Høyt og lavt i Nittedal

Mangt kan sies om Hauger, men "kuppert" bør være minst én av karakteristikkene. Da høsten meldte sin tilstedeværelse fra midten av september, ble det en runde forbeholdt de spesielt interesserte. Og det var jo nøyaktig de som også deltok

Hauger golfklubb er tilsynelatende en relativt åpen bane, men hindrene lurer rundt hver sving. Roughen er svært lite gjestmild, og stadig vann i spill gjør strategien utfordrende. Banen er nokså lang, og første ni er preget av gjentatte stigninger som gjør at melkesyren setter seg godt før de avsluttende hullene som åpner opp noe mer.

Kun fire ihuga entusiaster stilte opp i gofluniform i Nittedal. Dermed fikk regjerende mester Øystein se alle sine medspillere Trond, Per Anders og Steinar i øynene gjennom hele runden.

Det er ikke notert vesentlig incidenter gjennom dagen. Det fremkommer heller ikke hvem som stakk av med seieren i delkonkurransene closest-to-pin og longest drive, men her kan det komme oppdateringer senere. Men etter runden ble det hjemreiser i alle himmelretninger, før spillerne atter møttes til opprop i Bærum.

Om arrangementskomiteen er totalt blottet for kreativitet, eller om noen er kjøpt og betalt skal der ikke hevdes. Uansett utfall havnet banketten atter en gang på Villa Bekk på Bekkestua, et raust femerslag unna Tronds egen residens. Det kan selvsagt skyldes tilfeldigheter, men neppe.

Uansett omstendigheter var det som alltid svært så gemyttlig stemning under banketten, selv om vi ble tildelt en nokså urutinert kelner. Heldigvis var Frida ikke langt unna, og fikk reddet inn noen solide 6:a long islands til bordet.

Preben snek seg med i det sosiale uten å ha svettet nevneverdig tidligere på dagen, og rakk akkurat å få med seg resultatene:

TGA H23 Nittedal

1. Trond 21 + 15 = 36

2. Øystein 13 + 12 = 25

3. Per Anders 13 + 10 = 23

4. Steinar 17 + 5 = 22

Trond spilte på eget par og var overlegen seierherre i høstens turnering. Resten av feltet holdt seg på det jevne, selv om det må anmerkes at Steinar hadde totalkollaps etter runding. For det fikk han komiteens hederspris.

Resten av kvelden forløp uten referat

Smak av Asker

Det tynnes ut i TGA-rekkene, men den harde kjerne holder stand. Flere bæringer i gruppen var førstereis til eksotiske Asker, og ble nok positivt overrasket. En godt fornøyd gjeng gjorde opp seg imellom på Kjekstad golfklubb en lørdag formiddag i juni

3. juni var en usedvanlig vakker forsommerdag i Asker. Hvilken utrolig flott og naturskjønn bane, med vårgrønt gress, nydelige furutrær, idylliske tjern og… akk så fryktelig mye skog, seige oppoverbakker og vann i spill. Joda, Kjekstad GK viste frem en god porsjon av det aller meste, på godt og ondt.

Trond, Øystein og Preben føk av sted i førsteballen på slaget 13, mens Per Anders og Steinar kom halsene i ballen bak. Det var ingenting å si på humøret, selv om noen åpenbart kom raskere i siget enn andre.

Ved runding ledet Øystein klart med 17 poeng, med Preben og Trond på delt andreplass. Gjennom siste ni la PA inn en solid sluttspurt med 21 poeng backnine, og sørget for god utlikning i feltet.

Closest-to-pin på hull-12, longest drive på aller siste, uklart hvem som seiret i noen av delkonkurransene (oppdateres).

Banketten ble tradisjonen tro avholdt på Villa Bekk på Bekkestua. Trond førte ordet under premieseremonien på terrassen, mens gutta lesket ganen med forfriskninger etter strabasene.

Handicapregelen kom atter i spill, da Øystein snøt Per Anders for pokalen à poeng.

