When in Rome do as the Romans

Fredagskvelden var avsatt for sightseeing, med mål om å oppleve spansketrappen, Piazza Navona og Pantheon. Eller bare å suge inn atmosfæren i de mer turistifiserte områdene av Roma

Etter golfrunden på Parco di’ Medici ble det avtalt at alle skulle ta en kjapp dusj og kle seg for kvelden, før vi igjen skulle møtes på nærmeste pub for felles avreise til mer sentrale strøk av Roma. Fire av seks oppfattet konsensusbeslutningen for å utnytte fredagskvelden optimalt, mens det siste rommet uteble. Etter etpar drinker ble gutta på rommet kontaktet på facetime, noe som mer enn tydelig avslørte at både Trond og Steinar fortsatt lå på ryggen i hver sin seng med piquetskjorte og golfshorts inntakt. Gutta som var mest keen på komme seg til byen ble nok noe frustrert, men er man en gruppe må vi få med oss alle. En halvtime senere var feltet imidlertid komplett.

Det var ingen taxier å spotte i nærområdene, så derfor gikk Trym og Preben til hotellresepsjonen for å få bestilt en maxitaxi for hele flokken. Da vi etter ti minutter fortsatt stod på vent hos taxisentralen, tikket det inn en SMS «vi har bestilt en Uber, drar til spansketrappen, sees der». Gutta som vi hadde ventet på i nesten en time, hadde likevel latt oss i stikken. Litt smågrinete ble maxitaxien kansellert og erstattet med en ny bestilling av en standardtaxi, noe som viste seg å være langt enklere. Og en halvtime senere, dog langt etter schedule, ankom vi endelig downtown Roma klokken 20.

Taxien bråstoppet grunnet en anseelig ansamling av store folkemengder med mobilkameraer høyt hevet, som vimet rundt i gatene foran statuen Colonna della Immacolata på Piazza Mignanelli. Det var tydelig at vi nå hadde kommet til sentrum av begivenhetene. En pitch lenger unna lå nemlig Piazza di Spagna med fontenen La Barcaccia (den stygge båten) og selve foten av spansketrappen. Dette var åpenbart en av storbyens desiderte turistfeller. Da flokken på seks atter var gjenforent, måtte vi bare gjøre som alle de andre, nemlig ta selfies foran attraksjonene.

Etter drusping gatelangs i de trange smugene i nærområdene rundt spansketrappen, ble det kjapt konstatert at dette var langt mer folksomt enn i utkanten der vi bodde. Uterestaurantene florerte, men de som virket å være av det mer interessante kaliberet, var allerede fylt til randen av sultne turister (akkurat som oss). Her var det ingen bord å oppdrive, med mindre vi var villige til å vente. Og det var vi jo slett ikke. Et svært så hyggelig etablissement gav oss et alternativ, nemlig å bli fotfulgt til deres søsterrestaurant, estimert ca 7 minutters (rask) gange unna. Vi aksepterte, og hang på vår nyervervede reiseleder som et slips på kryss og tvers gjennom sjarmerende smug og mer eksklusive bakgater, inntil vi ankom Santovinos på Piazza della Toretta.

Santovinos var definitivt stedet for glade golfgutter. Vinkjelleren var åpenbart av det velfylte slaget, for vinkartet bestod av en tjukk mappe med bøttevis av viner i absolutt alle prisklasser. Det ville vært fullstendig umulig å plukke ut noe relevant, og vi bad høflig om bistand fra somalieren. Men da måtte vi jo først avklare hva vi ville spise. De med størst mavemål (evt størst i kjeften) besluttet at vi måtte gå for en treretters, hvor de fleste valgte tagliata som hovedrett. Blant forrettene spriket det mer, fra spagettiretter med trøffel, via melanzane alla parmigiana (tomat/aubegine/mozzarella) til både biff- og laksetartar. Felles for alle var at det var utrolig smakfullt og godt. Tagliata’en (som Preben hadde forfektet) viste seg faktisk å være det minst spennende, uten at det trakk ned på ovasjonene. Dette stedet var så definitivt innenfor kriteriene til TGA. Seansen ble avsluttet med et assortert utvalg av desserter og kaker, slik at det kun var mulig å rulle ut av restauranten etterpå. Her måtte det nok sportes.

Ti minutters spasertur unna lå nemlig Piazza Navona med fontenen og skulpturen Fontana del Nettuno samt den kanskje enda mere imponerende Fontana dei Quattro Fiumi.

Plassen var omkranset av uterestauranter og et yrende folkeliv. Men noen ville i høyden, og Trond googlet «roof top terrace» og fikk treff på en nattklubb på taket av kirken Sant’Agnese in Agone.

Dørvakten nektet oss først adgang, da bordbestilling måtte gjøres minst to dager i forveien. Men etter litt forhandling (Trond er ikke kjent for å ta et nei for et nei), slapp han oss likevel opp til toppen. Der satt imidlertid bare en knapp håndfull mennesker som nøt sine særs overprisede longdrinks, og vi plasserte oss ved et bord og fikk nyte den 360 graders utsikten utover størstedeler av Roma med Peterskirken lysende i det fjerne. Vi var skjønt enige om at €25-35 for et glass gin tonic eller tilsvarende føltes noe i overkant, og valgte heller å dele en flaske hvitvin til €60.

Den gode stemningen var absolutt eskalerende, da den nykristnede miljøaktivisten Lan-Steinar begynte å forfekte usammenhengende argumenter for nedleggelse av E18 og økte bompenger inn mot Oslo. Forsamlingens eneste askerbøring med lang reisevei og kort lunte mente da at det kanskje var på tide å komme seg videre.

Rundturen fortsatte til Pantheon på Piazza della Rotonda, et ikonisk tempel bygget drøye hundre år etter kristus og som blant annet huser Raphaels grav, intet mindre.

Vi var vel under gjennomsnittlig interessert i å titte oppi selve graven til Raphael, men utsikten mot praktbygget fra en fortausrestaurant vis-a-vis var heller ikke helt ueffent.

Det nærmet seg midnatt, og vi var naturlig nok blitt relativt tørste etter all nattevandringen. Noen vurderte den leskende Aperol Spritz eller en Bellini (fersken og prosecco), men ble nektet servering. Kelneren så strengt på oss og sa at det slett ikke var drikke for ekte mannfolk. Han foreslo i stedet Campari Vodka, og slik fikk det bli. Men dermed fikk vil vel stempelet ingen av oss egentlig ønsket. Fire av fem klarte riktignok å drikke ut, men ikke uten å fylle ansiktet med pussige grimaser for hver slurk. En av gutta nektet plent, mens en annen foretrakk å legge manndommen til side, og heller nyte et høyst tradisjonelt glass med italiensk rødvin. Det var nok han som vant.

Hva nå? Gutta begynte atter å vandre gatelangs, mens Trond åpenbart hadde tatt på nattklubbrillene og lette febrilsk etter en passende endestopp. Underveis i vandringen mistet en og en gradvis ryggen til haren, og puljevis ble det praiet drosjer for å komme seg tilbake til hotellet, uten at haren oppdaget at feltet bak ham sprakk opp i biter. Til slutt var det bare Øystein som klarte å holde følge, før de nok begge innså at det kanskje var på tide å avslutte, dagen før høstens aller viktigste turnering.

Da de to sistnevnte endelig returnerte, var det fortsatt masse liv på de nærliggende pubene i gaten. Øystein stod imot ytterligere press, og sjekket inn på rommet. Trond hadde åpenbart enda mer å gi, og hva som skjedde deretter er det (faktisk) bare han som vet. Bra kondis, det skal han ha.