Tunefluens hevn

At det går an å være så heldige! Som på en øy av sol og sommertemperaturer midt i et osean av lavtrykk og hint av Svalbardsommer, traff vi med vårens turnering på sommerens aller fineste dag, hittil. Skjeberg golfbane var en utrolig flott opplevelse, med grønt gress og dristig banearkitektur. Og om ikke dette var nok, traff vi tidsmessig nøyaktig i klekkesesongen for tunefluen, to uker senere ville vi neppe fått oppleve det samme fenomenet i Østfold. En virkelig innertier, mot alle odds

Ok, la oss dvele ved det sistnevnte først. Det er kanskje ikke helt korrekt å påstå at tunefluen påvirket selve utfallet av TGA V19, men at den satte sitt umiskjennelige preg på turneringen, er et godt stikk. Med kjøttetende små vesener som svirret og kravlet rundt legger, hode, inne i ører og øyne, samtidig som man skulle finberegne avstand, helningsgrad, ondulering og stroke, gjorde puttingen til en umenneskelig konsentrasjonsøvelse i absolutt nonchalance. Når vi legger til at tunefluen kun var én faktor i rekken av utallige hindringer som hver enkelt spiller måtte forsere, på hvert eneste av de 18 hullene på banen, forstår alle at dette var presisjonsgolf på høyeste nivå, kun for de aller tøffeste gutta i klassen.

Det hersker likevel liten tvil om at Skjeberg er en aldeles nydelig golfbane, som ble åpnet for spill i 1989. Men 30-åringen fremstod like fullt som en trassig jomfru. Fra utsiden var banen utrolig vakker å se til, med ungdommelige trekk med friske løvtrær og siv som duvet lett i sommerbrisen, lysegrønne greener som bølget over små kuller og åser, tindrende vannflekker der man kunne drømme seg vekk, samt enkelte småfuktige sumpområder som vi i anstendighetens navn ønsket å unngå. Samtidig viste banen seg å være både trang og stedvis uoverkommelig, selv for tilårskomne og erfarne golfspillere som med et påtatt overmot ønsket å overkomme alle fristelser. På Skjeberg fikk man kjenne på den indre kampen mellom angsten for ikke å prestere optimalt, og ønsket om å kunne vise de andre gutta at man fortsatt hadde det inne. Følelsesspekteret vekslet mellom vonde stunder der man kjente at man hadde tatt seg vann over hodet eller kjente på eleveringen, til den ultimate lykkerusen når man så ballen penetrere trange smug mellom tett furuskog, kupert terreng og våtmarksområder, og landet lykkelig smilende på en seng av grønt gress og hissige bevingede tilskuere. Da er livet verdt å leve.

De seks påmeldte deltakerne med spillerett ankom driving rangen i god tid før første utslag, og fikk rikelig anledning til å slå litt rust av køllene, finstudere baneguiden og smøre seg rikelig inn med tuneflueolje - eller hva nå enn det var i den mystiske flasken på disken i proshoppen.

I aldeles strålende solskinn og med minst 25 grader på gradestokken, fikk Per Anders, Preben og Dag-Atle slå ut i førsteballen nøyaktig klokken 11. Trond, Øystein og Morten slo sine første Mulligan ti minutter senere. Stemningen internt i flightene var innledningsvis upåklagelig, før engstelsen for banearkitekturen kom sigende. De smale fairwayene ble etterfulgt av kraftige doglegs til både høyre og venstre, og blinde hull. Greenene var fuktige etter tidligere dagers regnvær, som gjorde dem både tregere og mer uberegnelige enn de så ut ved første øyekast. Siden alle var førstereis til Skjeberg golfklubb denne lørdagen i juni, var det ingen som kunne supplere feltet med dyrkjøpt egenerfaring. Dermed kunne det observeres flere pussige feilslag, fortvilet leting etter ball i nærliggende skogholt, og tidvis dumdristige tigerlines med påfølgende konsekvenser.