TGA V23 Asker

1 Øystein 17 + 12 = 29

2 Per Anders 8 + 21 = 29

3 Preben 12 + 15 = 27

4 Trond 12 + 13 = 25

5 Steinar 9 + 13 = 22

Etter seremonien ble det straks et kjøligere klima. Ikke i stemning (for all del), men i utetemperatur. Og derfor trakk man heller innendørs for den obligatoriske long island. Middagen var like tradisjonsrik med sedvanlig mye proteinrik føde. Underholdningen måtte vi stå for selv, men Frida var som alltid en sprudlende sidekick, til glede for den nyutnevnte mesteren og alle andre tilstedeværende.

Nordisk sesongavslutning uten polvotter

Joda, intensjonene var som sedvanlig svært så ambisiøse i forkant høstens TGA-turnering. PA var tidlig på ballen og sjekket flypriser til Malaga, Nice og Roma, med ditto støtteerklæringer fra store deler av feltet. Men deretter gikk det i ball, igjen, og sensommer gikk mot høst. Trym kastet inn håndkleet av helsemessige årsaker, og Trond var for en gangs skyld ikke utvetydig positiv til middelhavsgolfing. Planleggingen lugget

Nytt endagsarrangement på Bærum golfklubb virket heller ikke særlig forlokkende. Dermed ble det foreslått å oppsøke fasilitetene i vårt naboland, til tross for at vintersesongen lurte rundt neste sving. Morten var åpenbart skeptisk, vi har spilt golf i sludd og snøbyger tidligere og det er ikke moro. Men som et alternativ til Longyearbyen og Dronning Mauds land, var kanskje Sverige tross alt bedre? Her var det bare å finne frem vinterstøvlettene i TGA-kolleksjonen.

Trond booket en håndfull rom på Tanums Gjestgifveri 22-23 oktober, og var klar for påmeldinger til et compact game med golfing på Mjölkeröd lørdag/søndag, og kun én overnatting. Den innbitte kjerne med Øystein, Steinar og PA var umiddelbart klare, men også Morten måtte motvillig gi etter for gruppepresset, selv om han iherdig forsøkte å modifisere opplegget, blant annet ved å utvide til to overnattinger. Trym og Preben hadde høflig hadde takket nei, og dermed var det klart for en femmerball. Det vil si, helt til Morten nok en gang gjorde helomvending, nærmest på selve avreisedagen, og hans forsvinningsnummer i Houdiniklassen skapte almen forundring.

Det kunne han komme til å angre på. Da firerbanden ankom Mjölkeröd golfklubb var det strålende vakkert høstvær, med temperaturer som føltes mer som september enn oktober. Slettes ingen snø eller annen nedbør i emning, og banen var i overraskende bra forfatning.

Man skulle kanskje tro at golfformen var på topp i sesongavslutningen, men noen incidenter tyder på det motsatte. Per Anders spilte tidvis meget bra, og havnet godt ut til høyre i fairway. Innspillet landet imidlertid lett på greenen, og det var åpenbart at PA var strålende fornøyd med tidenes innspill fra en krevende posisjon. Overraskelsen (og skuffelsen) var imidlertid vesentlig tyngre å bære, da resten av feltet spilte rett frem til en annen (den riktige) green ca 100 meter lenger fremme.

Øystein hadde flere gode langputter over 5 meter som hjalp ham godt oppover på resultatlisten. På en av greenene unnlot han dog å markere ballen før Trond skulle putte, noe som medførte en soleklar klinking med baller i alle himmelretninger. Noen mente at Trond kanskje burde bedt om å få ballen flyttet? Regler er regler, og diskusjonene fortsatte helt inn i banketten. Dette ble avgjørende.

