Tunefluens hevn

At det går an å være så heldige! Som på en øy av sol og sommertemperaturer midt i et osean av lavtrykk og hint av Svalbardsommer, traff vi med vårens turnering på sommerens aller fineste dag, hittil. Skjeberg golfbane var en utrolig flott opplevelse, med grønt gress og dristig banearkitektur. Og om ikke dette var nok, traff vi tidsmessig nøyaktig i klekkesesongen for tunefluen, to uker senere ville vi neppe fått oppleve det samme fenomenet i Østfold. En virkelig innertier, mot alle odds

Ok, la oss dvele ved det sistnevnte først. Det er kanskje ikke helt korrekt å påstå at tunefluen påvirket selve utfallet av TGA V19, men at den satte sitt umiskjennelige preg på turneringen, er et godt stikk. Med kjøttetende små vesener som svirret og kravlet rundt legger, hode, inne i ører og øyne, samtidig som man skulle finberegne avstand, helningsgrad, ondulering og stroke, gjorde puttingen til en umenneskelig konsentrasjonsøvelse i absolutt nonchalance. Når vi legger til at tunefluen kun var én faktor i rekken av utallige hindringer som hver enkelt spiller måtte forsere, på hvert eneste av de 18 hullene på banen, forstår alle at dette var presisjonsgolf på høyeste nivå, kun for de aller tøffeste gutta i klassen.

Det hersker likevel liten tvil om at Skjeberg er en aldeles nydelig golfbane, som ble åpnet for spill i 1989. Men 30-åringen fremstod like fullt som en trassig jomfru. Fra utsiden var banen utrolig vakker å se til, med ungdommelige trekk med friske løvtrær og siv som duvet lett i sommerbrisen, lysegrønne greener som bølget over små kuller og åser, tindrende vannflekker der man kunne drømme seg vekk, samt enkelte småfuktige sumpområder som vi i anstendighetens navn ønsket å unngå. Samtidig viste banen seg å være både trang og stedvis uoverkommelig, selv for tilårskomne og erfarne golfspillere som med et påtatt overmot ønsket å overkomme alle fristelser. På Skjeberg fikk man kjenne på den indre kampen mellom angsten for ikke å prestere optimalt, og ønsket om å kunne vise de andre gutta at man fortsatt hadde det inne. Følelsesspekteret vekslet mellom vonde stunder der man kjente at man hadde tatt seg vann over hodet eller kjente på eleveringen, til den ultimate lykkerusen når man så ballen penetrere trange smug mellom tett furuskog, kupert terreng og våtmarksområder, og landet lykkelig smilende på en seng av grønt gress og hissige bevingede tilskuere. Da er livet verdt å leve.

De seks påmeldte deltakerne med spillerett ankom driving rangen i god tid før første utslag, og fikk rikelig anledning til å slå litt rust av køllene, finstudere baneguiden og smøre seg rikelig inn med tuneflueolje - eller hva nå enn det var i den mystiske flasken på disken i proshoppen.

I aldeles strålende solskinn og med minst 25 grader på gradestokken, fikk Per Anders, Preben og Dag-Atle slå ut i førsteballen nøyaktig klokken 11. Trond, Øystein og Morten slo sine første Mulligan ti minutter senere. Stemningen internt i flightene var innledningsvis upåklagelig, før engstelsen for banearkitekturen kom sigende. De smale fairwayene ble etterfulgt av kraftige doglegs til både høyre og venstre, og blinde hull. Greenene var fuktige etter tidligere dagers regnvær, som gjorde dem både tregere og mer uberegnelige enn de så ut ved første øyekast. Siden alle var førstereis til Skjeberg golfklubb denne lørdagen i juni, var det ingen som kunne supplere feltet med dyrkjøpt egenerfaring. Dermed kunne det observeres flere pussige feilslag, fortvilet leting etter ball i nærliggende skogholt, og tidvis dumdristige tigerlines med påfølgende konsekvenser.

De ansvarlige for Skjerberg golfklubb har åpenbart hatt tilstrekkelig selvinnsikt til å innse dens kompleksitet og vanskelighetsgrad, og har således vært særs rause med rundhåndet utdeling av tilleggslag. Høyhandikapere i feltet kan nok ha profitert en anelse på dette, da det var langt mellom birdiene i de to flightene. Selv om enkeltspillere briljerte med opptil flere strålende reelle par på visse hull, kunne sliterne likevel sanke poeng jevnt og trutt til tross for slalåmpreget fremdrift mellom barnålsregioner, droppsoner og mer perifer tilstedeværelse på angitt fairway.

Før første utslag hadde man noe lempfeldig plukket ut hullene #5 og #16 til delkonkurransene for hhv closest-to-pin og longest drive. Per Anders landet greenen et par meter unna flagget, og tok en knepen seier i par-3-konkurransen på hull 5, fair enough. Men longest drive på hull 16 ble en langt mer selsom affære, som bragte almen munterhet fra teestedet. Ikke bare skulle man slå ut over et lite tilfeldig vann, men fairwayen var også trolig en av banens aller smaleste ved antatt landingssted. Både Dag-Atle og Per Anders hadde faktisk allerede plukket frem hvert sitt pitchingjern fra bagen, før de ble gjort oppmerksom på at dagens lengste drive stod på spill. Slukøret og motvillig tuslet tilbake til bagen og fant frem den aller største klubben. PA viste seg imidlertid fortsatt best, slo et presist slag litt til venstre på fairway, som også viste seg å bli feltets lengste utslag.

Flere av incidentene som ble notert underveis, må nok føres på konto for et relativt høyt frustrasjonsnivå blant flere av spillerne. At Trond dro med seg en 2 kilos divot på et fairwayslag, var imidlertid ikke nok til å oppnå permanent kultstatus under banketten. Ei heller Prebens déjà-vu på utslaget for #17, der han i harnisk ønsket å gjøre samtlige medspillere oppmerksom på at vi hadde spilt samme hull tidligere. Han måtte imidlertid dempe gemyttene betraktelig da medspillere med lavere hvilepuls gjorde ham høflig oppmerksom på at utslaget for #11 bare lå fem meter unna, men fra samme eleverte tee.

Derimot fikk PAs noe uarte oppførsel på greenen på hull 16 velfortjent oppmerksomhet. En tometers putt ble lagt 20 cm fra flagget, før Per Anders ble stilt til veggs om ballen han spilte på faktisk var hans egen? Noe forfjamset og lettere belemret, flyttet PA medspillers ball tilbake til antatt opprinnelig plassering, mens han gikk bort til sin rettmessige ball og satte tometersputten rett i koppen. Til tross for mange regelendringer innfor 2019-sesongen, var det ingen andre i feltet som kjente til muligheten for "prøveputting". PA ble følgelig heller ikke tildelt straff for incidenten. Derimot ble hendelsen behørlig utdypet under banketten senere på kvelden, og det var nok ikke helt ufortjent at han også mottok komiteens hederutnevnelse for høyst nytenkende regelendringer.

Uten ølservering ved hull 19 var det heller ingen grunn til å dvele ved golfanlegget lenger enn strengt tatt nødvendig. Umiddelbart etter runden lot vi derfor tunefluene få disponere utearealene uforstyrret, mens seks svette golfspillere forlot området i fire med eller mindre elektrifiserte kjøretøy. Etter en snartur innom den lokale kjøpmannen for restproviantering, kjørte hele kortesjen den korte veien frem til Jørstadtoppen for velfortjent hvile og restitusjon.