De ansvarlige for Skjerberg golfklubb har åpenbart hatt tilstrekkelig selvinnsikt til å innse dens kompleksitet og vanskelighetsgrad, og har således vært særs rause med rundhåndet utdeling av tilleggslag. Høyhandikapere i feltet kan nok ha profitert en anelse på dette, da det var langt mellom birdiene i de to flightene. Selv om enkeltspillere briljerte med opptil flere strålende reelle par på visse hull, kunne sliterne likevel sanke poeng jevnt og trutt til tross for slalåmpreget fremdrift mellom barnålsregioner, droppsoner og mer perifer tilstedeværelse på angitt fairway.

Før første utslag hadde man noe lempfeldig plukket ut hullene #5 og #16 til delkonkurransene for hhv closest-to-pin og longest drive. Per Anders landet greenen et par meter unna flagget, og tok en knepen seier i par-3-konkurransen på hull 5, fair enough. Men longest drive på hull 16 ble en langt mer selsom affære, som bragte almen munterhet fra teestedet. Ikke bare skulle man slå ut over et lite tilfeldig vann, men fairwayen var også trolig en av banens aller smaleste ved antatt landingssted. Både Dag-Atle og Per Anders hadde faktisk allerede plukket frem hvert sitt pitchingjern fra bagen, før de ble gjort oppmerksom på at dagens lengste drive stod på spill. Slukøret og motvillig tuslet tilbake til bagen og fant frem den aller største klubben. PA viste seg imidlertid fortsatt best, slo et presist slag litt til venstre på fairway, som også viste seg å bli feltets lengste utslag.

Flere av incidentene som ble notert underveis, må nok føres på konto for et relativt høyt frustrasjonsnivå blant flere av spillerne. At Trond dro med seg en 2 kilos divot på et fairwayslag, var imidlertid ikke nok til å oppnå permanent kultstatus under banketten. Ei heller Prebens déjà-vu på utslaget for #17, der han i harnisk ønsket å gjøre samtlige medspillere oppmerksom på at vi hadde spilt samme hull tidligere. Han måtte imidlertid dempe gemyttene betraktelig da medspillere med lavere hvilepuls gjorde ham høflig oppmerksom på at utslaget for #11 bare lå fem meter unna, men fra samme eleverte tee.

Derimot fikk PAs noe uarte oppførsel på greenen på hull 16 velfortjent oppmerksomhet. En tometers putt ble lagt 20 cm fra flagget, før Per Anders ble stilt til veggs om ballen han spilte på faktisk var hans egen? Noe forfjamset og lettere belemret, flyttet PA medspillers ball tilbake til antatt opprinnelig plassering, mens han gikk bort til sin rettmessige ball og satte tometersputten rett i koppen. Til tross for mange regelendringer innfor 2019-sesongen, var det ingen andre i feltet som kjente til muligheten for "prøveputting". PA ble følgelig heller ikke tildelt straff for incidenten. Derimot ble hendelsen behørlig utdypet under banketten senere på kvelden, og det var nok ikke helt ufortjent at han også mottok komiteens hederutnevnelse for høyst nytenkende regelendringer.

Uten ølservering ved hull 19 var det heller ingen grunn til å dvele ved golfanlegget lenger enn strengt tatt nødvendig. Umiddelbart etter runden lot vi derfor tunefluene få disponere utearealene uforstyrret, mens seks svette golfspillere forlot området i fire med eller mindre elektrifiserte kjøretøy. Etter en snartur innom den lokale kjøpmannen for restproviantering, kjørte hele kortesjen den korte veien frem til Jørstadtoppen for velfortjent hvile og restitusjon.

Program for helgen

TGA V19 er slett ikke blant de korteste arrangementene i historien, dog ei heller blant de lengste. Seks påmeldte deltakere er slett ikke nær smertegrensen, men vi har da også hatt vesentlig færre i startfeltet. Så vi snakker kanskje om et arrangement mer sånn midt på treet?

