, og fikk tid til både en kaffekopp og noen lette oppvarmingsslag på rangen før det hele braket løs.

På den mer ekstraordinære siden må det noteres at samtlige faktisk var til stede lenge før oppsatt tid, og Trym rakk sågar å servere ferskt bakverk til samtlige med- og motspillere på første tee, noe som raskt ble høyt verdsatt, uten å gi ham andre fordeler i turneringen.

Som vanlig ble det gitt mulighet for mulligan på første utslag, mens Øystein tenkte det gjaldt på alle utslag (notert). Og som vanlig kunne man observerer at dagsformen var noe ulikt fordelt. Trym med sin hjemmebanefordel kom aller best i gang, og kunne notere seg for 17 poeng ved runding. Per Anders opplevde imidlertid at kroppen tilbød mer styrke enn kondis akkurat denne dagen, og slo regelmessig over green på de fleste innspill. Preben hadde heller ikke spisset formen, og forsøkte alle tjuvtriks i boken, inklusiv en halvliter varm øl fra bagen halvveis i runden, uten at det tilsynelatende hjalp nevneverdig.

Closest to pin ble vunnet av Øystein, derom hersket ingen tvil. Større forvirring gjaldt rundt longest drive, som på forhånd var avtalt å spilles på hull 15. Da Trym imidlertid arrangerte egen longest drive på hull 14, og stolt markerte ballen sin som lengst, var det flere i andreballen som la inn protest. Ny konkurranse ble spilt på neste hull, og denne gangen var det Trond som slo ut lengst i fairway.

Bortsett fra Trym som startet sterkt, opplevde samtlige en forbedret spillopplevelse på siste 9, og i klubbhuset var det hele fire spillere som hadde oppnådd mer enn 30 poeng. Det var slett ikke verst.

Etter runden ble det en obligatorisk kjørepils på flere av spillerne utenfor klubbhuset på Bærum golfklubb, før hver og en forlot banen for å preparere seg for neste høydepunkt i programmet; middag og bankett hjemme hos Øystein på Haslum.

Og ikke mange timene senere, var hele flokken atter samlet, dog med et nytt tilskudd. Steinar hadde pyntet seg over evne, etter ditto anmerkninger i fjor og stilte nyfrisert uten å ha slått en eneste ball i løpet av formiddagen. Det var likefult hyggelig. At Trond, som gikk i bresjen for mobbing av Steinar for uart antrekk ift statuttene under V20, selv stilte i piquet, måtte selvsagt anmerkes i protokollen.

Stemningen var imidlertid upåklagelig. Etter halvannet år med sosial distansering og begrensninger i hjemmebesøk, var det forløsende å få en kveld med gutta. Morten og Preben hadde fått det ærefulle oppdraget som kveldens seremonimestre, mens PA hadde fått handlet inn golfballer i proshoppen før avreise. Deretter var det bare å mikse de tradisjonelle long islands før premieutdelingen kunne starte.

Flere tenkte nok at det kunne bli deres dag, etter en godfølelse på banen. Likefult var spenningen intakt, mens resultatlisten ble opplest i omvendt rekkefølge. Per Anders og Preben var vel de med minst forhåpninger, og havnet nederst på listen. Blant de fire øvrige, var det imidlertid relativt jevnt. Trond og Trym fikk begge 32 poeng, der Trym kapret seg nederste pallplass med bakgrunn i den beryktede handicapregelen. Det stod altså mellom Morten og Øystein.

Resultater TGA V21

1 Øystein    16+20 = 36
2 Morten     15+20 = 35
3 Trym       17+15 = 32
4 Trond      14+18 = 32
5 Preben     10+16 = 26
6 Per Anders  9+14 = 23

Øystein dro dermed i land sin andre seier i to etterfølgende turneringer og viser at formen er stigende etter 20 år i TGA. Komiteen bøyer seg i støvet og gratulerer så meget.

