Originalbesetning i turnering #40

Litt eldre, en anelse mer gråhårede, forhåpentligvis noe bedre golfspillere, men like fullt nøyaktig de samme som slo ut på Pula Golf våren 2001. Det sier noe om dedikasjonen til golfklubben vår. Morten, Trond, Steinar og John Thomas var de fire første faste medlemmene av TGA for over tjue år siden

Resten av starfeltet i høstens turnering var også gode ringrever i sirkuset. Per Anders deltok fra turnering #2 (Marstrand), mens Preben debuterte i Stenungsund i turnering nummer 3. Når sistemann i feltet kan vise til plasseringer siden Karlstad høsten 2004, luktet det sagmugg over hele på Nesfjellet denne helgen.

Solen skinte over fjellanlegget snaue 300 meter over hverdagen på denne lørdag morgen midt i september, selv om gradestokken innledningsvis kun viste noen få plussgrader. Mens de fleste ikledte seg fjellantrekk med lange benklær og ull innerst, var det bare Preben som satset på at det ville bli shortsvær utover dagen, og fikk rett. 

Proshoppen hadde åpnet ved ankomst i 10-tiden, og 20-kroninger for rangeballer ble hard valuta. Reiselederen tok imidlertid aktivt initiativ, og gav alle mulighet til å kvitte seg med dårlige slag før start.

Da listen over tildelte slag nitidig ble studert ved klubbhuset, var det imidlertid flere måpende munner. Tildelingen var usedvanlig raus, og Morten kunne smilende konstatere hele 42 bonusslag før start på de 18 hullene. Kunne banen virkelig være så fryktelig vanskelig? Joda, Nesfjellet golfbane viste seg å være nokså trang i enkelte partier, med flere utspekulerte våtmarksområder, og omkranset av en fjellflora som hadde en lei tendens til å spise golfballer som ikke landet på det mest friserte grøntområdet. Men solen skinte, og gutta strålte om kapp med den. Dette ble en fantastisk fin golfopplevelse for samtlige av de tilstedeværende, dog for noen kanskje mer enn andre.

Selv om banen kun var en 9-hulls bane, hadde den et snedig system med to parallelle teesteder ved samtlige utslag, noe som gjorde at man fikk følelsen av å gå en full 18-hulls runde. Per Anders, Steinar, Morten og John Thomas fikk æren av å gå ut i førsteballen, mens Øystein, Trond og Preben fulgte tett bak. Bortsett fra en mindre klubbturnering som pågikk samtidig, så vi få andre spillere på banen og tempoet var upåklagelig. Selv med en pause i solen etter halvspilt runde, kom vi rundt på akseptabel tid. Men hvordan gikk egentlig golfspillet? La oss dvele ved slutten først, som kan gi en pekepinn.

Closest to pin skulle nemlig spilles på hull 17, dagens nest siste hull. Hullet var ca 130 meter, med en green noe lavere enn utslagsstedet og med en lumsk bunker i front. John Thomas var nærmest i førsteballen, og forsøkte iherdig å antyde at fringen var en del av greenområdet, noe som åpenbart ble latterliggjort på stedet. Etter at alle hadde misset green, var Preben siste håp i andreballen. Balltreffet var godt med soleklar retning direkte mot flagget. Greentreffet fikk forsamlingen til å hoie av beundring, men backspinnen var for svak og ballen rullet i slow motion over det kortklipte området og havnet hårfint over. Delkonkurransen var dermed uten seierherre.

Nesfjellet med sin relativt smale fairwayprofil, hadde få åpenbare kandidater for den andre delkonkurransen. Etter første 9 ble det imidlertid besluttet å avgjøre longest drive på dagens aller siste hull. Med nedoverbakke fra utslagsstedet, ble det mange lange utslag godt over 200 meter, men ingen av dem havnet innenfor fairway. I følge John Thomas skyldtes dette at baneutformingen var som en opp ned takrenne, og at alle ballene bare gled av. Det får stå for hans regning. Uansett ble det heller ingen vinner av delkonkurranse nummer to.

