Det kunne vært så langt verre

Hva er egentlig sannsynligheten for å kunne spille golf i Norge medio oktober, uten styrtbyger, flom eller høststormer? Eller horisontale snøbyger med hagl i kastene for den saks skyld? Og hva om man hadde lagt til ønske om indian summer med opptil 17 grader i luften, hvilke skyhøye odds hadde vel ikke det gitt? Men sånn er det med TGA, noen ganger

Grunnet forrang av en mindre viktig men akk prioritert klubbturnering på Bærum golfklubb samme morgen, ble det ikke gitt lovnader om teeoff tidligere enn klokken 1400. Alle som har spilt selskapsgolf før, kunne enkelt regne ut at en 5 timers runde da ville spille hasard med oktoberdagslyset. Derfor stilte hoveddelen av feltet opp i god tid, med håp om en tidligere start. Allerede før 1300 hadde Morten og Preben, Trond og Steinar, samt Øystein og Per Anders ankommet parvis i hver av sine mer eller mindre elektrifiserte transportmidler, og var mentalt forberedt på å svinge noen kølleslag på driving rangen før turneringsstart. Siden Ove hadde kastet inn håndkleet med fremvist legeattest samme morgen, var det kun Trym som var savnet.

Trym var nemlig på Skeidar! Var det virkelig mulig? Fra rangen var det åpenbart ingen som hadde noen gode utslag igjen, og da man skuet bort mot første tee, kunne man observere ved selsyn at det var aldeles tømt for overivrige bærumgsgolfere ved startboden. Med et bekrefende nikk fra starteren, kunne vi TGA slås i gang når vi selv måtte ønske. Klokken var nå blitt halv to, og en halvtime med ekstra dagslys ville være gull ift tidspunkt for varslet solnedgang. Men kunne vi starte før alle var ankommet? Noen tok en kjapp telefon til Trym, som informerte om han var kommet hjem fra shopping, og at det selvsagt var fullstendig uproblematisk å kjøre fra Jar til Lommedalen på fem minutter. Her er det fullt mulig at Trym hadde misforstått Elon Musks Space-X-prgram med reelle teslahastigheter, men et utålmodig startfelt tok ham likevel på ordet. Trond valgte å dele opp de ankomne i to grupperinger etter en egenutviklet og sofistikert algoritme som ingen forstod så mye av, men etter at Trond hadde tatt honøren og slo seg godt opp i første fairway, slo Steinar, Per Anders og Preben ut i rask rekkefølge etterpå. TGA H18 var dermed i gang.

Morten og Øystein måtte slippe to etteranmeldte bærumsgolfere med høy puls mellom seg og førsteballen, men da Trym skrenset lydløst opp foran klubbhuset kunne også de siste tre starte moroa, drøye kvarteret etter hovedfeltet. Noen hull senere ble toerballen i sluppet gjennom førsteballen, og hele TGA-feltet spilte resten av turneringen med mulighet til å observere hverandre i medgang og motgang.

Bærum golfklubb var i utrolig bra stand, årstiden tatt i betraktning. Gult, oransje og rødt høstløv omkranset fairwayene, som hadde få sår, kortklipt rough og gav god rull med lave utslag. Selv om banen var noenlunde tørr og greenene grønne, krevde imidlertid puttingen noe mer mandig baksving for å komme helt frem til hullkanten.

Øystein hadde hadde åpenbart kledd seg etter årstiden og ikke etter væremeldingen, med ull innerst (bedre føre vâr). Det viste seg snart å gi svært utfordrene arbeidsforhold med den overraskende høye dagtemperaturen. Trond og Steinar forsøkte sågar å spille noen hull i bare tskjorte, men det var muligens over grensen. Solen kjempet hardt for å slippe igjennom skydekket, men møtte motstand. Uten nedbør var det dog kun en fønvind som påvirket spillet. Flere gode golfslag ble observert, det var slett ikke usannsynlig at snittet av scorekortene ville ende på 30-tallet.

Spillet var som omgivelsene, både dannet og gemyttlig. Enkelte incidenter ble imidlertid innrapportert. Den mest bisarre situasjonen oppstod da Preben slicet et innspill som passerte Steinars bakhode og høyre øreflipp med knappe 20 centimeters margin. En uforbeholden unnskyldning ble dog gitt, og prompte akseptert.