Men Øystein var i vinden som aldri før. Innimellom sin innstats som vertskap og grillmester, mottok han også sin andre pris for kvelden. For da kveldsarrangementet skulle ta til, fant Øystein frem et støvete trofé (som ikke stod på peishyllen) og hurtig klistret på en plakett han hadde fått laget. Ikke bare presterte han å lime den på opp-ned, det var også helt feil format og font ift de tidligere 40 plakettene på statuetten. Dette skar inn i hjerteroten til flere av de fremmøtte, og det var ingen vei utenom. Her måtte komiteen gi hederstrofeet til mesteren selv (for første gang i historien), som en høflig påminnelse om at alle statutter og statuetter skal behandles med ærbødig respekt, omsorg og hjertelig kjærlighet.

Deretter var det klart for Øysteins herremåltid bestående av helstekt indrefilet med tilbehør og tilhørende vinkart, etterfulgt av dessert. Øystein vet hvordan han skal imponere. Kvelden fortsatte med småprat uten referat inn i de små timer, og jubileumsturneringen kunne etter hvert føres inn i historiebøkene. Dette ble nok et vellykket arrangement. Og neste gang kan vi kanskje håpe på ytterligere lettelser ift  koronarestriksjonene, og planlegge en golfturnering utenfor vårt eget umiddelbare nærområde?

Lommedalen vs Florida

Det er 20 år siden TGA ble stiftet, og turneringsstart nummer 41 i en uavbrutt rekke skulle bli noe storslagent. Florida var høyt på ønskelisten, men andre eksotiske reisemål har også blitt luftet. Da føles det jo ekstra trist å måtte erkjenne at også TGA V21 blir en kortreist golfrunde med både munnbind og antibac i bagen

Når det er sagt blir gleden over igjen å kunne møte gamle golfvenner desto større, etter mer enn et år med sosiale forbud, stengte ølkraner og dystre smittestatistikker i media. Lørdag 5. juni møtes vi på Bærum golfklubb i Lommedalen for en 18-hulls runde med konkurransemodus påslått, etterfulgt av middag og bankett hjemme hos regjerende mester Øystein på Haslum med konkurransemodus avslått. En tro kopi av opplegget fra forrige vårturnering. Og H18. Dette har fungert tidligere, absolutt ingen grunn til at det ikke skal fungere igjen.

Golfbanen meldes å være i overraskende bra stand, til tross for noen pågående arbeider med utslagsstedene. Trym har allerede reservert to etterfølgende flighter klokken 1300 og 1310, med åtte tilgjengelige plasser, imøteser endelig bekreftelse av deltakerlisten. Værmeldingen virker særs lovende, vi krysser åpenbart fingrene for en vesentlig varmere og tørrere sesongdebut enn i Lommedalen i fjor.

Fjellheimens mester

Fjellet kan brukes til så langt mer enn kun langrenn og toppturer, det fungerer aldeles utmerket for golf. Selv en 9-hulls bane blir raskt en mesterskapsarena for TGA, spesielt når man kan gå to etterfølgende runder med alternative teesteder. Helt genialt.

Steinar som selvutnevnt reiseleder inviterte alle til sitt hyttepalass på Nesfjellet. En perfekt ramme omkring en perfekt weekendtur, der også solen skinte om kapp med høstfargene. Øystein slo knockout på feltet og sto igjen som soleklar seierherre etter eskapadene i fjellheimen. Med hele 41 poeng på scorekortet er det lett å bli starstruck, selv i et uhyre sterkt selskap der ingen spillere fikk under 20 poeng.

Les alt om høstens turnering: invitasjon til fjellgolf, oppvarmingsrunde på Norefjell golfklubb, og deretter offisiell TGA på Nesfjellet med alle founding fathers i startoppstillingen. Tradisjonell og storslått middag med bankett og premieutdeling på kvelden, mens søndagsrunden utgikk grunnet manglende planlegging og banebooking.

Bankett og hyttekos

Etter en drømmedag på golfbanen med Indian summer midt i september, ble det herlig aftergolf i solveggen ved Steinars hytte etter golfrunden. Og kvelden hadde knapt begynt

Med tidlig teeoff ble det også rikelig med tid til avslapning etter golfrunden. Perfekt opplegg med iskald pilsnerøl, ølsnacks og småskravling mens høstsolen varmet slitne, gamle skrotter etter rundt en mils vandring høyt og lavt på Nesfjellet golfbane.