Per Anders hadde ikke klart å toppe formen frem til turneringsstart, til tross for mye spill og iherdig treningsopplegg på rangen gjennom hele sommeren. Dette gav ham liten uttelling, kanskje snarere tvert i mot. Mange av ballene havnet langt uti lyngen. Etter duffing og 3-4 slag for å komme seg tilbake i fairway ble det sjelden svært høy avkastning på innsatsen. Likevel kunne PA slå seg selv på ryggen som turneringens ubestridte puttekonge, med et utrolig godt blikk for å avslutte de fleste hullene med å sette ballen i koppen. For øvrige deltakere var puttingen høyst variabel, til tross for enkelte unntak. Preben burde kanskje fått utmerkelsen longest put. Med et fullstendig håpløst utgangspunkt fra rundt 15 meter over ondulert terreng i nedoverbakke, rullet og rullet ballen i sikksakk langsmed greenkanten før den til slutt tippet ned i koppen til almen beundring, ikke minst fra den utførende selv.

Preben har stort sett vært fast inventar i nedre del av resultatlistene de senere årene, men spilte over evne med stang inn på de aller fleste hullene på vei ut denne dagen. Ved halvspilt runde ledet han faktisk hele turneringen med svimlende 22 poeng. Deretter snudde alt fullstendig på hodet, med totalkollaps på siste 9. Spillet på det aller siste hullet var nok symptomatisk i så måte, hvor samtlige slag etter utslaget foregikk utenfor angitt spillområde, dog anslagsvis med annenhvert slag i tjukkeste roughen på alternerende sider av fairway. Det gir som kjent høyst sjelden svært god uttelling, og Preben måtte etter hvert innse at håpet om sitt første napp i trofeet siden H03 i Vestfold glapp da nervene tok overhånd og kondisen tok slutt.

Sett i etterpåklokskapens lys, var det nok en viss klasseforskjell mellom de to flightene akkurat denne lørdagen. Andreballen (eller lederballen som Trond alltid ønsker å kalle den), kapret til overmål samtlige pallplasser på den endelige resultatlisten. Førsteballen startet svakest, men hadde en unison forbedring på runde nummer to. I andreballen var det litt motsatt effekt, der samtlige fikk relativt god uttelling på første 9. Det var imidlertid bare Øystein som klarte å holde kvaliteten oppe gjennom hele runden, med gode utslag, meget akseptable fairwayslag og relativt bemerkelsesverdig putting også gjennom siste 9. At dette likevel gikk litt under radaren underveis, skyldes nok hans normalt meget stabile spill og pokeransikt, uten å gjøre seg unødig bemerket med altfor grove incidenter eller utagerende verbale utbrudd.

Steinar hadde definitivt en hjemmebanefordel denne gangen, men uten å utnytte den til fulle. Mens Øystein fremviste usedvanlig stabilitet, var nok ikke stabilitet det første ordet man koplet til turens reiseleder. Etter to glimrende hull fra start, gikk det fullstendig i ball på det tredje. Verken driver eller jernkøllene satt slik vi er vant til å se det fra Steinar. Slik vekslet det fremover i runden, selv om han etter hvert fikk grep om eget spill og avsluttet med god flyt. På et tidspunkt tok det muligens overhånd, da Steinar tok sjansen på å slå et langt innspill over et vannhinder - og lykkes - hvorpå John Thomas mer enn antydet at Steinar var i ferd med å fremstå cockey. Steinar endte faktisk nest best om man betrakter de siste 9 hullene isolert, og den karamellen var det nok godt å kjenne på.

Onde tunger har beskyldt Trond for å kjøpe seg til sin solide golfkompetanse fra utallige pro'er og annen relevant faglitteratur omkring emnet opp gjennom tidene, og har aldeles åpenbart vært tilstrekkelig bemidlet til å heve egen standard gjennom tjue år. Med turneringens laveste handicap, bidrar han øyensynlig til heving av snittkvaliteten på golfspillet i gruppen under ett. Selv om man kan observere et og annet bananskudd mot høyre etter tee, er lengden upåklagelig og han er en mester til å ta seg inn og fullføre de fleste hullene. Fairwayslagene er slikemyke og treffsikre, og med en litt hetere putter hadde han nok spilt fletta av de fleste konkurrentene i høstens mesterskap, nettopp slik som han litt for ofte har en lei tendens til å gjøre. Det er ikke tilfeldig at Trond har flest seiere i TGA's historie, og nesten alltid befinner seg i tétskiktet.