Selv om fredagens oppvarmingsrunde utgår fra det offisielle programmet, og må gjennomføres på frivillig basis etter høyst individuelt initiativ, har vårens TGA likevel alle ingrediensene som kreves for å bli et minnerikt evenement. Per Anders gjenåpner hyttedørene for gruppens medlemmer, der vi utelukkende har gode minner fra solnedgangen på terrassen to år tilbake. Måtte vi bare få en ørliten smakebit av den samme opplevelsen nå til helgen.

Oppmøte for V19 blir direkte på driving rangen ved Skjeberg golfklubb rundt klokken 10 (Hevingen 1, Borgenhaugen). De som ikke benyttet muligheten til å varme opp i Frankrike tidligere i våres, gis dermed anledning til å gjenskape praktslagene fra fjorårssesongen før alvoret tar til. Offisiell teeoff er hhv 1100 og 1110 for to etterfølgende treerballer. Værmeldingen ser heller ikke så hakkende gal ut. Mye tyder på oppholdsvær, kanskje får vi sågar se glimt av solen. Temperaturen er definitivt innenfor definisjonen av sommer, godt over 20-tallet. Knall!

Etter runden blir det en kort 22 minutters biltur ut mot kysten, til PAs hyttepalass i Skjeberg (Jørstadtoppen 9). Her er vertskapet lovet iherdig bistand fra medspiller Øystein til å frembringe herligheter fra grillen, mens øvrige gjester oppfordres til å bidra til god stemning med egne kvalifikasjoner. For de som ønsker å benytte de innendørs sengefasilitetene gjennom natten, kan man med fordel medbringe eget sengetøy, pysjamas, tannbørste, vaskeklut og håndkle.

De aller tøffeste kan også pakke med seg en speedo lengst nederst i kofferten, i tilfelle den hete sommernatten blir altfor intens.

Etter frokost, grundig utvask og en nitidig rominspeksjon, går ferden videre til Gamle Fredrikstad golfklubb (Torsnesveien 16) for fire av de seks påmeldte. Mens Dag-Atle og Preben høflig takker for seg og vender nesen hjemover, vil Morten, Øystein, Trond og Per Anders få ut uutløst frustrasjon gjennom ytterligere 18 hull for helgen. Her er riktignok værmeldingen noe mer usikker, det antydes 17-18 grader og duskregn, men velutdannede statsmeteorologer har så absolutt tatt feil også tidligere. Dette blir uansett en verdig avrunding på en forhåpentligvis hyggelig weekend, der innsats og resultater skal hedres og belønnes i monn. Vi snakker tross alt om både TGAs vandretrofe og komiteens hederspris i potten. Velkommen til Østfold.

Ny hyttetur i emning

TGA returnerer til idylliske Østfold for årets vårturnering. PA åpner atter dørene til sitt hyttepalass i Skjeberg, og inviterer til intim hyttetur i lun atmosfære en uke før sankthans treffer oss

Mens flertallet av TGAs betrodde medlemmer var mer opptatt av ikke-golf-relaterte sysler som å rake i haven og gjennomføre sesongens aller siste skitur i høyfjellet, dro Morten, Per Anders, Trond og Øystein til sydligere strøk for å varme opp en smårusten golffot.

Siden majoriteten av medlemsmassen var forhindret fra å delta på denne utenlandstouren, fikk den kun status som oppvarming. Den offisielle TGA V19 vil i stedet arrangeres i Skjeberg lørdag 15. juni, der komiteen håper på betydelig høyere deltakelse. Gode minner fra vårturneringen samme sted to år tilbake i tid, vil trolig få flertallet til å prioritere rett. Dette kommer til å bli en fantastisk opplevelse om værgudene er med oss (og det er de garantert).

Etter en rask konsolidering på facebookgruppen, er seks spillere så langt forhåndspåmeldt. Foruten de samme fire som spilte seg opp i Cannes, har Dag-Atle og Preben hengt seg med. Trym og Ove har meldt forfall, grunnet personlige problemer. Men vi savner jo flere gamle og nye travere som Steinar, John Thomas, Hans Jørgen og Michael i startfeltet? Ta kontakt med komiteen for påmelding, her er det fortsatt ledige sengeplasser.

