Bekkestua by night

Noen nekter å gå glipp av moroa, selv om helsa ikke holder for en runde rundt en golfbane. På banketten hadde det sneket seg inn et golfmedlem med merknaden «DNS» festet ved navnet sitt

Onkel Blaa på Bekkestua var oppsamlingsplass for slitne golfere da høstens TGA skulle avrundes med sosial hygge og utveksling av skrytehistorier. Her var det allerede stinn brakke med pensjonerte Stabæk fotballsupportere etter kampslutt, og golfgruppen valgte derfor å innkvartere seg på utedelen av puben etter solnedgang. Det var ikke noe umiddelbart sjakktrekk, for septembernatten var slett ikke like indian som formiddagen hadde antydet. Likefult fikk alle hver sin iskalde(!) øl i hånden forløpende etter ankomst, og da samtlige deltakere fra golfrunden tidligere på dagen hadde meldt sin ankomst, dukket sannelig også Trym opp på sykkel. Til tross for den lune atmosfæren, var det slett ingen utetemperatur for skjorte og blazer denne kvelden. Det fremkom derfor ingen motargumenter da noen foreslo å fremskynde bordbestillingen for middag, og heller forflytte seg innendørs for høye drinker.

Trond hadde forhåndsbestilt på restauranten Villa Bekk, og her ble vi hjertelig ønsket velkommen av kveldens vertinne, Frida. Atter ble vi varme inn i hjerteroten. Etter litt småflørting med den svenske servitrisen kom vi hurtig til enighet om å få servert fem tradisjonsrike long islands til bordet, dog under forutsetning av at det skulle fremstå som bringbærsmoothies(?) på sluttfakturaen. God, men ingen 10:a.

Trym som møtte vesentlig friskere og mer opplagt enn øvrigheten, hadde lovet å stå for kveldens underholdning, og påtok seg raskt oppgaven som seremonimester. Scorekortene fra Øystein, Preben og Trond ble langet over bordet, mens Steinar øyensynlig hadde «glemt» sitt hjemme. Nødscore fra parallellføring av medspiller ble lagt til grunn, og Trym kunne finregne på resultatene. Her var det kanskje ikke så mye å glede seg over, men det var i det minste høye summer i slagkonkurransen og ditto lavere i stablefordkonkurransen. Dette ville ta tid, først måtte vi ha mat.

Frida noterte så blekket sprutet, og konstaterte at golfspillere er rimelig konservative når det kommer til mat: fire biff og en lammekarré. Øystein stod som sedvanlig for kyndig QA av både hvite og røde viner, mens Frida nokså overivrig forsøkte å selge inn fra sortimentet i den nedre halvdelen av vinkartet. Og da forrett, hovedrett og dessert var vel fortært, var det endelig klart for premieutdelingen.

Selv om høstens TGA-runde kun ble avviklet i én firerball, var det få som følte seg sikre på resultatet. Spenningen var derfor nokså intakt inntil listen ble opplest og vedtatt.

Ingen var i nærheten av å spille på eget par, og vinnerscoren måtte deles på to, der Trond ble plassert foran Steinar etter handicapregelen.

1 Trond   19 +  9 = 28

2 Steinar 14 + 14 = 28

3 Øystein 14 + 10 = 24

4 Preben  10 +  9 = 19

I tillegg til å innkassere kveldens hovedpremie og vandretrofe kunne han også bringe med seg hjem prisen for lengste drive. Vi gratulerer Trond hjerteligst, og noterer oss samtidig for at closest-to-pin aldri fikk noen prisvinner under H21, da ingen traff greenen på to forsøk.

Derimot var det knyttet en viss spenning til hederstrofeet. På forhånd ble det hvisket og tisket om at utdelingen definitivt kom til å bli avgjort av sluttresultatet, med tre stykker på pallen og en rett utenfor. Slik gikk det ikke. Steinar mottok hedersprisen for sin høyst ustabile golfform, som vekslet mellom det fullstendig gale og det aldeles geniale gjennom hele runden. Samt for å ha prestert å falle om på en av greenene, forstå det den som kan.

Dermed var det offisielle programmet for TGA H21 over, og samtalen endret karakter fra seriøs konkurranserelatert prat, til høylytt vrøvl om tant og fjas, som seg hør og bør. Preben var eneste mann som befant seg utenfor egen bostedskommune, og var den første til å takke av for å rekke siste buss. Resten av feltet holdt det nok gående en stund til, uten referat (heldigvis, vil noen kunne mene).

Søndagsrunde var det ingen som snakket om.