Morten er Morten, og det setter vi alle pris på. Han har ikke mange køllene i bagen, men det trenger han da heller ikke. Morten kan fint bruke driveren også på relativt korte par 3 hull. Det er en god stund siden han vimet rundt på golfbanen med en tilfeldig golfkølle i venstre hånd, og den håndholdte mobilen til øret. Fra å være stabilt listefyll på alle resultatlister, har han tatt steget opp til elitenivå de senere årene, og sågar vunnet flere TGA-turneringer. Også på Nesfjellet slo han mange glitrende golfslag, hvorpå Steinar hver gang kommenterte at Morten må ha et altfor høyt handicap. Mortens fokus er likefullt primært på eget golfspill, og er ikke nødvendigvis like oppmerksom på omgivelsene rundt seg. Ved flere anledninger ble Morten observert vandrende ned fra teestedet umiddelbart etter eget utslag, og ikke sjelden måtte han høyrøstet bli påminnnet om at han befant seg midt i skuddlinjen for andres spill, noe som tilsynelatende gjorde ham nøyaktig like oppriktig overrasket hver eneste gang. I kombinasjon med PA's tidvis noe uortodokse spill, med slag til både øst og vest, var det ikke annet å forvente enn at det måtte oppstå komplikasjoner underveis. Ved en anledning måtte Morten kaste seg på maven for ikke å bli truffet av PA's ball med noen desimeter, med parallell og unison FORE fra resten av gjengen på flighten. Og den endelige og uungåelige konfrontasjonen der Morten faktisk demper PA's fairwayslag med egen nakke måtte skje på et eller annet tidspunkt, åpenbart sirlig notert inn i protokollen. Heldigvis var det ingen av de involverte som fikk varige fysiske mén etter hendelsen, men at den mentale helsen kan ha fått seg en knekk med såret stolthet, er dog ikke psykoanalysert. Kandidatene følges opp nøye under banketten.

Gjensynet med John Thomas i TGA var høyst etterlengtet, han har dessverre glimret med sitt fravær helt siden jubileumsturen til Dublin i H16. Etter et prikkfritt rangebesøk noen dager tidligere, antok han imidlertid at formen fremdeles var intakt.

Retningsstabiliteten var likevel ikke helt der den engang var, og ballbeholdningen minket i takt med antall utslag. Etter en rufsete start, benyttet han imidlertid pausen mellom rundene til å besørge påfyll av både nye baller og en aldri så liten styrepils for relativt stive muskler, uten at det var en påfallende quickfix. Likefullt tok det seg noe opp på tampen, og han kunne gå av banen med godfølelse og et anstendig scorekort. Et høyst akseptabelt og trivelig comeback til TGA.

JT er for øvrig nokså iherdig i å kommentere spillet underveis, ikke bare sitt eget spill, men i høyeste grad også andres. Feilslag går absolutt aldri upåaktet hen. Enkelte kjente nok et snev av Ove-vibber når gapskratt fulgte i kjølvannnet av en medspillers duffing eller et høyst middelmådig slag med et resultat som neppe matchet tilsiktet intensjon. Heldigvis var det både bøtter og spann av takhøyde og god selvinnsikt internt i flighten, og den gode stemningen var aldri truet.

Alt i alt var det en utmerket golfrunde, der flere hadde bommet med både antall baller i bagen samt lettere bekledning for indian summer. Til tross for varierende spill og mange baller i lyngen, ble det en drømmedag på Nesfjellet. Runden ble avsluttet med burger og øl i solveggen utenfor klubbhuset, før festen fortsatte på hytta.

Akklimatisering før høydeopphold

Overgangen fra hverdagsslit til golfmodus er innmari vanskelig for enkelte. Faktisk er det noen som aldri helt mestrer å legge fra seg de innarbeidede jobbrutinene på en fredag formiddag, for å kople av med en oval weekend og dedikert fokus på golfspill og vennskapelig samvær for en stakket stund

Som ved flere tidligere weekendturer, måtte arbeidsdagen avsluttes noe tidligere enn normert denne fredagen. De ivrigste hadde nok planlagt og prøvepakket i ukesvis. For Morten kom avreisetidspunktet åpenbart fullstendig bardust. Først i samme øyeblikk som Preben ringte på dørklokken for å plukke ham opp hjemme i Asker klokken 12, påbegynte han de aller første forberedelsene. Ymse saker havnet tilsynelatende i en bag, annet ble kastet løst inn i bagasjerommet på bilen. Like fullt, snaue tjue minutter senere var de likevel på veien, og Morten kunne fortsette arbeidsdagen med både videomøter og mailkorrespondanse hele veien oppover mot Noresund, med Preben som dedikert privatsjåfør.