Hotellet var nokså loslitt, men med en utpreget hyggelig og god atmosfære. Derimot kan man stille spørsmålstegn ved bartenderkompetansen, da gutta ønsket å avslutte turneringen med en long island. Med flakkende blikk og manglende sour mix, mente de likevel at de skulle klare brasene. Men da de heller ikke presterte å tolke et utvetydig googlesøk direkte overlevert, ble tradisjonsdrikken en heller selsom affære. Sprit og cola er ikke like godt 

Det er mye som er uklart fra selve premieseremonien, men det påstås at Steinar ledet an som seremonimester. Finregning viste at Trond toppet leaderboarden etter runden, men etterfølgende disputt rundt balltrefningen på greenen medførte at komiteen valgte å trekke ham 2 poeng. Siden scorekortene var nokså jevne, fôr Øystein helt til toppen av resultatlisten, og kunne motta seierstrofeet som ny TGA-mester.

PA hadde like mange poeng som Øystein, men havnet likevel på den sure andreplassen etter den beryktede handicapregelen. Som et plaster på såret mottok han imidlertid hedersprisen pga dette, samt etpar mindre heldige episoder på golfbanen tidligere på dagen (dog uten at dette er spesielt veldokumentert). Mer udiskutabelt er det at PA tok seieren i longest drive delkonkurransen, mens Steinar kom nærmest flagget i delkonkurrasnsen closest-to-pin. Men hukommelsen er svak og ingen er helt sikre.

TGA H22 Tanumshede

1. Øystein (HC26)    20 + 14 = 34

2. Per Anders (HC28) 22 + 12 = 34 (LD/HP)

3. Trond (HC20)      17 + 18 - 2 = 33* (anm)

4. Steinar (HC24)    12 + 19 = 31 (CTP)

Restauranten på Tanums Gjestgifveri påstås å være Sveriges eldste, her har de servert kjendiser og kongelige siden 1663. Maten var derfor upåklagelig, og både dårlige drinker og heftige uenigheter om resultatlisten var snart glemt. Banketten var i gang.

Guttastemningen i TGA's 44. turnering er nok ikke helt av samme kaliber som i de tidligste rundene i TGA-historien. Lett tilårskomne mannfolk med sølvstenk i tinningen og manglende middagslur, holder ikke koken i samme tempo som i glansdagene. Og når selv ikke nattklubbgeneralen virker å være like pågående som tidligere, kan det lett medføre at deltakere dupper av under diskusjonene etter middag. Vi snakker om et moderat alkoholkonsum, ingen nachspiel eller sykepleierflørting, ei heller nattevandring ut i de små timer. Men søndag er jo også en mulighetenes dag. Skulle man tro.

Steinar våknet imidlertid med gårsdagens middagsrester langt utenfor kroppen, og mente at dette skyldtes omgangssyke eller matforgiftning, og slett ikke hadde sammenheng med at han kunne være bakfull. Men dagen ble slitsom, og med småregn i luften ble søndagsrunden på golfbanen kansellert etter akklamasjon. Derimot fant man overskudd for en søndagsrunde med harryhandel, før ferden bar hjemover.

Tur/retur indre hakkebakk

Det ble en relativt eksotisk reise for vårens deltakerfelt. For første gang i klubbens historie ble en TGA-turnering lagt til Ytre Enebakk, uten at noen tilsynelatende tok skade av det

På wikipedia kan man lese at Ytre Enebakk er et tettsted i Enebakk kommune i Akershus i Viken fylke. Tettstedet med drøyt 4000 innbyggere ligger ti kilomenter sørvest for kommunesenteret Kirkebygda og 15 kilometer øst for Ski sentrum. Området omkring består av lave skogkledte åser og mange små innsjøer. Samfunnet er basert på sagbruksvirksomhet og skogsdrift. Hvis man legger til at bygdas trolig mest kjente profil er mopedentusiasten Fridtjof, forstår alle at vi er ganske nærme gokk. Her finner vi Østmarka golfklubb.

