Trond vant på tidligere hjemmebane

Trond klarte ikke å sanke mer enn 28 poeng etter en nokså krevende runde på Holtsmark golfklubb. Dette viste seg likefult akkurat tilstrekkelig for å hente hjem den gjeve mesterskapstittelen i et marginalisert startfelt i høstens TGA, knepent foran medspiller Steinar, som i stedet mottok komiteens hederspris som trøst

Oddsen for å havne utenfor pallen i et felt med kun fire deltakere, må nok betraktes som relativt høy. Å spille  på egen hjemmebane må også kunne anses som en fordel. Men at både Trond og Preben startet sine lysende golfkarrierer på nettopp Holtsmark, viste seg fordelaktig kun for en av dem.

Høstens TGA ble nok en gang gjennomført som et endags arrangement i nærområdene, på tampen av koronapandemien. Det gjorde det ikke mindre vellykket av den grunn.

Alle tilstedeværende fikk utfordret sine golfferdigheter gjennom en lang og god dag på en av Norges mest spektakulære golfbaner, etterfulgt av en hyggelig sosial avrunding på en stemningsfull restaurant midt i hjertet av Bærum.

Trym snek seg med på det sosiale, og tok fullt ansvar for å lose oss gjennom premieseremonien. Trond ble tildelt både vandretrofe, seiersslips og jubelrop fra de fremmøtte, mens Steinar mottok hederstrofeet for sitt noe uortodokse spill som vekslet mellom elite og rookie på annethvert hull.

Du kan lese alt om hele den lange golfdagen her:

Invitasjon | Turneringsdag | Middag og bankett

Bekkestua by night

Noen nekter å gå glipp av moroa, selv om helsa ikke holder for en runde rundt en golfbane. På banketten hadde det sneket seg inn et golfmedlem med merknaden «DNS» festet ved navnet sitt

Onkel Blaa på Bekkestua var oppsamlingsplass for slitne golfere da høstens TGA skulle avrundes med sosial hygge og utveksling av skrytehistorier. Her var det allerede stinn brakke med pensjonerte Stabæk fotballsupportere etter kampslutt, og golfgruppen valgte derfor å innkvartere seg på utedelen av puben etter solnedgang. Det var ikke noe umiddelbart sjakktrekk, for septembernatten var slett ikke like indian som formiddagen hadde antydet. Likefult fikk alle hver sin iskalde(!) øl i hånden forløpende etter ankomst, og da samtlige deltakere fra golfrunden tidligere på dagen hadde meldt sin ankomst, dukket sannelig også Trym opp på sykkel. Til tross for den lune atmosfæren, var det slett ingen utetemperatur for skjorte og blazer denne kvelden. Det fremkom derfor ingen motargumenter da noen foreslo å fremskynde bordbestillingen for middag, og heller forflytte seg innendørs for høye drinker.

Trond hadde forhåndsbestilt på restauranten Villa Bekk, og her ble vi hjertelig ønsket velkommen av kveldens vertinne, Frida. Atter ble vi varme inn i hjerteroten. Etter litt småflørting med den svenske servitrisen kom vi hurtig til enighet om å få servert fem tradisjonsrike long islands til bordet, dog under forutsetning av at det skulle fremstå som bringbærsmoothies(?) på sluttfakturaen. God, men ingen 10:a.

Trym som møtte vesentlig friskere og mer opplagt enn øvrigheten, hadde lovet å stå for kveldens underholdning, og påtok seg raskt oppgaven som seremonimester. Scorekortene fra Øystein, Preben og Trond ble langet over bordet, mens Steinar øyensynlig hadde «glemt» sitt hjemme. Nødscore fra parallellføring av medspiller ble lagt til grunn, og Trym kunne finregne på resultatene. Her var det kanskje ikke så mye å glede seg over, men det var i det minste høye summer i slagkonkurransen og ditto lavere i stablefordkonkurransen. Dette ville ta tid, først måtte vi ha mat.

Frida noterte så blekket sprutet, og konstaterte at golfspillere er rimelig konservative når det kommer til mat: fire biff og en lammekarré. Øystein stod som sedvanlig for kyndig QA av både hvite og røde viner, mens Frida nokså overivrig forsøkte å selge inn fra sortimentet i den nedre halvdelen av vinkartet. Og da forrett, hovedrett og dessert var vel fortært, var det endelig klart for premieutdelingen.

Selv om høstens TGA-runde kun ble avviklet i én firerball, var det få som følte seg sikre på resultatet. Spenningen var derfor nokså intakt inntil listen ble opplest og vedtatt.

Ingen var i nærheten av å spille på eget par, og vinnerscoren måtte deles på to, der Trond ble plassert foran Steinar etter handicapregelen.

1 Trond   19 +  9 = 28

2 Steinar 14 + 14 = 28

3 Øystein 14 + 10 = 24

4 Preben  10 +  9 = 19

I tillegg til å innkassere kveldens hovedpremie og vandretrofe kunne han også bringe med seg hjem prisen for lengste drive. Vi gratulerer Trond hjerteligst, og noterer oss samtidig for at closest-to-pin aldri fikk noen prisvinner under H21, da ingen traff greenen på to forsøk.