Det er ingen grunn til å tro annet enn at Øystein og Per Anders var langt mer velorganiserte. Øystein kjørte og stemningen var trolig vesentlig mer sosialt avslappet, gemyttlig og golffokusert. De hadde selvsagt planlagt tiden godt, og var naturligvis også de først ankomne på rangen på Norefjell golfklubb. Morten og Preben dukket riktignok opp ikke fryktelig lenge etter, og rakk akkurat å vippse startkontigent og slå etpar sleivslag på rangen, før teeoff klokken 1420.

Uten at forundersøkelsene er vesentlig veldokumenterte, er det heller ikke urimelig å anta at Trond og Steinar gikk for et mer just-in-time tilpasset avreisetidspunkt. For i samme øyeblikk som førsteballen pegget opp sine første baller på første hull, skrenset Trond Teslaen inn på parkeringsplassen så grusen føk i alle retninger, akkurat i tide for å spille ut 10 minutter etterpå. Siden John Thomas tydelig for alle hadde proklamert direkte ankomst til hytta senere på kvelden, var vi dermed fulltallige for oppvarmingsrunden.

Norefjell Golfklubb er en fullverdig 18-hulls skogsbane beliggende like ved Krøderen, 150 meter over havoverflaten. I strålende solskinn viste den seg i all sin prakt og ynde. Rent bortsett fra noe høstlig nedfallsløv, var banen i aldeles utmerket stand, og greenene upåklagelige. Med tilnærmet sommertemperatur i luften, var det en fryd å spille golf i september. 

Runden åpnet med to kjappe par-3-hull på rappen, og innenfor de første 9 var det kun designet inn ett eneste par-5-hull. Dette ble altså en behagelig myk start på turneringshelgen, og en relativt god opptur for aller fleste av de tilstedeværende. Selvsagt uten at noen røpet sine scorekort til andre enn golfbox for en siste-liten nedskriving i forkant av TGA H20. Noen snakker om at alle nonner drar, vi får bare tro på det.

Mens Øystein, PA, Trond og Steinar fullførte hele runden, takket Morten og Preben av for seg ved runding etter 9. Med seg på ferden videre, fikk de både en komplett reisebeskrivelse samt utfyllende nøkkelinstruks, uten at dette hjalp nevneverdig. Siden Preben stolte mer på GPS'en enn på kartleseren som fortsatt jobbet overtid, ble det etpar unødige omveier på smale grusstier, før Steinars hyttepalass endelig åpenbarte seg for dem. På veien hadde de handlet inn til pizzaaften, og for å gjøre stemningen lun og magisk for de etterfølgende, ble det både tent stearinlys og fyrt i peisen, dog uten å sjekke at spjeldet var åpent. Dermed ble hytten fullstendig røyklagt (akkurat som det skal være), og den ektefølte kosestemningen var umiddelbart etablert.

Mens pizzaene stekte seg varme og ølet ble kaldt, ankom de resterende i tur og orden. John Thomas lekte hare og skilpadde, og hadde briefet med offensive forbikjøringer oppover hele Hallingdal i sin seneste erobring, med soltaket nede og Ole Ivars kraftfullt over høyttaleranlegget. Men på de siste gruslagte kilometrene sank hastigheten til krabbegir for å unngå unødige lakkskader, og dermed endte haren likevel som sistemann til fjells. Feltet var endelig samlet, og den første av to etterfølgende hyggekvelder kunne bare starte.

Pizzaene var overraskende velsmakende, til tross for at de var overøst med kjærlighet til hermetisk ananas, noe som Morten åpenbart fortsatt hadde en sterk åttitalls hang for. Det var kjekt med litt catch-up etter forrige tur og et halvår som har vært preget av koronasituasjonen, og guttastemningen steg i takt med velfylte vommer og utmerket drikke. Vel, kanskje bortsett fra Morten, som fortsatt hadde en rapport som måtte innleveres før midnatt.

Fjellgolf på Nesfjellet

Steinar inviterer til hyttetur i helgen 18-20. september, og byr på smittesikker og koronavennlig fjellgolf på Nesbyen golfklubb

Tidene er fortsatt høyst uklare. Det store utlandet er nå nesten uten unntak rødt (og da snakker vi ikke om høstfarger) og utilgjengelig for alle typer av fritidsreiser, mens stadig nye smittebølger skylder inn over vårt eget land. Dermed låter det høyst tilforlatelig fornuftig å stikke av fra det hektiske storbylivet i lavlandet og rømme til fjells for et sosialt pustehull i en annerledes koronahverdag.