Per Anders forsøker å booke oss inn på Skjeberg Golfklubb på lørdag formiddag rundt klokken 11 (mer info følger). Siden Trym ikke stiller (han er sikkert på Skeidar) er det sannsynlig at alle møter utenfor klubbhuset i god tid, for noen obligatoriske prøvesvinger på rangen før teeoff. Merk at det er ca en times reisetid fra Oslo. De som planlegger evt harryhandling før utslag, bør stille vekkeklokken tidlig.

Etter runden blir det kort transport før innkvartering på hytta til PA, med ditto underholdningsbidrag fra de tilstedeværende. Komiteen oppfordrer innstendig PA om å stemme gitaren før ankomst.

Etter en fuktig aften i solnedgangen på terrassen, blir det ny golfrunde på søndag formiddag før hjemreise. Borregaard Golfklubb er et særs godt alternativ, for enten 9 eller 18 hull, avhengig av dagsformen.

Sprintturnering og hjemmefest

Arrangementer som planlegges i siste liten, begrenser naturlig utvalget av reisemål. Spesielt når man legger seg så tett opptil kong vinters potensielle ankomst, med hjertet i halsen. Likevel, når vi oppsummerer helgens TGA-opplegg, kunne det neppe blitt stort bedre. En fantastisk herlig 18-hulls runde i Lommedalen ble avsluttet med en sosial og trivelig hjemmefest på Haslum. Dette var rett og slett en utrolig hyggelig dag i Bærum medio oktober

Trym dukket opp just-in-time for en tidlig start, slik at hele startfeltet fikk puttet ut på siste hull før dagslyset forsvant. Regjerende mester viste langt mer overivrige takter enn vanlig, men som i ettertid viste seg å ikke være den beste taktikken. Steinar slo lengst, og PA mest presist. Og ingen kunne gjøre noe med Per Anders, som også cruiset inn til klar seier i høstens endags turnering på Bærum golfklubb.

Deretter gikk ferden hjem til Øystein, som hadde preparert for en høstlig festmiddag i lune omgivelser. Steinar forsvant, men resten av deltakerfeltet fikk gratulert høstens stormester, og skrytt litt av sine egne meritter, mens det ble skålet i PAs supermiksede long islands, alt i konsensus med samtlige av de etablerte tradisjonene. Om det ikke var nok, fikk sannelig også nattklubbgeneralen røsket med seg deler av feltet til Bekkestua for nachspiel i det øyeblikket de fleste nok burde lagt seg, men også det er svært så tett opptil de veletablerte normene for akseptabel TGA-adferd. Et golfarrangement etter våre hjerter, som vil bli husket. En stund.

Gikk du glipp av noe? Les alle historiene på nytt: Invitasjon til høstens turnering og siste instruksjoner dagen før, TGA H18 slag-for-slag, samt premuieutdeling, middag og bankett, god fornøyelse.

Perfekt vertsskap gav strålende bankett

Alle var enige om at det hadde vært en fantastisk høstturnering i Lommedalen. Bærum golfklubb valgte imidlertid å avslutte sin gjestfrihet før runden var helt slutt. Premieutdeling og bankett skulle derfor gjennomføres hjemme hos Øystein på Haslum

Fem minutter etter at runden var avsluttet, var hele feltet på veien. Mens Morten, Preben og Per Anders ble med direkte hjem til Øystein for en høyst velfortjent dusj og omkledning til midddag med en iskald pilsnerøl i hånden, egenhendig servert av husverten, reiste Trond og Trym via sine respektive residenser for å utføre samme prosedyre i mer private omgivelser. Steinar fikk tilsynelatende et akutt illebefinnende, og valgte noe overraskende å prioriterte en privat familieaften med taco i heimen, fremfor ytterligere sosialisering med gode golfkamerater. Det fikk vi bare ta til etterretning.

Ingen hadde tatt ansvar for å utpeke en seremonimester på forhånd, og følgelig hadde heller ingen vist nevneverdig ansvar for å handle inn relevante deltakerpremier fra rea i proshoppen. Det fikk så være, heder og ære er tross alt det viktigste i TGA.