Det var en strålende fin solskinnsdag i midten av juni for de fire TGA'erne Trond, Steinar, Øystein og Per Anders. Banen var i aldeles utmerket stand, men her skulle man motstand finne. Rent umiddelbart innså man at TGA var tildelt en smal skogsbane med særs MYE skog på absolutt alle bauger og kanter. At banearkitekten i tillegg var tildelt et geografisk skogsområde nede i et dalføre, gjorde ikke situasjonen vesentlig mindre komplisert. Flere av hullene hadde utslag ned mot bunnen av dalen, hvorpå greenen tilfeldigvis var plassert høyt oppe i åsen på den motsatte dalsiden. Selv om testutslagene på den relativt flate driving rangen hadde sittet som de skulle, var det noe helt annet å omsette slagene i praksis. Voksne og erfarne golfere hadde på forhånd advart mot de første 9, men det var slett ingen som opplevde en vesentlig forbedring i løpet av de siste 9.

Feltet bet seg spesielt merke i hull 16, et fryktet par-3 hull på 199 meter. PA hullet ut etter 5 slag (to over par), men oppnådde likevel best score innad i firerballen. Øvrigheten måtte stryke hullet. Samlet på flighten ble det gjennom hele runden kun notert 10 reelle par, mens hele 22 hull ble strøket. Det forteller vel mye om forholdene, selv om det heldigvis ikke påvirket humøret i nevneverdig grad.

PA spilte relativt stabilt ustabilt, selv om han absolutt bør gi seg selv honnør for flere av utslagene. Det aller beste klinket han til med i longest drive delkonkurransen, der han presterte å slå hele 220 meter og vant. Men de fleste slet. V21-mester Øystein hadde nok ikke sin aller stolteste runde på en golfbane, men ble likefult honorert med komiteens pris for hederlig innsats senere på dagen. Selv ikke regjerende mester Trond viste sin sedvanlige stabilitet, til tross for tidvise blink av gammelt storspill på enkelthull. Det ble en sånn dag.

Det var liten tvil om hvem som hadde golffot på Østmarka. Allerede etter runding hadde Steinar gitt seg selv en god mulighet til toppnotering. På returen mot klubbhuset fortsatte han den gode flyten, og var den eneste som oppnådde mer en 30 poeng på scorekortet. Steinar var også nærmest flagget ifm closest-to-pin delkonkurransen. Det var dermed ingen hemmelighet at hovedtrofeet ville medtas til Nadderud før sommerferien. Høyst velfortjent.

TGA V22 Østmarka GK

1. Steinar    15 + 16 = 31
2. Trond      13 + 12 = 25
3. Per Anders  9 + 14 = 23
4. Øystein     8 + 12 = 20

Leskende drikker ble servert på golfbanens terrasse etter runden, før flighten atter ble gjenforent til bankett på Villa Bekk på Bekkestua, med blazer og long islands i glasset noe senere på dagen.

Trond tok lead på seremonien og oppsummerte dagens runde, før Steinar mottok trofeer og seiersslips til øredøvende jubel fra alle de tre øvrige fremmøtte. Øystein fikk hederspris, komiteen gratulerer. 

Etter inntak av etablissementets aller beste biff, ble feltet geleidet videre til Onkel Blaa for mer øl og GT. Stemningen steg, med stadig mer utsvevende samtaleemner (uten referatplikt). Selv om planleggingen av vårens turnering var nøyaktig like semmer som bestandig, kom TGA atter i mål med et vellykket miniatyrarrangement, hvor deltakerne var mer enn happy. Ingen grunn til å planlegge høstens turnering allerede nå.

Fremsynthet til ingen nytte

 Allerede under banketten på H21 ble det satt dato for vårens golfturnering. Men langtidsplanlegging har aldri vært komiteens sterkeste kort, dette måtte jo bare slå fullstendig feil

Utpå natten under banketten på Villa Bekk i fjor høst, var det noen kloke hoder som forsøkte å være litt fremoverlente. TGA har som regel blitt hektisk besluttet just-in-time, med den konsekvens at stadig færre deltakere har hatt anledning til sette av en hel weekend til sosialsportslige formål. Dette skulle det bli en forandring på denne gangen. Etter et raskt oppslag i samtlige av de tilstedeværendes syvende sans oppdaget man ikke helt overraskende svært mange ledige slots i kalendrene et halvt år senere. Helgen rundt 7. mai virket forlokkende, og tidspunktet for TGA V22 ble vedtatt ved akklamasjon.

