Ekte linksbane med ekte blæst

Søndagen morgen bar preg av like mye ro og avslappet atmosfære som tidligere på turen, her var det ingen som måtte kaste i seg frokosten eller smøre matpakke for å rekke teeoff

Etter et langt og godt frokostmåltid gikk samtlige til rommene sine for å pakke ned golfkøller og swingbukser, for deretter å levere inn romnøkkel og verifisere kredittkortgjelden. Men deretter ble det splittelser i feltet. Etter hurtig håndsopprekning, besluttet Morten og Preben å forlate de mest iherdige golferne, og ta turen ned til storbyen for sightseeing og shopping, uten voksne til stede. Trym, Trond, Øystein, John Thomas og Per Anders ventet tålmodig på sjårøren Seamus, som ville transportere de frem til turens tredje og siste golfrunde, på Corballis Links.

Corballis var en utfordrende opplevelse for de fremmøtte. Banen var nesten liten smal og trang som under fredagens runde, men endelig fikk man også oppleve den vindfulle bieffekten av å spille på en linksbane med storhavet inn fra siden. I fullt monn. Heldigvis var det både solskinn og oppholdsvær under spillets gang, noe som gjorde det hele mer teknisk spennende enn direkte fysisk ubehagelig.

Flere av hullene var imidlertid utfordrende. Hull 3 var i overkant komplisert, selv for de mest hardbarkede golferne. Et par-3-hull på hele 400 meter, nesten totalt blottet for fairway, krever sin (over)mann. Heldigvis hadde de fleste fortsatt et par ekstra baller i bagen.

Runden bar ellers preg av å være en søndagsrunde, med relativt lave skuldre og manglende scorekort for sammenlikning i etterkant. Men alle var enige om at det hadde vært en bra tur!

Samtidig tråklet Morten og Preben seg rundt i Dubins gater, og fikk med seg både whiskeymuseum, Disney Store, folkemusikk og riverdance, fish'n chips og Guinness. Og endog et glimt av solen, på den travle søndagen i sentrum. Og mens våre to turister etter noen timer med gatevandring fant seg en dobbeltdekkerbuss ut til flyplassen, tok Seamus seg av våre mest trofaste golfere, og fikk atter samlet forsamlingen på flyplassen i god tid før flyavgang.

Innsjekkingen gikk som en lek, når man har etpar gullkortinnehavere i reisefølget. Noe mer usikkert om våre medpassasjerer med like glinsende reisekort var like fornøyde der de ventet bak oss i fast track køen, mens 7 karer bedagelig satte merkelapper på et uttall kofferter og golfbagger og omhyggelig fikk utdelt sine ombordstigningskort.

Uansett, dermed var det ugjenkallelig slutt på jubileumsturen 2016. På Gardermoen ventet nøyaktig det samme sure og ufyselige høstværet som vi hadde forlatt noen dager tidligere.

Etter litt venting i ankomsthallen, med innsamling av alle medbragte reiseeffekter fra bagasjebåndet samt en ytterligere innsamling av flunkende nye effekter fra taxfreebutikken, kunne samtlige tusle ut til sine småkjølige biler på parkeringsplassen utenfor, før man tok fatt på den aller siste etappen hjem til hus og husfrue. Rundt halv to på natten hadde nok de fleste krøpet oppi en varm seng, og kunne bare drømme om grønne greener og iskald Guiness, og en traurig hverdag som bare var noen timer unna.