Selv om Steinar hadde fyrt opp jacuzzi'en som sydet og boblet på terrassen, foretrakk gutta å nyte solstrålene uten mer fuzz. Stemningen var lun og gemyttlig, enkelte fant frem sjakkbrettet for et parti, mens flere forsøkte å oppdatere golfbox med dagens resultater.

Øystein begynte å forberede gallamiddagen med håndplukkede assistenter. PA og Preben var utvalgt av komiteen til å gjennomføre premieseremonien, og trakk seg tilbake for å finregne på alle scorekortene til den endelige resultatlisten. Smått om senn dukket flere og flere opp nydusjet og freshe ikledt blazer og nypressede benklær, og komiteen kunne kalle inn til prisutdeling i peisestuen i samme øyeblikk som solen duppet under horisonten. PA hadde i tillegg fått det sedvanlige ansvaret for å mikse long islands, som for anledningen ble omdøpt short islands i mangel av egnede serveringsglass. En skandale?

Dagen ble oppsummert og alle pinlige incidenter ble avslørt, uten at noen ramlet av stolene av den grunn. Dette hadde vært en tvers igjennom spektakulær golfdag, uten påfallende uarte hendelser. Komiteen sparte masse penger på at ingen premiepotter ble utdelt i kategoriene longest drive og closest-to-pin, men alle fikk golfballer i deltakerpremie, noe som åpenbart var etterlengtet for opptil flere. Dermed gjenstod det bare å lese opp resultatlisten fra bunn til topp. Begge flightene hadde levd i hver sin boble gjennom dagen, og selv om de hadde fått en viss opplevelse av egne medspillers bragder og eskapader, hadde de få eller ingen kjennskap til utfallet i den andre ballen. Overraskelsene kom dermed på løpende bånd.

Samtlige spillere hadde fått mer enn 20 poeng på scorekortet, noe som ikke alltid er tilfelle i TGA. Men at totalscoren skulle bli så høy, var det nok ingen som forventet. Kanskje var det flere enn én som trodde de hadde tidenes resultat, og allerede hadde funnet mental plass til seierstroféet på peishyllen? Derfor dukket det nok opp litt ut av intet at Øystein trakk det lengste strået (et strå vassere enn de fleste), og klatret helt til topps på seierspallen, for første gang på 12 år, TGA H08 på Stabbestad (Kragerø). At Trond tok andreplassen var kanskje mindre sensasjonelt, men han snek seg bare knepent foran Preben på listen, med like mange poeng, men med færre tildelte slag (den megakjipe og forhatte *handicapregelen). Rent bortsett fra Per Anders, som var konge med putteren, men som ellers slet litt med den tynne luften i fjellheimen, var det knallsolid oppvisning av hele feltet.

TGA H20       UT INN TOT

1 Øystein     19  22  41
2 Trond       21  14  35*
3 Preben      22  13  35*
4 John Thomas 15  19  34
5 Steinar     12  21  33
6 Morten      13  16  29
7 Per Anders   7  14  21

Seierherren høstet genuine og ektefølte lovord fra alle de fremmøtte, hvoretter det ble photoshoot utenfor hytten. Men det var fortsatt en premie igjen, nemlig komiteens ærespris for fremragende innsats i den nedre delen av resultatlisten. Her var det nok færre kandidater å ta av, selv om flere enn én var i betraktning. Etter duffing og lyngspill, og sågar etpar forsøk på å ta livet av medspiller Morten i fairway, trengte PA et plaster på såret og ble tildelt hedersprisen etter akklamasjon. Dette var nok en langt mindre overraskende tildeling.

Dermed var det klart for et herremåltid, ført i sleiven av seierherren selv. Øystein har ikke bare etablert seg som TGA's feinsmecker innen vinsmaking, han har også over tid levert fantastisk velsmakende måltider ved etter hvert mange anledninger. Forventningen var derfor skyhøy, men ble innfridd på alle punkter. Menyen var høstlig og inspirert av fjellheimen. Til forrett ble det servert en jordskokksuppe toppet med stekt spekeskinke, og som hovedrett kom favoritten helstekt indrefilet med aspargesbønner, sopp og saltbakte poteter. Måltidet ble avrundet med is og lune skogsbær, kvelden var reddet.