Da våren var i anmarsj og restriksjonene etter siste koronabølge var opphevet, oppdaget man til sin forferdelse at slett ingen baner kom til å være sesongåpnet på tidspunktet. All planleggingen hadde således vært fullstendig fånyttes, komiteen måtte starte fra scratch. Problemet var bare at folks almanakker i mellomtiden ikke lenger var like blanke. Sandefjord med overnatting hos Morten i pinsehelgen blir foreslått, og avslått. Gamle Fredrikstad med overnatting på hytta til PA i Skjeberg to uker senere ble også luftet, men få hadde lenger anledning til å bruke en hel helg til golfsamling. Lokale baner ble sjekket ut, men verken Haga eller Holtsmark hadde ledig tid. Det var snart sankthans og sommerferietid, det begynte å bli kritisk å komme til en beslutning. Alternativet var utenkelig, ingen ønsket å lage et hull i en kontinuerlig turneringsrekke over mer enn 20 år.

Da Øystein endelig fikk napp på Østmarka GK, hadde de fleste potensielle deltakerne allerede falt av underveis i prosessen. Men Steinar, Trond og PA var fortsatt keen, og det ble hastebesluttet å gjennomføre et endags konsept med ditto middag på Villa Bekk (igjen) etter runden. Steinar tilbød seg sågar å hoste en etterfølgende bankett på privaten, med fremvisning av US Open på storskjerm. Men akkurat det utgikk i siste liten. Les hele referatet fra TGA V22.

Trond vant på tidligere hjemmebane

Trond klarte ikke å sanke mer enn 28 poeng etter en nokså krevende runde på Holtsmark golfklubb. Dette viste seg likefult akkurat tilstrekkelig for å hente hjem den gjeve mesterskapstittelen i et marginalisert startfelt i høstens TGA, knepent foran medspiller Steinar, som i stedet mottok komiteens hederspris som trøst

Oddsen for å havne utenfor pallen i et felt med kun fire deltakere, må nok betraktes som relativt høy. Å spille  på egen hjemmebane må også kunne anses som en fordel. Men at både Trond og Preben startet sine lysende golfkarrierer på nettopp Holtsmark, viste seg fordelaktig kun for en av dem.

Høstens TGA ble nok en gang gjennomført som et endags arrangement i nærområdene, på tampen av koronapandemien. Det gjorde det ikke mindre vellykket av den grunn.

Alle tilstedeværende fikk utfordret sine golfferdigheter gjennom en lang og god dag på en av Norges mest spektakulære golfbaner, etterfulgt av en hyggelig sosial avrunding på en stemningsfull restaurant midt i hjertet av Bærum.

Trym snek seg med på det sosiale, og tok fullt ansvar for å lose oss gjennom premieseremonien. Trond ble tildelt både vandretrofe, seiersslips og jubelrop fra de fremmøtte, mens Steinar mottok hederstrofeet for sitt noe uortodokse spill som vekslet mellom elite og rookie på annethvert hull.

Du kan lese alt om hele den lange golfdagen her:

Invitasjon | Turneringsdag | Middag og bankett

Bekkestua by night

Noen nekter å gå glipp av moroa, selv om helsa ikke holder for en runde rundt en golfbane. På banketten hadde det sneket seg inn et golfmedlem med merknaden «DNS» festet ved navnet sitt