Mens Øystein hang over grytene, og PA mikset long islands slik bare han evner, satt Preben seg ned for å kontrollregne alle innleverte scorekort, med målsetnig om et noe mer kvalitetssikret utfall enn den miserable og skandalepregete utregningen etter vårturneringen, der sykepleiere stjal all fokus. Og da seks smakfulle LIITs var fremskaffet foran et nydusjet, stivpyntet og overordentlig spent deltakerfelt, med Steinar på skypelink fra Nadderud, førte Preben ordet i den høytidelige delen av premieseansen på Haslum.

Først ble Steinar og PA hedret for sine oppnådde resultater i de to delkonkurransene longest drive og closest-to-pin. Deretter ble det påstartet en argumentasjon rundt høstens hedersutnevnelse.

Tryms uklare prioriteringer med shopping på Skeidar fremfor tidlig oppmøte, ble vurdert... og deretter raskt forkastet som uhederlig. Det samme gjaldt Prebens sleivslag som nesten traff Steinar i bakhodet, for her burde man vel heller stille et par spørsmålstegn ved hvorfor Steinar i det hele tatt virret foran Preben i utslagsøyeblikket.

Derimot var det verdt å dvele ved Tronds noe bisarre og lempfeldige, dog lystige, oppførsel på banen, med et åpemnbart egendefinert regelsett bestående av høyst overraskende mulligans, nye uklare putteregler, irettesettende proinstruksjoner underveis i en turnering, samt en ihuget besettelse for egne kraftutslag og andres feiging.

Men begeret ble først fullt da det åpenbarte seg at den regjerende mester og just-in-time-kongen Trond hadde ventet med å bestille V18-plakett til dagen for H18, og ble faktisk noe overraskende forbauset over at dette ikke lot seg gjøre, selv mot betaling. Dermed lyste trofeet med en ikke komplett oversikt over hall-of-fame, på tidspunktet for selve banketten. Etter en samlet helhetsvurdering kjentes det derfor veldig riktig å tildele årets hederspris til mannen med aller flest seire i TGA-historien. Beklager Trond, men denne gangen var det dessverre høyst fortjent.

Så var vi kommet frem til kveldens høydepunkt; resultatlisten skulle proklameres i omvendt rekkefølge. Seremonimesteren kunne måpende konstatere at hele fem av syv fremviste mer enn 30 poeng på scorekortene sine, og at vinneren må belage seg på nedskriving før neste turnering i 2019. Utrolig imponerende!

Det var imidlertid to hederlige unntak nederst på listen. Øystein hadde trolig ødelagt egen oppladning med nitidige forberedelser til kveldens middagsseanse, og måtte således innfinne seg med jumboplassen. Hakket mer overraskende var nok at Trym med hjemmebanefordel på Bærum golfklubb, inntok den nest siste plassen, bare poenget foran Øystein. Muligens kan tradisjonell golfoppvarming på rangen med fordel prioriteres foran shopping med kona neste gang?

Deretter var det et lite hav av poeng opp til røkla, der Preben, Steinar, Trond og Morten havnet litt i ingenmannsland med sine høyst akseptable scorekort på 30-tallet. At Trond fikk pallplassen foran Steinar med like mange poeng, kunne skyldes Steinars uteblivelse til premieutdeling og bankett, men mer sannsynlig handicapregelen.

Men som overlegen og verdig seierherre tronet Per Anders alene på toppen, men hele fem poengs seiersmargin ned til Morten på andreplass. Allerede ved runding var han i soleklar ledelse, og så seg aldri bakover. Selv om Morten satte inn en sluttspurt på siste 9, klarte han aldri å knappe inn på forspranget. Vi bøyer oss i støvet og gratulerer høstens stormester.