Ingen ville forlate det hyggelige langbordet etter middagen, og skravla fortsatte i relativt sømmelige former utover hele kvelden. Da innetemperaturen begynte å stige, valgte Øystein og Steinar å stikke ut for å teste badestampen, men det viste seg snart å være et feiltrinn. Etter en sporty lang dag i solen, magen full av biff og ditto rødvin, og altfor høy innetemperatur, ble det klart at dagen nok var omme. Og ikke lenge etter tok resten av feltet til fornuften, og forduftet inn på hvert sitt soverom for velfortjent hvile.

Originalbesetning i turnering #40

Litt eldre, en anelse mer gråhårede, forhåpentligvis noe bedre golfspillere, men like fullt nøyaktig de samme som slo ut på Pula Golf våren 2001. Det sier noe om dedikasjonen til golfklubben vår. Morten, Trond, Steinar og John Thomas var de fire første faste medlemmene av TGA for over tjue år siden

Resten av starfeltet i høstens turnering var også gode ringrever i sirkuset. Per Anders deltok fra turnering #2 (Marstrand), mens Preben debuterte i Stenungsund i turnering nummer 3. Når sistemann i feltet kan vise til plasseringer siden Karlstad høsten 2004, luktet det sagmugg over hele på Nesfjellet denne helgen.

Solen skinte over fjellanlegget snaue 300 meter over hverdagen på denne lørdag morgen midt i september, selv om gradestokken innledningsvis kun viste noen få plussgrader. Mens de fleste ikledte seg fjellantrekk med lange benklær og ull innerst, var det bare Preben som satset på at det ville bli shortsvær utover dagen, og fikk rett. 

Proshoppen hadde åpnet ved ankomst i 10-tiden, og 20-kroninger for rangeballer ble hard valuta. Reiselederen tok imidlertid aktivt initiativ, og gav alle mulighet til å kvitte seg med dårlige slag før start.

Da listen over tildelte slag nitidig ble studert ved klubbhuset, var det imidlertid flere måpende munner. Tildelingen var usedvanlig raus, og Morten kunne smilende konstatere hele 42 bonusslag før start på de 18 hullene. Kunne banen virkelig være så fryktelig vanskelig? Joda, Nesfjellet golfbane viste seg å være nokså trang i enkelte partier, med flere utspekulerte våtmarksområder, og omkranset av en fjellflora som hadde en lei tendens til å spise golfballer som ikke landet på det mest friserte grøntområdet. Men solen skinte, og gutta strålte om kapp med den. Dette ble en fantastisk fin golfopplevelse for samtlige av de tilstedeværende, dog for noen kanskje mer enn andre.

Selv om banen kun var en 9-hulls bane, hadde den et snedig system med to parallelle teesteder ved samtlige utslag, noe som gjorde at man fikk følelsen av å gå en full 18-hulls runde. Per Anders, Steinar, Morten og John Thomas fikk æren av å gå ut i førsteballen, mens Øystein, Trond og Preben fulgte tett bak. Bortsett fra en mindre klubbturnering som pågikk samtidig, så vi få andre spillere på banen og tempoet var upåklagelig. Selv med en pause i solen etter halvspilt runde, kom vi rundt på akseptabel tid. Men hvordan gikk egentlig golfspillet? La oss dvele ved slutten først, som kan gi en pekepinn.

Closest to pin skulle nemlig spilles på hull 17, dagens nest siste hull. Hullet var ca 130 meter, med en green noe lavere enn utslagsstedet og med en lumsk bunker i front. John Thomas var nærmest i førsteballen, og forsøkte iherdig å antyde at fringen var en del av greenområdet, noe som åpenbart ble latterliggjort på stedet. Etter at alle hadde misset green, var Preben siste håp i andreballen. Balltreffet var godt med soleklar retning direkte mot flagget. Greentreffet fikk forsamlingen til å hoie av beundring, men backspinnen var for svak og ballen rullet i slow motion over det kortklipte området og havnet hårfint over. Delkonkurransen var dermed uten seierherre.