Steinar åpner dørene på vidt gap til sitt hyttepalass på Nesfjellet, og kan tilby 7-8 smittevernsgodkjente sengeplasser til ihuga golfentusiaster fra østlandsområdet. I skrivende stund har han mottatt bindende påmelding fra hele 7 TGA'ere, så her er vi tilnærmet fulltallig. Foruten husverten selv har Trond, Per Anders, Øystein, Preben, John Thomas og Morten bekreftet sin deltakelse i startfeltet. Regjerende mester Trym har meldt nylig avbud, men besørger videreformidling av trofeer og slips, for å unngå nye skandaler. 

Tanken er å gjennomføre en relativt tidlig avreise på fredag ettermiddag, i tide for en nihulls golfrunde langsmed veien. Norefjell golfklubb kan således være et aktuelt delmål (avklares). Dernest går ferden videre til Syninglie 18 (Nesbyen). Hver og en bes medbringe eget sengetøy og håndkle. Og for de som planlegger å dyppe stumpen i badestampen, er badebukse obligatorisk (iflg Trond).

Hovedrunden vil spilles fra tidlig lørdag formiddag på Nesbyen golfklubb, kun en syv minutters promillekontrollfri biltur fra hyttefeltet. Etter turneringen blir det utelukkende sosial aftergolf og hyttehygge med peiskos og glühwein. Det pulserende utelivet settes på hold.

Reiselederen vil selv stå for bevertningen, mens PA tar egenhendig ansvar for å bringe long islands til torgs. Øvrigheten må besørge egen pakkeliste, med golfkøller og mørk blazer lett tilgjengelig. Kollektiv samkjøring til og fra hytta på Nesfjellet på individuelt initiativ.

Værmeldingen virker særs oppløftende for helgen, med antydning til overhengende høstsol og ingen nedbør. Med makstemperaturer over 15 grader og nattlig minimumstemperatur på plussiden (vinterdekk optional), ligger det an til å bli en perfekt sesongavslutning uten krav til verken polvotter, topplue, regntøy eller overlevelsesdrakt. Rammen omkring TGA's 40'ende turnering er med dette definitivt satt.

Tradisjonell TGA i utradisjonelle tider

Koronaepedemien stoppet ikke TGA, selv om reiserestriksjoner forhindret utenlandstur med etterfølgende 14-dagers karantene. Et endags arrangement i Bærum ble et knallbra alternativ for vårens turnering, selv om værgudene (heller) ikke var på vår side

Etter en utrolig fin vår med masse sol og til dels svært gode temperaturer, var det lite oppløftende å lese værmeldingen på lørdag 6. juni. Ikke bare skulle det regne, det skulle regne mye. Heldigvis ble været noe bedre enn fryktet, og runden ble gjennomført som planlagt med - etter forholdene - godt spill og god stemning.

Trym storspilte på egen hjemmebane, og dro i land en relativt komfortabel seier på Bærum Golfklubb i Lommedalen, foran Morten og Trond. Per Anders fikk ikke full uttelling på scorekortet, men vant likevel begge delkonkurransene closest-to-pin og longest-drive på runden. Preben fikk (om mulig) enda verre uttelling, men ble tildelt juryens hederspris for innsatsen.

Resultatliste etter TGA V20:

1  Trym        18 + 20 = 38

2  Morten      15 + 19 = 34

3* Trond       20 + 11 = 31

4  Michael     16 + 15 = 31

5  Øystein     12 + 14 = 26

6  Steinar     12 + 13 = 25

7  Per Anders  10 + 14 = 24

8  Preben       9 + 10 = 19

*) Trond tok tredjeplassen foran Michael grunnet handicapregelen.

Etter runden ble det premieutdeling, middag og bankett hjemme hos Øystein på Haslum. En kopi av opplegget fra H18, og nøyaktig like hyggelig. Scampi, indrefilet og ditto vinpakke, en perfekt aften.

Les alt om TGA V20: invitasjonen, golfrunden og banketten.

