Rom ble ikke bygget på en dag

Ei heller Marco Simone, golfbanen som skal hoste Ryder Cup i 2022. Her ble vi møtt av intense byggearbeider med ditto konsekvenser for dagens golfere, hele tre år før den andre turneringen starter. Ikke bare var gressmatten til tider langt under pari, noen hull måtte spilles på reservesløyfen, og et av hullene måtte sågar spilles to ganger. Det kom overraskende

Etter nok en helt grei fellesfrokost på hotellet, kjørte Dan oss til Marco Simone Golf & Country Club.

Før teeoff gjorde vi unna de ikke-så-relevante luftslagene på driving rangen, mens andre shoppet utvalgte effekter fra butikken.

Startrekkefølgen var allerede fastsatt etter resultatlisten fra åpningsrunden. Spenningsnivået var nøyaktig der det burde være, med skuldrene tett oppunder ørene. I bocca al lupo. Vi var klare for å reise kjerringa og vise hvem som var Roma verdig. Solen strålte fra skyfri himmel, og temperaturen var langt over snittet av norske sommerdager. Dette føltes meget bra.

Marco Simone består av to sløyfer, en mesterskapsbane på 18 hull og en reservebane med kun 9. Grunnet ombyggingen, var første utslagssted lagt til reservebanen. Øystein, Per Anders og Preben var runners up og fikk slå ut i førsteballen, mens starteren med nokså hevede øyebryn kunne observere at en mulligan ble akseptert av hele feltet uten sidebemerkninger. Steinar, Trond og Trym gikk sist ut i noe de kalte lederballen, uten at noen «ledet» på dette tidspunkt.

Gresset på første fairway var umiskjennelig grønt, men det skulle ikke vare. Fra andre til niende hull var gresset definitivt grønnere på den andre siden av gjerdet, stedvis minnet banen mer om en torvmatte enn en golfbane. Ved runding spilte vi første hullet om igjen, og siste ni var heldigvis (for ettermælet) av langt bedre kvalitet.

Om spillets gang kan man som vanlig si så mangt, men det er vel neppe noen nye historier for de som kjenner sin TGA-historie. Generelt var det mye dårlig putting. PA må definitivt hjem og øve, Øystein presterte å misse en given 10-centimetersputt. Tryms flunkende nye golfsett virket fremdeles ikke, kanskje snarere tvert imot.

Steinar presterte å slå 5 bunkerslag, fra samme bunker. Og PA hadde en tilsynelatende enkel pitch fra 60 meter, men valgte å løse det med en maskulin full sving med imponerende innsats og intensitet, toppet ballen og landet godt forbi neste tee. Preben hadde nok en miserabel dag på banen, også da det gjaldt som mest. På det mest frustrerende proklamerte han høyt og tydelig at han meldte seg ut av TGA med umiddelbar virkning, da prestasjonene slett ikke kunne defineres som golf. Utmeldelsen ble varslet til komiteen.

Men dagen var slett ikke beksvart. Trond var for eksempel knallhet med driveren. Til tross for noe ustabil putting og utradisjonell pitching fra enkeltindivider, sanket flere verdifulle poeng gjennom hele runden. Hvem som hadde dagen når alle scorekortene var summert, var uklart. Steinar og Øystein fikk juryansvaret og skulle stå for kalkuleringen, samt presentere resultatlisten senere på kvelden.

Det ble relativt god tid til oppsummering på hull 19, kjøle seg ned med noen øl og litt hvitvin, samt å diskutere muligheten av å bestille ny tur til Marco Simone ifm Ryder Cup i 2022. Restauranten hadde selvsagt stengt like før vi var ferdigspilt, så det ble en ny runde med de ikke altfor spennende ostesmørbrødene. Og etter halvannen time med hyggelig tørrprat på den skyggefulle patioen bak klubbhuset, kunne den lett småbrisne forsamlingen atter trave gjennom inngangspartiet og ut til Dan med svartemarja på tomgang.

En ulykke kommer sjelden alene. På vei ut av det eksklusive og ærverdige klubbhuset, klarer Preben å vime rundt med golfbaggen sin mens han skal holde døren åpen for sine medspillere, og feier overende en majestetisk blomsteroppsats i foajeen. Skranglende smeller den i bakken, med jord og blomsterkvaster ut over det vakre marmorlandskapet. Vakter kom ilende, men kan raskt konstatere at det slett ikke er snakk om et terrorangrep, men en lett fomlende golfspiller med altfor stor golfbag på et altfor snevert område, trolig også med stigende promille. Ektefølte unnskyldninger ble høflig tatt til følge av et velkledt og service minded personale med snurpet munn, faktisk uten at noen ble svartelistet fra klubben for all fremtid. Det var på tide å komme tilbake til hotellet, med siste rest av ære i behold.