Originalbesetning i turnering #40

Litt eldre, en anelse mer gråhårede, forhåpentligvis noe bedre golfspillere, men like fullt nøyaktig de samme som slo ut på Pula Golf våren 2001. Det sier noe om dedikasjonen til golfklubben vår. Morten, Trond, Steinar og John Thomas var de fire første faste medlemmene av TGA for over tjue år siden

Resten av starfeltet i høstens turnering var også gode ringrever i sirkuset. Per Anders deltok fra turnering #2 (Marstrand), mens Preben debuterte i Stenungsund i turnering nummer 3. Når sistemann i feltet kan vise til plasseringer siden Karlstad høsten 2004, luktet det sagmugg over hele på Nesfjellet denne helgen.

Solen skinte over fjellanlegget snaue 300 meter over hverdagen på denne lørdag morgen midt i september, selv om gradestokken innledningsvis kun viste noen få plussgrader. Mens de fleste ikledte seg fjellantrekk med lange benklær og ull innerst, var det bare Preben som satset på at det ville bli shortsvær utover dagen, og fikk rett. 

Proshoppen hadde åpnet ved ankomst i 10-tiden, og 20-kroninger for rangeballer ble hard valuta. Reiselederen tok imidlertid aktivt initiativ, og gav alle mulighet til å kvitte seg med dårlige slag før start.

Da listen over tildelte slag nitidig ble studert ved klubbhuset, var det imidlertid flere måpende munner. Tildelingen var usedvanlig raus, og Morten kunne smilende konstatere hele 42 bonusslag før start på de 18 hullene. Kunne banen virkelig være så fryktelig vanskelig? Joda, Nesfjellet golfbane viste seg å være nokså trang i enkelte partier, med flere utspekulerte våtmarksområder, og omkranset av en fjellflora som hadde en lei tendens til å spise golfballer som ikke landet på det mest friserte grøntområdet. Men solen skinte, og gutta strålte om kapp med den. Dette ble en fantastisk fin golfopplevelse for samtlige av de tilstedeværende, dog for noen kanskje mer enn andre.

Selv om banen kun var en 9-hulls bane, hadde den et snedig system med to parallelle teesteder ved samtlige utslag, noe som gjorde at man fikk følelsen av å gå en full 18-hulls runde. Per Anders, Steinar, Morten og John Thomas fikk æren av å gå ut i førsteballen, mens Øystein, Trond og Preben fulgte tett bak. Bortsett fra en mindre klubbturnering som pågikk samtidig, så vi få andre spillere på banen og tempoet var upåklagelig. Selv med en pause i solen etter halvspilt runde, kom vi rundt på akseptabel tid. Men hvordan gikk egentlig golfspillet? La oss dvele ved slutten først, som kan gi en pekepinn.

Closest to pin skulle nemlig spilles på hull 17, dagens nest siste hull. Hullet var ca 130 meter, med en green noe lavere enn utslagsstedet og med en lumsk bunker i front. John Thomas var nærmest i førsteballen, og forsøkte iherdig å antyde at fringen var en del av greenområdet, noe som åpenbart ble latterliggjort på stedet. Etter at alle hadde misset green, var Preben siste håp i andreballen. Balltreffet var godt med soleklar retning direkte mot flagget. Greentreffet fikk forsamlingen til å hoie av beundring, men backspinnen var for svak og ballen rullet i slow motion over det kortklipte området og havnet hårfint over. Delkonkurransen var dermed uten seierherre.

Nesfjellet med sin relativt smale fairwayprofil, hadde få åpenbare kandidater for den andre delkonkurransen. Etter første 9 ble det imidlertid besluttet å avgjøre longest drive på dagens aller siste hull. Med nedoverbakke fra utslagsstedet, ble det mange lange utslag godt over 200 meter, men ingen av dem havnet innenfor fairway. I følge John Thomas skyldtes dette at baneutformingen var som en opp ned takrenne, og at alle ballene bare gled av. Det får stå for hans regning. Uansett ble det heller ingen vinner av delkonkurranse nummer to.