1) Per Anders 20+18=38
2) Morten     13+20=33
3) Trond      18+14=32
4) Steinar    15+17=32
5) Preben     16+15=31
6) Trym       11+13=24 
7) Øystein    13+10=23

Deretter ble det kalt til bords. Husverten hadde disket opp med en herlig treretters, akkompagnert av minst like nøye håndplukkede og utsøkte viner, som Øystein etter hvert er blitt viden kjent for i indre TGA-kretser. En høstmeny bestående av skogssoppsuppe toppet med stekte kantareller, het lammegryte med rødvin og rotgrønnsaker, og som avslutning noen blå og noen mindre blå oster. Tommel opp for Øystein, bedre som kokk enn golfspiller akkurat denne dagen.

Med sen teeoff ble hele programmet forskjøvet, og middagen gikk derfor raskt over i tidlig natt. Etter ytterligere runder med stive long island, kaffe og eksklusiv cognac, dype og gode samtaler, og enda mer vin, valgte man å runde av det offisielle programmet en liten time over midnatt. Enkelte var av det mer fornuftige (eventuelt kjedelige) slaget som bestilte taxi rett hjem til egen bupæl, mens andre følte sterkt behov for å fortsette festen på Bekkestua by night.

Bloggredaktøren må skam innrømme han tilhørte første kategori, og har ingen referansepunkter. Når heller ingen andre kan redegjøre for status, får vi bare konkludere med at det garantert var hyggelig!

Det kunne vært så langt verre

Hva er egentlig sannsynligheten for å kunne spille golf i Norge medio oktober, uten styrtbyger, flom eller høststormer? Eller horisontale snøbyger med hagl i kastene for den saks skyld? Og hva om man hadde lagt til ønske om indian summer med opptil 17 grader i luften, hvilke skyhøye odds hadde vel ikke det gitt? Men sånn er det med TGA, noen ganger

Grunnet forrang av en mindre viktig men akk prioritert klubbturnering på Bærum golfklubb samme morgen, ble det ikke gitt lovnader om teeoff tidligere enn klokken 1400. Alle som har spilt selskapsgolf før, kunne enkelt regne ut at en 5 timers runde da ville spille hasard med oktoberdagslyset. Derfor stilte hoveddelen av feltet opp i god tid, med håp om en tidligere start. Allerede før 1300 hadde Morten og Preben, Trond og Steinar, samt Øystein og Per Anders ankommet parvis i hver av sine mer eller mindre elektrifiserte transportmidler, og var mentalt forberedt på å svinge noen kølleslag på driving rangen før turneringsstart. Siden Ove hadde kastet inn håndkleet med fremvist legeattest samme morgen, var det kun Trym som var savnet.

Trym var nemlig på Skeidar! Var det virkelig mulig? Fra rangen var det åpenbart ingen som hadde noen gode utslag igjen, og da man skuet bort mot første tee, kunne man observere ved selsyn at det var aldeles tømt for overivrige bærumgsgolfere ved startboden. Med et bekrefende nikk fra starteren, kunne vi TGA slås i gang når vi selv måtte ønske. Klokken var nå blitt halv to, og en halvtime med ekstra dagslys ville være gull ift tidspunkt for varslet solnedgang. Men kunne vi starte før alle var ankommet? Noen tok en kjapp telefon til Trym, som informerte om han var kommet hjem fra shopping, og at det selvsagt var fullstendig uproblematisk å kjøre fra Jar til Lommedalen på fem minutter. Her er det fullt mulig at Trym hadde misforstått Elon Musks Space-X-prgram med reelle teslahastigheter, men et utålmodig startfelt tok ham likevel på ordet. Trond valgte å dele opp de ankomne i to grupperinger etter en egenutviklet og sofistikert algoritme som ingen forstod så mye av, men etter at Trond hadde tatt honøren og slo seg godt opp i første fairway, slo Steinar, Per Anders og Preben ut i rask rekkefølge etterpå. TGA H18 var dermed i gang.

Morten og Øystein måtte slippe to etteranmeldte bærumsgolfere med høy puls mellom seg og førsteballen, men da Trym skrenset lydløst opp foran klubbhuset kunne også de siste tre starte moroa, drøye kvarteret etter hovedfeltet. Noen hull senere ble toerballen i sluppet gjennom førsteballen, og hele TGA-feltet spilte resten av turneringen med mulighet til å observere hverandre i medgang og motgang.