Generelt var det tidvis usedvanlig mange baller i spill, både førsteballer, andreballer, provisoriske baller... og muligens også en og annen tredjeball? Situasjonen ble etter hvert nokså uoversiktlig med flust av golfballer i fairway, og ditto problematisk å avgjøre om det faktisk var riktig ball som var i spill til enhver tid.

Uavhengig av antall baller, var stemningen blant gutta aldeles upåklagelig - og latteren satt løst. Men en av deltakerne hadde muligens en viss overtenning og fikk tidvis hyperentusiastiske og spastiske tendenser, både på egne og andres vegne. Trond hadde nemlig fått det for seg at kraft var et undervurdert element i TGA, og måtte til stadighet nitidig påpeke andres safing etter høyst akseptable driverutslag. Steinar ble tidlig utpekt som primær hoggestabbe for anledningen, og måtte leve under kontinuerlig pro-instruering gjennom større deler av runden. Trond, som normalt tar på seg konkurransebillene når TGA slås i gang, virket denne lørdag formiddagen å spille etter filosifien happy-go-lucky, med resultater deretter. Når han først traff fairway, var det så absolutt innafor. Men langtfra alle slagene kunne defineres som "innafor" (snarere tvert i mot), og trolig mistet han flere verdifulle poeng som kunne blitt avgjørende ved oppgjørets time. Men det stoppet jo ikke der.

På et av utslagene midtveis i turneringen, gav han seg selv plutselig en (for alle andre) overraskende mulligan, og ingen vet riktig hvilken av ballene han fortsatte å spille på. Isolert sett må vel dette defineres tett opptil grensen for straff? På etterfølgende green, skulle han sette en metersputt, men ballen stoppet usle to decimeter unna hullet. Et nonchalant andre putteslag plasserte ballen enda nærmere hullet, vi snakker om millimeter på utsiden av koppen, men altså fortsatt ikke i. I frustrasjon og tilnærmet sinne, plukket Trond opp ballen med en irritert mine, og mente han "bare" fikk 6 poeng på hullet. Ingen av de tilstedeværende kunne imidlertid erindre at noen hadde "gitt ham" hullet, og dette burde vel strengt tatt gitt ham nok et straffeslag eller to, eller det som verre var? Komiteen var imidlertid i godlynne, og tok opptrinnet med stoisk ro. Det var jo ingen grunn til å ødelegge den ellers upåklagelige stemningen i flighten med flisespikkeri og firkantet regelrytteri. Men han kunne nok forvente at det ville bli nevnt i en bisetning eller to under prisutdelingen litt senere på kvelden?

Closest to pin skulle avgjøres på hull 7. Et spektakulært hull på 134 meter fra et elevert utslag hele 20 høydemeter over greenen. Per Anders var den eneste som havnet på på det kortklipte området i førsteballen, der han landet trygt ca 3,5 meter fra pinnen. I neste flight fikk Øystein et stjernetreff, og landet vesentlig nærmere flagget, dog ikke på greenen. Det teller jo ikke. Dermed kunne PA slippe jubelen løs fra sidelinjen, vel vitende om at hans aller første CTP-utmerkelse var hans til odel og eie.

Longest drive utspilte seg på hull 14. Fra et teested med godt utsyn over en lang og vid fairway burde det være gode muligheter for utmerkede slag. Med en høydeforskjell fra tee til 150-metersmerket, var det hele 19 meter, var det alle muligheter for å briljere. Preben, PA og Steinar traff alle godt nedover fairwayen, der Steinar hadde den soleklare lengsteballen.

Trond syntes (som vanlig) at Steinar feiget ut, tok selv sats, og sendte både første- og andreballen kraftfullt til høyre godt utenfor fairway. Siden heller ingen i den bakre flighen klarte å matche Steinars lengde, kunne han humre hele veien til banketten i visshet om at han hadde LD-prisen i lommen.

Spillet var effektivt, og de første fire takket hverandre hjerteligst for runden en god halvtime før varslet solnedgang, fortsatt med plenty av dagslys inntakt. Et par regndråper som traff capsen understreket bare hvor vellykket åretes høstturnering hadde blitt. Og da de tre sist ankomne fikk hullet ferdig, var det nok ikke lenger mulig å oppdrive noen aftergolf pilsnerøl i klubbhuset for denne sesongen. Dermed var det bare å stable seg tilbake inn i de ulike transportmidlene, og plotte inn Øysteins privatadresse på GPS'en.