Stemningsfull avslutning

Om formiddagen hadde vært sur og kald, var atmosfæren både lun og behagelig på hjemme-ikke-helt-alene-festen etter turneringen. Øystein er definitivt det perfekt vertskap, der han varter opp med lekre retter og velsmakende drikke, og setter rammen for en optimal avrunding av TGA V20. Stor takk

Ganske umiddelbart etter runden, forlot samtlige Lommedalen og satte kursen mot vesentlig mindre landlige strøk av Bærum. De med fast bostedsadresse i kommunen, kjørte hjemom egen bupæl for å dusje og skifte, mens askerbøringene fikk benytte seg av fasilitetene hos Øystein. Smått om senn var hele feltet gjenforent på Haslum, og alle mann ble umiddelbart satt i arbeid under kyndig prosjektledelse og stram delegering fra husverten selv; dette har han gjort før.

Per Anders dro frem slantene fra siste firmafest, og blandet longdrinks med egenutviklet sourmix. Resten av gutta-krutt kuttet løk og tomater og jordbær og fingre, mens Øystein overvåket både kontinuitet ift work in progresss, og den varme grillen på terrassen. Samtidig inntok Morten og Trond rollen som komite, og begynte å finregne på de relativt gjennomvåte og dels uleselige scorekortene som var innlevert.

Da maten var sånn noenlunde under kontroll, kalte seremonimestrene inn til premieutdeling i stuen. Samtlige herrer var iført både skjorte og mørk blazer, som seg hør og bør under offisielle tilstelninger. Men regjerende mester Steinar hadde (av en eller annen grunn) ikke fått med seg dette ritualet, til tross for de 38 foregående turneringene i TGA's historie. Han stilte i svett oransje piquet, og tenkte for seg selv at det nok var innafor. Du verden så feil han kunne ta, her ble det mumlet om kandidatur til "tabbetrofeet", hva nå enn det måtte være.

Morten og Trond, som åpenbart har fått med seg TGA's statutter, hadde handlet smått og stort i proshoppen i Lommedalen etter avsluttet runde, og ledet an i den formelle delen av programmet. Incidenter ble påpekt, enkeltspillere ble berømmet. Da resultatlisten ble opplest fra jumbo og oppover, florerte det med baller, pegger, markører og drikkeflasker i deltakerpremier, med virtuell highfive fra komiteen og høflig applaus fra øvrigheten. PA mottok heder for både longest-drive og closest-to-pin, men spenningen sirkulerte nok mest rundt de to øverste plassene på pallen. Utfallet var helt åpent.

Finregningen medførte at Morten måte bite i de sure sokkene, mens Trym klatret helt til topps på seierspallen. Mumling fra sofakroken med konspirasjonsteorier om hjemmebanefordel, ble umiddelbart avfeid.

Juryens pris "for særlig hederlig innsats i den nedre delen av resultatlisten" tilfalt denne gangen Preben, trolig dessverre høyst fortjent. Av de 18 hullene som ble spilt, presterte han hele 7 eller flere slag på utrolige 12 av hullene, og da var par-3 hull iberegnet. Det blir ikke fryktelig mange stablefordpoeng å hente på denne måten. Sorry.

Deretter gikk vi til bords, med en meters avstand. Grillede scampi på mangosalat, grillet indrefilet med et vell av tilbehør, fantastisk vin som fylte ganen og utfylte maten, og gledet både kropp og sjel... jo, dette var et meget velsmakende måltid. Skravla gikk rundt bordet, om korona og annet, men da klokken nærmet seg to timer over midnatt og en sjakk-app ble hovedtema, var det nok på tide å runde av.

Nok en vellykket TGA var ved veis ende, selv i de pussige tidene vi er omkranset av. Det var på forhånd slett ikke gitt at det skulle bli en vårturnering i 2020, med kornoapandemien hengene over oss. Men sannelig fikk vi også gjennomført den 39. turneringen i historien. Til høsten snakker vi om et rundt tall. Og neste vår er det faktisk 20-årsjubileum for golfklubben, monn tro hva vi finner på da?

Hustrig vårturnering

Neida, det var faktisk ikke koronapandemien og de omfattende smitterverntiltakene som voldet mest bekymring i forkant av vårturneringen i Lommedalen. Det at sommervarmen plutselig ble erstattet med nidtrist sipregn og kalde gufs fra nord, var imidlertid nesten en avlysningsgrunn. Komiteen stod i mot

I motsetning til høstturneringen i Roma, var det definitivt høstvær på Bærum Golfklubb denne lørdagen i starten av juni. Noen av de påmeldte forfektet sågar mulighet for en ukes utsettelse av vårens runde, tidlig samme dag som turneringen skulle gjennomføres. Det ble imidlertid raskt nedstemt, og fortroppen møtte opp på banen i god tid for å rapportere siste status tilbake til øvrigheten i feltet.