Nesfjellet med sin relativt smale fairwayprofil, hadde få åpenbare kandidater for den andre delkonkurransen. Etter første 9 ble det imidlertid besluttet å avgjøre longest drive på dagens aller siste hull. Med nedoverbakke fra utslagsstedet, ble det mange lange utslag godt over 200 meter, men ingen av dem havnet innenfor fairway. I følge John Thomas skyldtes dette at baneutformingen var som en opp ned takrenne, og at alle ballene bare gled av. Det får stå for hans regning. Uansett ble det heller ingen vinner av delkonkurranse nummer to.

Per Anders hadde ikke klart å toppe formen frem til turneringsstart, til tross for mye spill og iherdig treningsopplegg på rangen gjennom hele sommeren. Dette gav ham liten uttelling, kanskje snarere tvert i mot. Mange av ballene havnet langt uti lyngen. Etter duffing og 3-4 slag for å komme seg tilbake i fairway ble det sjelden svært høy avkastning på innsatsen. Likevel kunne PA slå seg selv på ryggen som turneringens ubestridte puttekonge, med et utrolig godt blikk for å avslutte de fleste hullene med å sette ballen i koppen. For øvrige deltakere var puttingen høyst variabel, til tross for enkelte unntak. Preben burde kanskje fått utmerkelsen longest put. Med et fullstendig håpløst utgangspunkt fra rundt 15 meter over ondulert terreng i nedoverbakke, rullet og rullet ballen i sikksakk langsmed greenkanten før den til slutt tippet ned i koppen til almen beundring, ikke minst fra den utførende selv.

Preben har stort sett vært fast inventar i nedre del av resultatlistene de senere årene, men spilte over evne med stang inn på de aller fleste hullene på vei ut denne dagen. Ved halvspilt runde ledet han faktisk hele turneringen med svimlende 22 poeng. Deretter snudde alt fullstendig på hodet, med totalkollaps på siste 9. Spillet på det aller siste hullet var nok symptomatisk i så måte, hvor samtlige slag etter utslaget foregikk utenfor angitt spillområde, dog anslagsvis med annenhvert slag i tjukkeste roughen på alternerende sider av fairway. Det gir som kjent høyst sjelden svært god uttelling, og Preben måtte etter hvert innse at håpet om sitt første napp i trofeet siden H03 i Vestfold glapp da nervene tok overhånd og kondisen tok slutt.

Sett i etterpåklokskapens lys, var det nok en viss klasseforskjell mellom de to flightene akkurat denne lørdagen. Andreballen (eller lederballen som Trond alltid ønsker å kalle den), kapret til overmål samtlige pallplasser på den endelige resultatlisten. Førsteballen startet svakest, men hadde en unison forbedring på runde nummer to. I andreballen var det litt motsatt effekt, der samtlige fikk relativt god uttelling på første 9. Det var imidlertid bare Øystein som klarte å holde kvaliteten oppe gjennom hele runden, med gode utslag, meget akseptable fairwayslag og relativt bemerkelsesverdig putting også gjennom siste 9. At dette likevel gikk litt under radaren underveis, skyldes nok hans normalt meget stabile spill og pokeransikt, uten å gjøre seg unødig bemerket med altfor grove incidenter eller utagerende verbale utbrudd.

Steinar hadde definitivt en hjemmebanefordel denne gangen, men uten å utnytte den til fulle. Mens Øystein fremviste usedvanlig stabilitet, var nok ikke stabilitet det første ordet man koplet til turens reiseleder. Etter to glimrende hull fra start, gikk det fullstendig i ball på det tredje. Verken driver eller jernkøllene satt slik vi er vant til å se det fra Steinar. Slik vekslet det fremover i runden, selv om han etter hvert fikk grep om eget spill og avsluttet med god flyt. På et tidspunkt tok det muligens overhånd, da Steinar tok sjansen på å slå et langt innspill over et vannhinder - og lykkes - hvorpå John Thomas mer enn antydet at Steinar var i ferd med å fremstå cockey. Steinar endte faktisk nest best om man betrakter de siste 9 hullene isolert, og den karamellen var det nok godt å kjenne på.

