Akklimatisering før høydeopphold

Overgangen fra hverdagsslit til golfmodus er innmari vanskelig for enkelte. Faktisk er det noen som aldri helt mestrer å legge fra seg de innarbeidede jobbrutinene på en fredag formiddag, for å kople av med en oval weekend og dedikert fokus på golfspill og vennskapelig samvær for en stakket stund

Som ved flere tidligere weekendturer, måtte arbeidsdagen avsluttes noe tidligere enn normert denne fredagen. De ivrigste hadde nok planlagt og prøvepakket i ukesvis. For Morten kom avreisetidspunktet åpenbart fullstendig bardust. Først i samme øyeblikk som Preben ringte på dørklokken for å plukke ham opp hjemme i Asker klokken 12, påbegynte han de aller første forberedelsene. Ymse saker havnet tilsynelatende i en bag, annet ble kastet løst inn i bagasjerommet på bilen. Like fullt, snaue tjue minutter senere var de likevel på veien, og Morten kunne fortsette arbeidsdagen med både videomøter og mailkorrespondanse hele veien oppover mot Noresund, med Preben som dedikert privatsjåfør.

Det er ingen grunn til å tro annet enn at Øystein og Per Anders var langt mer velorganiserte. Øystein kjørte og stemningen var trolig vesentlig mer sosialt avslappet, gemyttlig og golffokusert. De hadde selvsagt planlagt tiden godt, og var naturligvis også de først ankomne på rangen på Norefjell golfklubb. Morten og Preben dukket riktignok opp ikke fryktelig lenge etter, og rakk akkurat å vippse startkontigent og slå etpar sleivslag på rangen, før teeoff klokken 1420.

Uten at forundersøkelsene er vesentlig veldokumenterte, er det heller ikke urimelig å anta at Trond og Steinar gikk for et mer just-in-time tilpasset avreisetidspunkt. For i samme øyeblikk som førsteballen pegget opp sine første baller på første hull, skrenset Trond Teslaen inn på parkeringsplassen så grusen føk i alle retninger, akkurat i tide for å spille ut 10 minutter etterpå. Siden John Thomas tydelig for alle hadde proklamert direkte ankomst til hytta senere på kvelden, var vi dermed fulltallige for oppvarmingsrunden.

Norefjell Golfklubb er en fullverdig 18-hulls skogsbane beliggende like ved Krøderen, 150 meter over havoverflaten. I strålende solskinn viste den seg i all sin prakt og ynde. Rent bortsett fra noe høstlig nedfallsløv, var banen i aldeles utmerket stand, og greenene upåklagelige. Med tilnærmet sommertemperatur i luften, var det en fryd å spille golf i september. 

Runden åpnet med to kjappe par-3-hull på rappen, og innenfor de første 9 var det kun designet inn ett eneste par-5-hull. Dette ble altså en behagelig myk start på turneringshelgen, og en relativt god opptur for aller fleste av de tilstedeværende. Selvsagt uten at noen røpet sine scorekort til andre enn golfbox for en siste-liten nedskriving i forkant av TGA H20. Noen snakker om at alle nonner drar, vi får bare tro på det.

Mens Øystein, PA, Trond og Steinar fullførte hele runden, takket Morten og Preben av for seg ved runding etter 9. Med seg på ferden videre, fikk de både en komplett reisebeskrivelse samt utfyllende nøkkelinstruks, uten at dette hjalp nevneverdig. Siden Preben stolte mer på GPS'en enn på kartleseren som fortsatt jobbet overtid, ble det etpar unødige omveier på smale grusstier, før Steinars hyttepalass endelig åpenbarte seg for dem. På veien hadde de handlet inn til pizzaaften, og for å gjøre stemningen lun og magisk for de etterfølgende, ble det både tent stearinlys og fyrt i peisen, dog uten å sjekke at spjeldet var åpent. Dermed ble hytten fullstendig røyklagt (akkurat som det skal være), og den ektefølte kosestemningen var umiddelbart etablert.

Mens pizzaene stekte seg varme og ølet ble kaldt, ankom de resterende i tur og orden. John Thomas lekte hare og skilpadde, og hadde briefet med offensive forbikjøringer oppover hele Hallingdal i sin seneste erobring, med soltaket nede og Ole Ivars kraftfullt over høyttaleranlegget. Men på de siste gruslagte kilometrene sank hastigheten til krabbegir for å unngå unødige lakkskader, og dermed endte haren likevel som sistemann til fjells. Feltet var endelig samlet, og den første av to etterfølgende hyggekvelder kunne bare starte.

Pizzaene var overraskende velsmakende, til tross for at de var overøst med kjærlighet til hermetisk ananas, noe som Morten åpenbart fortsatt hadde en sterk åttitalls hang for. Det var kjekt med litt catch-up etter forrige tur og et halvår som har vært preget av koronasituasjonen, og guttastemningen steg i takt med velfylte vommer og utmerket drikke. Vel, kanskje bortsett fra Morten, som fortsatt hadde en rapport som måtte innleveres før midnatt.