Onkel Blaa på Bekkestua var oppsamlingsplass for slitne golfere da høstens TGA skulle avrundes med sosial hygge og utveksling av skrytehistorier. Her var det allerede stinn brakke med pensjonerte Stabæk fotballsupportere etter kampslutt, og golfgruppen valgte derfor å innkvartere seg på utedelen av puben etter solnedgang. Det var ikke noe umiddelbart sjakktrekk, for septembernatten var slett ikke like indian som formiddagen hadde antydet. Likefult fikk alle hver sin iskalde(!) øl i hånden forløpende etter ankomst, og da samtlige deltakere fra golfrunden tidligere på dagen hadde meldt sin ankomst, dukket sannelig også Trym opp på sykkel. Til tross for den lune atmosfæren, var det slett ingen utetemperatur for skjorte og blazer denne kvelden. Det fremkom derfor ingen motargumenter da noen foreslo å fremskynde bordbestillingen for middag, og heller forflytte seg innendørs for høye drinker.

Trond hadde forhåndsbestilt på restauranten Villa Bekk, og her ble vi hjertelig ønsket velkommen av kveldens vertinne, Frida. Atter ble vi varme inn i hjerteroten. Etter litt småflørting med den svenske servitrisen kom vi hurtig til enighet om å få servert fem tradisjonsrike long islands til bordet, dog under forutsetning av at det skulle fremstå som bringbærsmoothies(?) på sluttfakturaen. God, men ingen 10:a.

Trym som møtte vesentlig friskere og mer opplagt enn øvrigheten, hadde lovet å stå for kveldens underholdning, og påtok seg raskt oppgaven som seremonimester. Scorekortene fra Øystein, Preben og Trond ble langet over bordet, mens Steinar øyensynlig hadde «glemt» sitt hjemme. Nødscore fra parallellføring av medspiller ble lagt til grunn, og Trym kunne finregne på resultatene. Her var det kanskje ikke så mye å glede seg over, men det var i det minste høye summer i slagkonkurransen og ditto lavere i stablefordkonkurransen. Dette ville ta tid, først måtte vi ha mat.

Frida noterte så blekket sprutet, og konstaterte at golfspillere er rimelig konservative når det kommer til mat: fire biff og en lammekarré. Øystein stod som sedvanlig for kyndig QA av både hvite og røde viner, mens Frida nokså overivrig forsøkte å selge inn fra sortimentet i den nedre halvdelen av vinkartet. Og da forrett, hovedrett og dessert var vel fortært, var det endelig klart for premieutdelingen.

Selv om høstens TGA-runde kun ble avviklet i én firerball, var det få som følte seg sikre på resultatet. Spenningen var derfor nokså intakt inntil listen ble opplest og vedtatt.

Ingen var i nærheten av å spille på eget par, og vinnerscoren måtte deles på to, der Trond ble plassert foran Steinar etter handicapregelen.

1 Trond   19 +  9 = 28

2 Steinar 14 + 14 = 28

3 Øystein 14 + 10 = 24

4 Preben  10 +  9 = 19

I tillegg til å innkassere kveldens hovedpremie og vandretrofe kunne han også bringe med seg hjem prisen for lengste drive. Vi gratulerer Trond hjerteligst, og noterer oss samtidig for at closest-to-pin aldri fikk noen prisvinner under H21, da ingen traff greenen på to forsøk.

Derimot var det knyttet en viss spenning til hederstrofeet. På forhånd ble det hvisket og tisket om at utdelingen definitivt kom til å bli avgjort av sluttresultatet, med tre stykker på pallen og en rett utenfor. Slik gikk det ikke. Steinar mottok hedersprisen for sin høyst ustabile golfform, som vekslet mellom det fullstendig gale og det aldeles geniale gjennom hele runden. Samt for å ha prestert å falle om på en av greenene, forstå det den som kan.

Dermed var det offisielle programmet for TGA H21 over, og samtalen endret karakter fra seriøs konkurranserelatert prat, til høylytt vrøvl om tant og fjas, som seg hør og bør. Preben var eneste mann som befant seg utenfor egen bostedskommune, og var den første til å takke av for å rekke siste buss. Resten av feltet holdt det nok gående en stund til, uten referat (heldigvis, vil noen kunne mene).

Søndagsrunde var det ingen som snakket om.