Per Anders hadde ikke klart å toppe formen frem til turneringsstart, til tross for mye spill og iherdig treningsopplegg på rangen gjennom hele sommeren. Dette gav ham liten uttelling, kanskje snarere tvert i mot. Mange av ballene havnet langt uti lyngen. Etter duffing og 3-4 slag for å komme seg tilbake i fairway ble det sjelden svært høy avkastning på innsatsen. Likevel kunne PA slå seg selv på ryggen som turneringens ubestridte puttekonge, med et utrolig godt blikk for å avslutte de fleste hullene med å sette ballen i koppen. For øvrige deltakere var puttingen høyst variabel, til tross for enkelte unntak. Preben burde kanskje fått utmerkelsen longest put. Med et fullstendig håpløst utgangspunkt fra rundt 15 meter over ondulert terreng i nedoverbakke, rullet og rullet ballen i sikksakk langsmed greenkanten før den til slutt tippet ned i koppen til almen beundring, ikke minst fra den utførende selv.

Preben har stort sett vært fast inventar i nedre del av resultatlistene de senere årene, men spilte over evne med stang inn på de aller fleste hullene på vei ut denne dagen. Ved halvspilt runde ledet han faktisk hele turneringen med svimlende 22 poeng. Deretter snudde alt fullstendig på hodet, med totalkollaps på siste 9. Spillet på det aller siste hullet var nok symptomatisk i så måte, hvor samtlige slag etter utslaget foregikk utenfor angitt spillområde, dog anslagsvis med annenhvert slag i tjukkeste roughen på alternerende sider av fairway. Det gir som kjent høyst sjelden svært god uttelling, og Preben måtte etter hvert innse at håpet om sitt første napp i trofeet siden H03 i Vestfold glapp da nervene tok overhånd og kondisen tok slutt.

Sett i etterpåklokskapens lys, var det nok en viss klasseforskjell mellom de to flightene akkurat denne lørdagen. Andreballen (eller lederballen som Trond alltid ønsker å kalle den), kapret til overmål samtlige pallplasser på den endelige resultatlisten. Førsteballen startet svakest, men hadde en unison forbedring på runde nummer to. I andreballen var det litt motsatt effekt, der samtlige fikk relativt god uttelling på første 9. Det var imidlertid bare Øystein som klarte å holde kvaliteten oppe gjennom hele runden, med gode utslag, meget akseptable fairwayslag og relativt bemerkelsesverdig putting også gjennom siste 9. At dette likevel gikk litt under radaren underveis, skyldes nok hans normalt meget stabile spill og pokeransikt, uten å gjøre seg unødig bemerket med altfor grove incidenter eller utagerende verbale utbrudd.

Steinar hadde definitivt en hjemmebanefordel denne gangen, men uten å utnytte den til fulle. Mens Øystein fremviste usedvanlig stabilitet, var nok ikke stabilitet det første ordet man koplet til turens reiseleder. Etter to glimrende hull fra start, gikk det fullstendig i ball på det tredje. Verken driver eller jernkøllene satt slik vi er vant til å se det fra Steinar. Slik vekslet det fremover i runden, selv om han etter hvert fikk grep om eget spill og avsluttet med god flyt. På et tidspunkt tok det muligens overhånd, da Steinar tok sjansen på å slå et langt innspill over et vannhinder - og lykkes - hvorpå John Thomas mer enn antydet at Steinar var i ferd med å fremstå cockey. Steinar endte faktisk nest best om man betrakter de siste 9 hullene isolert, og den karamellen var det nok godt å kjenne på.

Onde tunger har beskyldt Trond for å kjøpe seg til sin solide golfkompetanse fra utallige pro'er og annen relevant faglitteratur omkring emnet opp gjennom tidene, og har aldeles åpenbart vært tilstrekkelig bemidlet til å heve egen standard gjennom tjue år. Med turneringens laveste handicap, bidrar han øyensynlig til heving av snittkvaliteten på golfspillet i gruppen under ett. Selv om man kan observere et og annet bananskudd mot høyre etter tee, er lengden upåklagelig og han er en mester til å ta seg inn og fullføre de fleste hullene. Fairwayslagene er slikemyke og treffsikre, og med en litt hetere putter hadde han nok spilt fletta av de fleste konkurrentene i høstens mesterskap, nettopp slik som han litt for ofte har en lei tendens til å gjøre. Det er ikke tilfeldig at Trond har flest seiere i TGA's historie, og nesten alltid befinner seg i tétskiktet.