Bærum golfklubb var i utrolig bra stand, årstiden tatt i betraktning. Gult, oransje og rødt høstløv omkranset fairwayene, som hadde få sår, kortklipt rough og gav god rull med lave utslag. Selv om banen var noenlunde tørr og greenene grønne, krevde imidlertid puttingen noe mer mandig baksving for å komme helt frem til hullkanten.

Øystein hadde hadde åpenbart kledd seg etter årstiden og ikke etter væremeldingen, med ull innerst (bedre føre vâr). Det viste seg snart å gi svært utfordrene arbeidsforhold med den overraskende høye dagtemperaturen. Trond og Steinar forsøkte sågar å spille noen hull i bare tskjorte, men det var muligens over grensen. Solen kjempet hardt for å slippe igjennom skydekket, men møtte motstand. Uten nedbør var det dog kun en fønvind som påvirket spillet. Flere gode golfslag ble observert, det var slett ikke usannsynlig at snittet av scorekortene ville ende på 30-tallet.

Spillet var som omgivelsene, både dannet og gemyttlig. Enkelte incidenter ble imidlertid innrapportert. Den mest bisarre situasjonen oppstod da Preben slicet et innspill som passerte Steinars bakhode og høyre øreflipp med knappe 20 centimeters margin. En uforbeholden unnskyldning ble dog gitt, og prompte akseptert.

Generelt var det tidvis usedvanlig mange baller i spill, både førsteballer, andreballer, provisoriske baller... og muligens også en og annen tredjeball? Situasjonen ble etter hvert nokså uoversiktlig med flust av golfballer i fairway, og ditto problematisk å avgjøre om det faktisk var riktig ball som var i spill til enhver tid.

Uavhengig av antall baller, var stemningen blant gutta aldeles upåklagelig - og latteren satt løst. Men en av deltakerne hadde muligens en viss overtenning og fikk tidvis hyperentusiastiske og spastiske tendenser, både på egne og andres vegne. Trond hadde nemlig fått det for seg at kraft var et undervurdert element i TGA, og måtte til stadighet nitidig påpeke andres safing etter høyst akseptable driverutslag. Steinar ble tidlig utpekt som primær hoggestabbe for anledningen, og måtte leve under kontinuerlig pro-instruering gjennom større deler av runden. Trond, som normalt tar på seg konkurransebillene når TGA slås i gang, virket denne lørdag formiddagen å spille etter filosifien happy-go-lucky, med resultater deretter. Når han først traff fairway, var det så absolutt innafor. Men langtfra alle slagene kunne defineres som "innafor" (snarere tvert i mot), og trolig mistet han flere verdifulle poeng som kunne blitt avgjørende ved oppgjørets time. Men det stoppet jo ikke der.

På et av utslagene midtveis i turneringen, gav han seg selv plutselig en (for alle andre) overraskende mulligan, og ingen vet riktig hvilken av ballene han fortsatte å spille på. Isolert sett må vel dette defineres tett opptil grensen for straff? På etterfølgende green, skulle han sette en metersputt, men ballen stoppet usle to decimeter unna hullet. Et nonchalant andre putteslag plasserte ballen enda nærmere hullet, vi snakker om millimeter på utsiden av koppen, men altså fortsatt ikke i. I frustrasjon og tilnærmet sinne, plukket Trond opp ballen med en irritert mine, og mente han "bare" fikk 6 poeng på hullet. Ingen av de tilstedeværende kunne imidlertid erindre at noen hadde "gitt ham" hullet, og dette burde vel strengt tatt gitt ham nok et straffeslag eller to, eller det som verre var? Komiteen var imidlertid i godlynne, og tok opptrinnet med stoisk ro. Det var jo ingen grunn til å ødelegge den ellers upåklagelige stemningen i flighten med flisespikkeri og firkantet regelrytteri. Men han kunne nok forvente at det ville bli nevnt i en bisetning eller to under prisutdelingen litt senere på kvelden?

