Mikroturnering i Sylling

Høsten holdt seg på en armlengdes avstand da sesongens andre TGA-turnering skulle avvikles på Holtsmark golfklubb medio september. Men helt shortsvær var det imidlertid ikke

Kun fire påmeldte til høstens TGA. Mens de fleste hadde vedlikeholdt golfformen av varierende grad gjennom sommerferien, gikk Preben all in på at noen bøtter på rangen ville gi umiddelbar valuta. Da slaget virket som et lost case, gikk han for strategi nummer to: kaffe og vaffel i klubbhuset, og fikk hyggelig selskap av Øystein.

Steinar og Trond kom også luntende i god tid før teeoff 11:10, og fikk ristet av seg morgengruffet på de ulike rangene, før alle følte seg vel preppet til først utslag. Mulligan ved første tee er etablert som akseptabelt (åpenbart), ikke på øvrige hull (minst like åpenbart).

All kom seg greit av gårde, med velplasserte teeslag midt i fairway på banens første (av altfor mange) par-5 hull. Øystein la seg faktisk til for en høyst plausibel eagleput på første green, men måtte likevel ta til takke med en birdie. Vi var godt i gang.

Banen var aldeles strålende, med lange fairways og velfriserte greener, overraskende lite preget av at golfsesongen var på hell. Men banen var akk så vanskelig, noe overfloden av tildelte tilleggsslag burde gitt en tidlig pekepinn om. Lumske og unødvendig dype fairwaybunkere var strategisk plassert der man naturlig ville lande, og rundt greenene virket det å være mer sand enn gress. Ugjestmilde bushområder rett utenfor selve banen, slukte baller til lunsj. Og de superraske greenene var så ondulerte at det viste seg svært utfordrende å kontrollere nærspillet. Legger man til at førsteutslaget ofte krevde en luftig ballbane på 100-120 meter, var det nok enkelte personer i firerballen som jevnlig slet med i det hele tatt å komme seg frem til fairway på ett slag. Dette kunne bli en lang dag.

Trond kom utvilsomt best i gang og kunne notere seg for hele 3 par og 4 birdies på de ni første hullene. Det ville under normale omstendigheter avstedkommet både hedersord, jubel og måpende ovasjoner. Men det kan virke som om flyten gikk ham fullstendig til hodet denne lørdag formiddagen, og hans normalt så upåklagelige golfetikette ble erstattet av en cocky attitude som opplevdes noe mindre sjarmerende for øvrigheten, som hver og en hadde sine egne utfordringer. Ved hjelp av påstått AI og maskinlæring mente Trond at han kunne projisere alles score (også før slagene var slått) og således til enhver tid påpeke avvik i oppnådd resultat. Når han følgelig betvilte enhvers innmeldte slag etter avsluttet hull, skapte det en noe oppgitt og til dels amper stemning internt i flighten. Selv om han sikkert kan hatt fullstendig rett i enkelte tilfeller, blant annet da Preben gikk fullstendig i ball med tellingen av lost-balls, tilleggsslag og multiple provisoriske baller i omløp. Bemerkningen var imidlertid fullstendig uten betydning da et strøket hull fortsatt er et strøket hull, uansett om man slår 8 eller 9 slag på et par-4. Slagkonkurranse er som kjent fremdeles ikke en del av TGA. (Heldigvis, red.anm).

Det var tilsynelatende lite folk på banen, men likevel køet det seg opp. På flere enn ett tidspunkt måtte man vente ved utslagsstedet, mens man observerte en gruppe mennesker klaske baller midtveis på fairway og en annen gruppe som puttet på samme hull. Marshall raste forbi i en golfbil for finne proppen, men den var definitivt ikke hos oss. Da det nærmet seg 3 timers spilletid ved runding, var det flere som fryktet at aftergolfen på hull-19 gikk fløyten.