Trym hadde påtatt seg ansvar for å booke starttider, men klarte å rote seg bort i deltakerlisten. Mens Dag-Atle fikk beskjed om at touren var fullbooket og at han måtte holde seg hjemme, endte Preben med å starte under pseudonymet 'Dag-Atle'. Morten var blitt 'Ove' for anledningen. Forvirringen var komplett, og utdelte scorekort med tildelte tilleggsslag var av høyst ymse relevanse, inntil endelig korrigering. Etter nitidige forsøk med både opp- og bortforklaring fra Trym, og etpar obligatoriske utslag med en meters avstand på driving rangen, var vi startklare for første tee klokken 1130. Naturligvis kunne ingen håndhilse på medkonkurrentene jfr smittevernreglene, men stemningen føltes likevel oppstemt. Trond tok som vanlig lead ift den uortodokse flightfordelingen, og alle med 'D' i fjerdeposisjon i etternavnet fikk starte i første pulje (Trond, Øystein, Michael og Preben), resten (Trym, Per Anders, Morten og Steinar) fikk slå ut ti minutter senere. Mulligan på førstehullet var innvilget, tradisjonen tro, uten at noen valgte å benytte seg av tilbudet.

Det var småstusselige 10-12 grader i luften, og et duskregn man ble våt av, under hele golfrunden. Bortsett fra Preben som stilte i korte benklær, var det heltrukken regnbekledning som gjaldt for de resterende denne junidagen. Banen var i relativt fin stand, selv om greenene absolutt ikke holdt noe som liknet på Roma-standard. Spillet varierte som vanlig forholdsvis vidt mellom de enkelte deltakerne. Noen kom i flytsonen allerede fra første hull. Trond noterte seg for hele 20 poeng ut, og lå an til en ny knallrunde, Trym lå like bak med 18. I den andre enden av skalaen var det andre som slet ditto mer med sitt elementære golfspill. Preben lå aller nederst med kun 9 poeng ved runding, PA hadde bare ett poeng mer.

Regjerende mester Steinar utførte sitt sedvanlige spill i sisteballen, da han plutselig hørte eleverte stemmer fra toerballen bak seg. "Hei du i blå jakke, vi har sett på deg hele tiden, du sinker spillet." Legges godvilje til, var det i beste fall en overdrivelse, dog på grensen til soleklar løgn. Tempoet var faktisk mer enn tilfredsstillende, og de to ballene våre fulgte hverandre tett gjennom hele runden. Trym har vel også tidligere vist avvikende hang til lettere oppfarende gemytt ved selvopplevd urettmessig behandling, og tente på absolutt alle pluggene, denne gang på Steinars vegne. Glosene han serverte til toerballen (og som trolig kunne høres oppover store deler av Lommedalen), kan definitivt ikke gjentas på trykk. Men det stilnet i hvert fall de to eldre herremennene i ballen bak, som nok mistet både motet, høreapparat og gåstol under overhøvlingen. For øvrig bør det bokføres at hele 18-hullsrunden ble gjennomført på nøyaktig fire timer, som trolig er blant de raskere rundene på TGA.

Årets vårturnering var naturligvis heller ikke blottet for underfundigheter, som seg hør og bør. Noen av incidentene har vi dog sett opptil flere ganger før, ikke desto mindre interessant å kommentere. Noen slo et slag hvor ballen havnet en meter bakenfor utslagsstedet. Andre hadde åpenbart valgt feil dag for å spille golf, og oppsøkte 100% konsekvent både oppi, bak og inni absolutt ethvert mulig hinder som var anlagt på banen.

Av det mer bisarre slaget, bør nevnes Tronds utslag på et par tre hull. Vått grep og våt hanske medførte at kølla glapp i samme øyeblikk, og fôr 25 meter i skuddretningen, mens ballen landet pent på greenen. Et trickshot av det sjeldne, som neppe anbefales å kopiere.

Beveger vi oss inn på det mer obskøne, kunne førsteballen observere Steinar med en aldeles ny golfteknikk. Den bestod av gjentakende sparking(!) på golfball, med hensikt å flytte den til side for en stor stein som lå strategisk ugunstig til ift siktretningen. Komiteen er orientert.