Closest to pin skulle avgjøres på hull 7. Et spektakulært hull på 134 meter fra et elevert utslag hele 20 høydemeter over greenen. Per Anders var den eneste som havnet på på det kortklipte området i førsteballen, der han landet trygt ca 3,5 meter fra pinnen. I neste flight fikk Øystein et stjernetreff, og landet vesentlig nærmere flagget, dog ikke på greenen. Det teller jo ikke. Dermed kunne PA slippe jubelen løs fra sidelinjen, vel vitende om at hans aller første CTP-utmerkelse var hans til odel og eie.

Longest drive utspilte seg på hull 14. Fra et teested med godt utsyn over en lang og vid fairway burde det være gode muligheter for utmerkede slag. Med en høydeforskjell fra tee til 150-metersmerket, var det hele 19 meter, var det alle muligheter for å briljere. Preben, PA og Steinar traff alle godt nedover fairwayen, der Steinar hadde den soleklare lengsteballen.

Trond syntes (som vanlig) at Steinar feiget ut, tok selv sats, og sendte både første- og andreballen kraftfullt til høyre godt utenfor fairway. Siden heller ingen i den bakre flighen klarte å matche Steinars lengde, kunne han humre hele veien til banketten i visshet om at han hadde LD-prisen i lommen.

Spillet var effektivt, og de første fire takket hverandre hjerteligst for runden en god halvtime før varslet solnedgang, fortsatt med plenty av dagslys inntakt. Et par regndråper som traff capsen understreket bare hvor vellykket åretes høstturnering hadde blitt. Og da de tre sist ankomne fikk hullet ferdig, var det nok ikke lenger mulig å oppdrive noen aftergolf pilsnerøl i klubbhuset for denne sesongen. Dermed var det bare å stable seg tilbake inn i de ulike transportmidlene, og plotte inn Øysteins privatadresse på GPS'en.

Kamp mot klokken

Etter heftige plenumsdiskusjoner på Facebook, er programmet for høstens turnering tilnærmet klart. Just in time. Of course.

TGA H18 vil spilles på Bærum golfklubb førstkommende lørdag den 13. oktober. Åtte deltakere er påmeldt turneringen, som drives i gang med obligatorisk mulligan i to etterfølgende baller fra klokken 1400. Startfeltet består utelukkende av gamle travere, og vi nevner i fleng: Trond (som regjerende mester), Trym (med hjemmebanefordel), Øystein, Per Anders, Ove, Preben, Steinar og Morten.

Komiteen retter en stor takk til Dag-Atle, som har vært behjelpelig med å skaffe tilveie greenfeebilletter til en særs fordelaktig pris, men som dessverre ikke selv har anledning til å delta denne gangen.

Værmeldingen for lørdagen er overraskende oppløftende; her snakker vi om oppholdsvær med antydning til solgløtt, og temperaturer rundt 13-16 grader, milevis over normalen for årstiden. Det er altså gode sjanser for at polvottene kan bli værende aller nederst i bagen.

Derimot vil sen teeoff medføre intim flørting med dagslyset mot slutten av runden, med tanke på varslet solnedgang klokken 18:18 og forhåndsmeldt innslag av kveldståke. Det skal ikke stikkes under en golfbag at det kan bli et ekstra spenningsmoment om vi rekker gjennom alle 18 hullene, uten GPS og hodelykt.

Etter runden blir det lun aftergolf med storslått middag og bankett hjemme hos Øystein på Haslum. Per Anders har tatt personlig ansvar for de høye, tradisjonsrike drinkene, mens Trond og Trym bare får ansvaret med å plukke ned sine trofeer fra peishyllen, tørke støv og preparere dem for nye eiere. Hva som skjer videre utover i de små timer, er det jo åpenbart ingen som har noen som helst formening om for nåværende. Men vi er jo samtlige fullstendig innforstått med at nattklubbgeneralen alltid har skumle hensikter stukket opp i piqueten, og den som henger med får se.