Morten er Morten, og det setter vi alle pris på. Han har ikke mange køllene i bagen, men det trenger han da heller ikke. Morten kan fint bruke driveren også på relativt korte par 3 hull. Det er en god stund siden han vimet rundt på golfbanen med en tilfeldig golfkølle i venstre hånd, og den håndholdte mobilen til øret. Fra å være stabilt listefyll på alle resultatlister, har han tatt steget opp til elitenivå de senere årene, og sågar vunnet flere TGA-turneringer. Også på Nesfjellet slo han mange glitrende golfslag, hvorpå Steinar hver gang kommenterte at Morten må ha et altfor høyt handicap. Mortens fokus er likefullt primært på eget golfspill, og er ikke nødvendigvis like oppmerksom på omgivelsene rundt seg. Ved flere anledninger ble Morten observert vandrende ned fra teestedet umiddelbart etter eget utslag, og ikke sjelden måtte han høyrøstet bli påminnnet om at han befant seg midt i skuddlinjen for andres spill, noe som tilsynelatende gjorde ham nøyaktig like oppriktig overrasket hver eneste gang. I kombinasjon med PA's tidvis noe uortodokse spill, med slag til både øst og vest, var det ikke annet å forvente enn at det måtte oppstå komplikasjoner underveis. Ved en anledning måtte Morten kaste seg på maven for ikke å bli truffet av PA's ball med noen desimeter, med parallell og unison FORE fra resten av gjengen på flighten. Og den endelige og uungåelige konfrontasjonen der Morten faktisk demper PA's fairwayslag med egen nakke måtte skje på et eller annet tidspunkt, åpenbart sirlig notert inn i protokollen. Heldigvis var det ingen av de involverte som fikk varige fysiske mén etter hendelsen, men at den mentale helsen kan ha fått seg en knekk med såret stolthet, er dog ikke psykoanalysert. Kandidatene følges opp nøye under banketten.

Gjensynet med John Thomas i TGA var høyst etterlengtet, han har dessverre glimret med sitt fravær helt siden jubileumsturen til Dublin i H16. Etter et prikkfritt rangebesøk noen dager tidligere, antok han imidlertid at formen fremdeles var intakt.

Retningsstabiliteten var likevel ikke helt der den engang var, og ballbeholdningen minket i takt med antall utslag. Etter en rufsete start, benyttet han imidlertid pausen mellom rundene til å besørge påfyll av både nye baller og en aldri så liten styrepils for relativt stive muskler, uten at det var en påfallende quickfix. Likefullt tok det seg noe opp på tampen, og han kunne gå av banen med godfølelse og et anstendig scorekort. Et høyst akseptabelt og trivelig comeback til TGA.

JT er for øvrig nokså iherdig i å kommentere spillet underveis, ikke bare sitt eget spill, men i høyeste grad også andres. Feilslag går absolutt aldri upåaktet hen. Enkelte kjente nok et snev av Ove-vibber når gapskratt fulgte i kjølvannnet av en medspillers duffing eller et høyst middelmådig slag med et resultat som neppe matchet tilsiktet intensjon. Heldigvis var det både bøtter og spann av takhøyde og god selvinnsikt internt i flighten, og den gode stemningen var aldri truet.

Alt i alt var det en utmerket golfrunde, der flere hadde bommet med både antall baller i bagen samt lettere bekledning for indian summer. Til tross for varierende spill og mange baller i lyngen, ble det en drømmedag på Nesfjellet. Runden ble avsluttet med burger og øl i solveggen utenfor klubbhuset, før festen fortsatte på hytta.