Solskinnsgolf i Larvik

Vårens TGA ble en solskinnshistorie i dobbel forstand. Solbrente nakker var et ubestridt faktum etter runden på Larvik golfklubb. Men at Per Anders skulle havne utenfor pallen etter å ha spilt på eget par, sier noe om nivået i vårens startfelt. For det var vel ingen som hadde "glemt" å skrive seg ned før årets sesong?

Etter en svært så hyggelig første aften på hytta til John Thomas, var det nok flere som mislikte å vekkes før sju en lørdag morgen. Men med sol fra skyfri himmel og et muntert vertsskap med frokosten parat, var det lett å kjenne at dagen kom til å bli bra likevel.


Umiddelbart etter at klokken var slagen 8 var hele startfeltet vel prekevert i et passelig antall biler på vei mot turnering i Larvik, snaut 3 mil fra hytta. Da klokken slo halv ti, hadde samtlige løst greenfee, slått et par slag på rangen og var linet opp foran første tee.

Rekkefølgen i de tre etterfølgende ballene ble relativt tilfeldig selektert. PA, Odd Morten, Dag-Atle og Preben trakk det korteste strået og fikk starte turneringen (uten Mulligan), Hans Jørgen, John Thomas og Ove gikk ut i ball nummer to, mens Trond, Morten og Steinar avsluttet.

I motsetning til fredagsrunden på Sandefjord golfklubb, opplevdes det alldeles udiskutabelt at noen få dager med solskinn hadde gjort magiske underverker med det tidligere så fuktige underlaget.

Men vakkert var det jo ikke... Den relativt åpne parkbanen ved Fritzøe Gård føltes forholdsvis enkel i mangel av tøffe rougher. Gressmatten var dog av det semre slaget, på avstand fikk man vage assosiasjoner til en Spaniaturnering i slutten av august. De gule, misfargede greenene var verken en fryd for øyet eller en utpreget fordel for puttingstroken. Steinharde fairways gav imidlertid god medlemsrull også for ikke-medlemmer.

Ved runding var det definitivt noen som var i flysonen, selv om scorekortene ble holdt tett til brystet innad i flightene. Verken Steinar eller Dag-Atle var spesielt venn med putteren sin, og begge følte seg nok totalt avslappet i forhold til tanken om at trofeet neppe ville havne på Nadderud eller på Kolbotn under kveldens bankett.

Closest-to-pin delkonkurransen ble avgjort på hull 13, der førsteballen stod for hele showet med samtlige tre greentreff totalt. Da Preben sendte ballen snorrett mot flagget og plasserte ballen halvannen meter bakenfor hullet, føltes seieren relativt komfortabel - sett fra utslagsstedet. Men Dag-Atle kunne tillate seg både et hånflir og en velfortjent high-five etter å lagt sin ball halvmeteren nærmere! At det likevel ble en to-putt og par på begge, får vi heller la forbigå i øredøvende stillhet.

Longest drive på hull 15 ble en konkurranse blant flere langtslående, der John Thomas fikk demonstrert at overarmsmusklene fortsatt er vel inntakt. Hjemmebanefordel kan neppe betraktes som en medvirkende faktor for dette resultatet.

Etter 18 spilte hull vanket det en velfortjent iskald pilsnerøl på noen utvalgte få, som også ivret etter å reise videre til Stavern for ytterligere pilsnerinntak. Men med et flertall av golfere med egen bilnøkkel i lommen, ble det gjort kort prosess. Komiteen anla pokeransikt og samlet inn scorekortene. Selv om ingen resultater ble gjort kjent utenfor egen ball, er det sannsynlig at samtlige(!) antok at vinneren fantes i nettopp deres gruppe. Og med denne overoptimismen i baklommen, gikk ferden tilbake til hyttepalasset på Øste Nes for mer lek-og-moro i sommersolen.