På samme tidspunkt var det muligens karma som traff Trond midt i fleisen. Like etter runding måtte selv han stryke tre av de fire neste hullene, og sleivkommentarene opphørte umiddelbart. Paradoksalt nok medførte det mindre trykket stemning i feltet, og galgenhumoren florerte. Det var mange som slet tungt denne dagen, selv om Steinar tidvis viste en gryende praktform helt i sesongavslutningen.

Steinar ble dagens jojospiller. På enkelthull fremviste han upåklagelig TV-golf, med silkemyke golfslag hele veien fra utslaget til koppen, og kunne tidvis notere seg for formidable poengscorer. Samtidig gikk han tidvis på komplett mørklegging, og kunne fullstendig totalkollapse på det neste hullet der han duffet tredjeslaget før dametee. Og slik fortsatte det utover hele dagen. Men siden han presterte å samle alle de gode slagene der de talte som mest, og likeledes samle alle de dårlige på hull han like gjerne ville stryke, skulle det bli spennende å se hvor han havnet på det endelige leaderboardet når sammenlagtscoren var finregnet.

Regjerende mester Øystein spilte også sikkert som banken fra tee til green, men putteren hans var fullstendig iskald. Trolig gikk han glipp av et tosifret antall poeng ved hulling, da han rimelig konsekvent la ballen til ro et par centimeter fra koppen. Det var egentlig synd, for han kunne skrevet TGA-historie med tre seire på rad.

Prebens scorekort viste ingen drømmedag på hans gamle hjemmebane, Holtsmark. Til tross for at han var tildelt to tilleggsslag på samtlige hull rundt hele banen, hjalp det ikke nevneverdig. For all del, spillet var slett ikke beksvart, her var flere gode balltreff som vekte unison beundring (spesielt fra ham selv). Men altfor mange baller havnet i roughen og ble aldri gjenfunnet, i grell kontrast til Trond som utrolig nok nesten alltid fant igjen ballen sin etter monsterutslag langt inn i skogen. Og i motsetning til Steinar, klarte han heller ikke å samle alle de gode slagene på samme hull, som muligens kunne gitt noen kraftfulle stavtak oppover på resultatlisten. Det endte med én eneste bogie som hans beste hullscore totalt, og resten av dagen ble han nok mest listefyll. Noen må jo også påta seg den rollen.

Trond dro til med storslegga i longest drive delkonkurransen, og fikk til et kanonutslag fra en elevert tee. Etter at både Preben og Øystein hadde meldt seg ut av konkurransen, slo Steinar et omtrent identisk slag som Trond. Her luktet det VAR lang vei.

Mens de to kamphanene ruslet frem mot ballene sine, hørte man høylytte diskusjoner dem imellom. Trond var spesielt påpasselig med å påpeke at det ikke var antall meter til green som var utslagsgivende (som hans fungerende golfklokke indikerte), men heller rimelig åpenbart avstanden fra utslagsstedet. Steinar som hadde gitt opp sin egen golfklokke for dagen, måtte stole på Tronds kalkulasjoner, som selvsagt krevde enda mer avansert maskinlæring, hvorpå han kom frem til at slaget hans målte hele 217 meter fra tee. Fasit viste altså at Steinar ble slått med fattige 20 centimeter, og han måtte etter hvert motvillig erkjenne det bitre nederlaget.

Closest-to-pin ble forsøkt avhold ved to ulike par-3 hull, men begge gangene med samme resultat. Ingen i feltet presterte å plassere ballen på det kortklipte området, selv om enkelte var nærme. Dermed ble det slett ingen utbetaling i denne delkonkurransen, og potten vil videreføres til Jackpot ved neste korsvei.

Da klubbhuset nærmet seg etter det uendelig lange sistehullet på banen, føltes det som vi hadde gjennomført en maraton. Stive muskler og slitne kropper ramlet over siste greenen med henholdsvis både 7, 8 og 9 slag til scorekortet. Nærmere 5,5 time etter første slag på ballen, var monsterrunden endelig avsluttet. Hver og en stablet seg inn i bilene sine, og forlot Holtsmark for noen timers hvile og dusjing i egen bupæl, før vi igjen ville møtes til aftergolf og bankett på Bekkestua senere på kvelden.