Closest-to-pin ble vunnet av PA, enkelt og greit. Når det gjaldt longest-drive delkonkurransen, hold faktisk Preben posisjonen etter at førsteballen hadde gjort seg ferdig. Det skal samtidig sies at han også var eneste mann i avmerket sone. Stolt fikk han markere landingsstedet, noen få titalls meter innpå fairwayen. Naturligvis fremviste samtlige i andreballen kraftigere armmuskler og ditto mer presisjon. Per Anders hadde åpenbart størst muskelmasse av alle, og kunne notere seg for storeslem i delkonkurransene.

Da siste ball var satt i koppen på hull 18, var det helt ok at runden faktisk var over. De fleste av spillerne var blitt godt våte og kalde. Men det opplevedes relativt pussig å ikke kunne takke medspillerne for en hyggelig runde med et godt gammeldags håndtrykk à la 2019. Som de pliktoppfyllende borgerne vi faktisk er (i hvert fall en gang i blant), holdt vi oss strengt til smittervernanbefalingene fra FHI, og takket for oss med albuen. 

Humøret var det imidlertid ingenting å utsette på, stemningen blant spillerne var på topp. Feltet stakk derfor en kjapp tur innendørs på klubbhuset for en kopp kaffe, og for å oppsummere dagens opplevelser. Javisst, du hørte riktig, absolutt ingen afterøl. Her skulle jo de fleste kjøre bil til den etterfølgende middagen med bankett. 

Bytte av svette og våte klær og sokker var svært etterlengtet, og dermed ble klubbhusseansen raskt og effektivt avsluttet umiddelbart etter at 8 kaffekopper var vel fortært. Vi hadde jo et kveldsprogram som ventet på oss i et festlokale på Haslum.

TGA V20 Corona Edition

Koronapandemien stopper selvsagt ikke TGA, vårens turnering gjennomføres som et endags arrangement på lørdag 6. juni

Den 12. mars stoppet Norge opp, mens resten av verden raste rundt oss. I tiden som fulgte ble det stadig færre som trodde det ville være mulig å gjennomføre større golfturneringer denne våren. Regjeringen med statsminister og helseminister i spissen stengte ned all sportslig aktivitet og øvrig sosial virksomhet, med påholden hånd fra både Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Svært inngripende og ekstraordinære tiltak som påvirket oss alle i ukene som fulgte

Espen Nakstad (FHI) ble vår nye gud, og alle gjorde som han sa. God håndhygiene, maks fem personer sammen med minimum to (senere en) meters avstand. Joda, nordmenn er særs lovlydige borgere som nok også kan fungere greit i en diktaturstat, så lenge underliggende intensjon er formulert i beste hensikt

Golf var imidlertid en av de første idrettene som fikk gjenoppta en viss form for aktivitetsnivå, dog uten high fives og aftergolf på klubbhuset. Senere oppmykning av smittevernsretningslinjene har medført at vi i dag kan arrangere turneringer med inntil 20 personer om gangen. Siden vi med dette er godt innenfor egen medlemsmasse, er det en glede å kunne invitere til vårturnering i TGA for tjuende gang

Reiserestriksjonene opprettholdes inntil videre, som betyr at V20 må arrangeres i hjemlandet. Vi går ditto for kortreist golf, og satser på en drømmereprise av opplegget fra H18 forrige høst. Lørdag 6. juni spilles to etterfølgende baller ut fra Bærum Golfklubb, hhv klokken 1130 og 1140. Værmeldingen antyder mer høststemning enn vårsol, men vi satser på at dette forandrer seg til det bedre før lørdag

Åtte medlemmer er påmeldt turneringen, og vi nevner i fleng: Trond, Preben, Morten, Steinar, Per Anders, Øystein, Michael og Trym. Dag-Atle er etteranmeldt som førstereserve (må avklares). At Trym skulle ha en form for hjemmebanefordel, fikk vi avkreftet som fake news ved forrige korsvei (H18), men kan diskusjonen legges helt død?

Etter runden vil det bli individuell transport til Øysteins residens på Haslum, der det som vanlig er lagt høye forventninger til bevertning. Regjerende Romamester og hedersprisholder, må sørge for at vandretrofeer og -slips befinner seg på lokasjon i god tid før premieseremonien tar til. God stemning er dog et individuelt ansvar