Full forvirring ved hjemreise

Vi var ikke askefaste på Mallorca, men hjemturen gikk ikke helt etter planen. Trolig ble det satt ny nedbørsrekord denne dagen

Uten vesentlige håp om værmessige forbedringer, ble det besluttet i stammeråd å forlate Son Muntaner før tiden, og heller vende snuten mot flyplassen. Regnet høljet virkelig mens vi kjørte på motorveien. Trommingen på blikktaket var øredøvende, viskerne tok knapt unna fossefallet, og trafikken gikk i
bedagelig dorgefart gjennom elvedeltaet. Heldigvis er det korte avstander rundt Palma, og vi hadde rikelig med tid.

Vel inne på flyplassen, var det åpenbart at terminalbygningen slett ikke var dimensjonert for nedbørsmengder av dette kaliberet. Bygningen lakk som en sil, bøtter og kluter var spredt i et fånyttes forsøk på å begrense inntrykket av Palma International Airport som badeland. Staute nordmenn som har opplevd en gråværsdag eller to, lar seg ikke provosere av manglende flomvern og råteskader. Med tungen i rett munn fikk vi pakket om deler av det våte golftøyet og plassert det på en slik måte at vi nok en gang kom innenfor Ryanairs rigide bagasjeregelverk. Damen i skranken hadde ingen formening om hvordan man håndterte spesialbagasje, og golfbagene ble derfor etterlatt i stabilt sideleie midt i avgangshallen. Vi tuslet videre mot sikkerhetssonen, og dumpet etter hvert ned på hver vår pinnestol. Da var det bare å vente på at flyet vårt skulle ropes opp, og krysse fingrene for at bagasjen også til slutt havnet på samme fly som oss.

Ca førti minutter før oppsatt avreisetidspunkt, ble det opplyst om at flyet skulle gå fra terminal A. Like etter var flyavgangen fjernet fra alle flyplassens dataskjermer, og
noe så moderne og fancy som en informasjonsdisk var det naturlig nok ikke budsjettert for på denne spanske flyplassen. Norskættede passasjer med en umiskjennelig eim av mosselukt ble observert som hodeløse høns, flaksende fra dataskjerm til dataskjerm, uten mål og mening. Rykter skulle ha det til at flyet var omdirigert til terminal D, basert på en krusedull på noens boardingkort som med svært god fantasi kunne minne om en bokstav. Vel, i mangel av alternativ plan, valgte også flertallet av vårt reisefølge å følge rykteflommen helt til ytterste pir på terminal D. Langt der fremme i en mørklagt gate stod en blond variant av en Ryanairansatt, som på spansk vis himlet med øynene, trakk oppgitt på skuldrene og visste absolutt ingenting om noe som helst. Den unge damen i den stramme uniformen mente imidlertid å erindre at de fleste av Ryanairflyene vanligvis gikk fra denne terminalen. Men å ose av trygghet og overbevisende kunnskaper, var nok ikke blant hennes aller sterkeste sider. Uten forvarsel dukket plutselig ny info om flighten opp på et fåtall av monitorene, og dermed var det bare å LØPE som besatt tilbake(!) til terminal A i fullt firsprang - rundt regnet samme distanse som en halvmarathon - i motsatt retning.

All løpingen og transpireringen i den smått klamme terminalbygningen var selvsagt helt og holdent til ingen nytte. Tilbake ved utgangspunktet, kunne vi se at det slett ikke sto noen fly utenfor gaten. Gjennom vinduet så vi i stedet noe som liknet mer på det åpne havet, enn en rullebane for fly. Her var det åpenbart mer vann enn ønskelig, dette kom utvilsomt til å ta tid! Siden vi likevel var bakerst i køen, valgte vi å sette oss ned og avvente situasjonen. Det var lurt, først halvannen time senere ble det endelig varslet boarding. Som de sist ankomne var vi naturligvis også aller sist ut av døren på flyplassen, og sist inn på bussen(!) som tok oss til flyet... og dermed aller FØRST ut av bussen og inn i selve flykabinen! Og med fire cm standard benplass på samtlige seterader unntatt ved nødutgangene, var vi
ikke sene om å kapre de eneste first class setene på Ryanairs kveldsflyvning tilbake mot Rygge.

Det var allerede langt på natt da vi ankom gamlelandet. Relativt trøtte i trynet rasket vi med oss både medbragt bagasje samt noe nytt og nyttig fra taxfreeshoppen før vi fant våre respektive biler i parkeringshuset. Med relativt lav grad av kreativitet plukket vi tilnærmet det samme reisefølget som ved utreise, og fikk transportert våre korpulente kropper tilbake til opprinnelig bostedsadresse og egen seng, trygt og uten varige mén.