Onde tunger har beskyldt Trond for å kjøpe seg til sin solide golfkompetanse fra utallige pro'er og annen relevant faglitteratur omkring emnet opp gjennom tidene, og har aldeles åpenbart vært tilstrekkelig bemidlet til å heve egen standard gjennom tjue år. Med turneringens laveste handicap, bidrar han øyensynlig til heving av snittkvaliteten på golfspillet i gruppen under ett. Selv om man kan observere et og annet bananskudd mot høyre etter tee, er lengden upåklagelig og han er en mester til å ta seg inn og fullføre de fleste hullene. Fairwayslagene er slikemyke og treffsikre, og med en litt hetere putter hadde han nok spilt fletta av de fleste konkurrentene i høstens mesterskap, nettopp slik som han litt for ofte har en lei tendens til å gjøre. Det er ikke tilfeldig at Trond har flest seiere i TGA's historie, og nesten alltid befinner seg i tétskiktet.

Morten er Morten, og det setter vi alle pris på. Han har ikke mange køllene i bagen, men det trenger han da heller ikke. Morten kan fint bruke driveren også på relativt korte par 3 hull. Det er en god stund siden han vimet rundt på golfbanen med en tilfeldig golfkølle i venstre hånd, og den håndholdte mobilen til øret. Fra å være stabilt listefyll på alle resultatlister, har han tatt steget opp til elitenivå de senere årene, og sågar vunnet flere TGA-turneringer. Også på Nesfjellet slo han mange glitrende golfslag, hvorpå Steinar hver gang kommenterte at Morten må ha et altfor høyt handicap. Mortens fokus er likefullt primært på eget golfspill, og er ikke nødvendigvis like oppmerksom på omgivelsene rundt seg. Ved flere anledninger ble Morten observert vandrende ned fra teestedet umiddelbart etter eget utslag, og ikke sjelden måtte han høyrøstet bli påminnnet om at han befant seg midt i skuddlinjen for andres spill, noe som tilsynelatende gjorde ham nøyaktig like oppriktig overrasket hver eneste gang. I kombinasjon med PA's tidvis noe uortodokse spill, med slag til både øst og vest, var det ikke annet å forvente enn at det måtte oppstå komplikasjoner underveis. Ved en anledning måtte Morten kaste seg på maven for ikke å bli truffet av PA's ball med noen desimeter, med parallell og unison FORE fra resten av gjengen på flighten. Og den endelige og uungåelige konfrontasjonen der Morten faktisk demper PA's fairwayslag med egen nakke måtte skje på et eller annet tidspunkt, åpenbart sirlig notert inn i protokollen. Heldigvis var det ingen av de involverte som fikk varige fysiske mén etter hendelsen, men at den mentale helsen kan ha fått seg en knekk med såret stolthet, er dog ikke psykoanalysert. Kandidatene følges opp nøye under banketten.

Gjensynet med John Thomas i TGA var høyst etterlengtet, han har dessverre glimret med sitt fravær helt siden jubileumsturen til Dublin i H16. Etter et prikkfritt rangebesøk noen dager tidligere, antok han imidlertid at formen fremdeles var intakt.

Retningsstabiliteten var likevel ikke helt der den engang var, og ballbeholdningen minket i takt med antall utslag. Etter en rufsete start, benyttet han imidlertid pausen mellom rundene til å besørge påfyll av både nye baller og en aldri så liten styrepils for relativt stive muskler, uten at det var en påfallende quickfix. Likefullt tok det seg noe opp på tampen, og han kunne gå av banen med godfølelse og et anstendig scorekort. Et høyst akseptabelt og trivelig comeback til TGA.

JT er for øvrig nokså iherdig i å kommentere spillet underveis, ikke bare sitt eget spill, men i høyeste grad også andres. Feilslag går absolutt aldri upåaktet hen. Enkelte kjente nok et snev av Ove-vibber når gapskratt fulgte i kjølvannnet av en medspillers duffing eller et høyst middelmådig slag med et resultat som neppe matchet tilsiktet intensjon. Heldigvis var det både bøtter og spann av takhøyde og god selvinnsikt internt i flighten, og den gode stemningen var aldri truet.

Alt i alt var det en utmerket golfrunde, der flere hadde bommet med både antall baller i bagen samt lettere bekledning for indian summer. Til tross for varierende spill og mange baller i lyngen, ble det en drømmedag på Nesfjellet. Runden ble avsluttet med burger og øl i solveggen utenfor klubbhuset, før festen fortsatte på hytta.