Seremonielle tradisjoner

Heldigvis var just-in-time nedtonet på vårens Mallorcatour, og deltakerfeltet rakk en velfortjent høneblund etter en utladende TGA. Men når det inviteres til bankett, forventes det naturlig nok at alle stiller nybarbert og ulastelig antrukket - og relativt presis!

Mens seremonimestrene trakk seg tilbake for å finregne alle poengene, ble det bestilt høye drinker med en lokal variant av Long Island i hotellets bar.

På slaget 2030 ble drinkene bragt til bords. Men en rask opptelling blant de tilstedeværende kunne avsløre at noen åpenbart manglet. For verken Morten eller Steinar hadde innfunnet seg, ei heller besvarte de våre gjentatte oppringninger. Da en søvndrukken Morten endelig plukket opp mobilen, var det tydelig at noen hadde glemt å bestille vekking.

Heseblæsende dukket begge opp i baren et kvarter senere. Steinar hadde tabbetrofeet i sin besittelse siden Laholmen sist høst, oddsen for at han ville bringe trofeet med seg til premieutdelingen var lav. Det ble da heller ingen utbetaling... Springmarsj tilbake til rommet!

Dog noget forsinket var vi endelig klar for kveldens premieutdeling. Ove og Trond vekslet om å føre formalitetene i seremonien, og delte rundhåndet ut deltakerpremier til alle som hadde gjort seg fortjent til sådan i turneringen.
Steinar lå på en klar tredjeplass etter den første runden, knakk syverjernet halvveis og gikk overraskende selv opp i limingen... Steinar havnet altså på den begrædelige jumboplassen. Mens Øystein og Ove fikk stå på de to nederste avsatsene på seierspallen, tronet Trond sjeldent overlegent alene på toppen. Dette var kanskje en av tidenes aller mest overbevisende seiersmarginer i TGA-sirkuset, hele 17 poeng foran nestemann på listen. Vi bøyer oss i støvet i dyp beundring, selv om det smerter. At Trond med fem napp i pokalen også er mestvinnende i TGA gjennom tidene, får vel for ordens skyld også nevnes avmålt i en bisetning.

1 Trond .... 36 42 78
2 Øystein .. 29 30 59
3 Ove ...... 25 31 56
4 Per Anders 26 29 55
5 Morten ... 32 21 53
6 Preben ... 22 30 52
7 Steinar .. 30 17 47

Litt overraskende var det altså ikke Steinar som fikk løfte det stolte hederstrofeet over hodet denne gangen også, til tross for sin absolutte totalsprekk,
i kombinasjon med å forsove seg til premieutdelingen!? Nei, komiteen falt i stedet for Per Anders' fabelaktige teeshot på Son Vida, der peggen fór mens ballen ble liggende. For dette kunne PA motta det alternative trofeet med skruer og muttere. Preben og Trond mottok hver sin closest-to-pin
premie, mens Per Anders også fikk utdelt premie for lengste drive.

Med seremonien hastig gjennomført var det atter på tide å haste videre i det tight'e programmet. Banketten skulle avholdes på fiskerestauranten Castillo de Mar, denne gangen ville vi forsøke å holde reservasjonen.


Siden mainatten var både lun og mild, ble det luftig besluttet å innta måltidet utendørs, en klok avgjørelse! Majoriteten nøt(!) en avkjølt dry martini som apperitif før måltidet, mens syvsoverne slet med å tømme glassene. Kanskje litt for lite paraplyer i drinkene? Kelnerne benyttet anledningen å bringe
tre feite fisker til bordet vårt, som anbefaling blant dagens ferske fangst. Så, etter forretter med enten scampi eller blåskjell, valgt tre i forsamlingen å slå til på dagens saltbakte havabbor, mens øvrigheten fikk teste den lokale paellaen. Uansett valg, dette smakte bare alldeles fortreffelig! En fantastisk dag på golfbanen ble dermed kronet med en minst like herlig bankett. Skål!

Iflg det offisielle programmet var dette kvelden for hete og utagerende nattklubbsysler. Men da måltidet var fortært, var det nok fler enn syvsoverne som følte at dagen hadde vært mer enn lang nok allerede... Nattklubbgeneralen Trond fikk likevel praiet en taxi, og stappet inn både Øystein og PA i baksetet, mens øvrigheten valgte å tusle de 10 minuttene tilbake til hotellet.

Når sant skal sies, eksisterer det mistenkelig få røverhistorier fra dette nattklubbesøket. Høydepunktet inntraff trolig allerede i heisen opp, der våre tre nattefanter fikk en nær-dame-opplevelse med en av etablissementets håndplukkede dansere. Siden gikk det nok mest nedoverbakke. Våre danseløver måtte snart erkjenne at lokalet slett ikke var direkte smekkfullt, ei heller på en søndag kveld! Uten at vi skal dvele vesentlig lenger ved denne fadesen, vil redaktøren gjerne protokollføre at samtlige var i egen seng i god tid før halv to. Er det noen som er i ferd med å miste draget? Eller er vi bare blitt voksne?