Derimot var det knyttet en viss spenning til hederstrofeet. På forhånd ble det hvisket og tisket om at utdelingen definitivt kom til å bli avgjort av sluttresultatet, med tre stykker på pallen og en rett utenfor. Slik gikk det ikke. Steinar mottok hedersprisen for sin høyst ustabile golfform, som vekslet mellom det fullstendig gale og det aldeles geniale gjennom hele runden. Samt for å ha prestert å falle om på en av greenene, forstå det den som kan.

Dermed var det offisielle programmet for TGA H21 over, og samtalen endret karakter fra seriøs konkurranserelatert prat, til høylytt vrøvl om tant og fjas, som seg hør og bør. Preben var eneste mann som befant seg utenfor egen bostedskommune, og var den første til å takke av for å rekke siste buss. Resten av feltet holdt det nok gående en stund til, uten referat (heldigvis, vil noen kunne mene).

Søndagsrunde var det ingen som snakket om.

Mikroturnering i Sylling

Høsten holdt seg på en armlengdes avstand da sesongens andre TGA-turnering skulle avvikles på Holtsmark golfklubb medio september. Men helt shortsvær var det imidlertid ikke

Kun fire påmeldte til høstens TGA. Mens de fleste hadde vedlikeholdt golfformen av varierende grad gjennom sommerferien, gikk Preben all in på at noen bøtter på rangen ville gi umiddelbar valuta. Da slaget virket som et lost case, gikk han for strategi nummer to: kaffe og vaffel i klubbhuset, og fikk hyggelig selskap av Øystein.

Steinar og Trond kom også luntende i god tid før teeoff 11:10, og fikk ristet av seg morgengruffet på de ulike rangene, før alle følte seg vel preppet til først utslag. Mulligan ved første tee er etablert som akseptabelt (åpenbart), ikke på øvrige hull (minst like åpenbart).

All kom seg greit av gårde, med velplasserte teeslag midt i fairway på banens første (av altfor mange) par-5 hull. Øystein la seg faktisk til for en høyst plausibel eagleput på første green, men måtte likevel ta til takke med en birdie. Vi var godt i gang.

Banen var aldeles strålende, med lange fairways og velfriserte greener, overraskende lite preget av at golfsesongen var på hell. Men banen var akk så vanskelig, noe overfloden av tildelte tilleggsslag burde gitt en tidlig pekepinn om. Lumske og unødvendig dype fairwaybunkere var strategisk plassert der man naturlig ville lande, og rundt greenene virket det å være mer sand enn gress. Ugjestmilde bushområder rett utenfor selve banen, slukte baller til lunsj. Og de superraske greenene var så ondulerte at det viste seg svært utfordrende å kontrollere nærspillet. Legger man til at førsteutslaget ofte krevde en luftig ballbane på 100-120 meter, var det nok enkelte personer i firerballen som jevnlig slet med i det hele tatt å komme seg frem til fairway på ett slag. Dette kunne bli en lang dag.

Trond kom utvilsomt best i gang og kunne notere seg for hele 3 par og 4 birdies på de ni første hullene. Det ville under normale omstendigheter avstedkommet både hedersord, jubel og måpende ovasjoner. Men det kan virke som om flyten gikk ham fullstendig til hodet denne lørdag formiddagen, og hans normalt så upåklagelige golfetikette ble erstattet av en cocky attitude som opplevdes noe mindre sjarmerende for øvrigheten, som hver og en hadde sine egne utfordringer. Ved hjelp av påstått AI og maskinlæring mente Trond at han kunne projisere alles score (også før slagene var slått) og således til enhver tid påpeke avvik i oppnådd resultat. Når han følgelig betvilte enhvers innmeldte slag etter avsluttet hull, skapte det en noe oppgitt og til dels amper stemning internt i flighten. Selv om han sikkert kan hatt fullstendig rett i enkelte tilfeller, blant annet da Preben gikk fullstendig i ball med tellingen av lost-balls, tilleggsslag og multiple provisoriske baller i omløp. Bemerkningen var imidlertid fullstendig uten betydning da et strøket hull fortsatt er et strøket hull, uansett om man slår 8 eller 9 slag på et par-4. Slagkonkurranse er som kjent fremdeles ikke en del av TGA. (Heldigvis, red.anm).

Det var tilsynelatende lite folk på banen, men likevel køet det seg opp. På flere enn ett tidspunkt måtte man vente ved utslagsstedet, mens man observerte en gruppe mennesker klaske baller midtveis på fairway og en annen gruppe som puttet på samme hull. Marshall raste forbi i en golfbil for finne proppen, men den var definitivt ikke hos oss. Da det nærmet seg 3 timers spilletid ved runding, var det flere som fryktet at aftergolfen på hull-19 gikk fløyten.

På samme tidspunkt var det muligens karma som traff Trond midt i fleisen. Like etter runding måtte selv han stryke tre av de fire neste hullene, og sleivkommentarene opphørte umiddelbart. Paradoksalt nok medførte det mindre trykket stemning i feltet, og galgenhumoren florerte. Det var mange som slet tungt denne dagen, selv om Steinar tidvis viste en gryende praktform helt i sesongavslutningen.

Steinar ble dagens jojospiller. På enkelthull fremviste han upåklagelig TV-golf, med silkemyke golfslag hele veien fra utslaget til koppen, og kunne tidvis notere seg for formidable poengscorer. Samtidig gikk han tidvis på komplett mørklegging, og kunne fullstendig totalkollapse på det neste hullet der han duffet tredjeslaget før dametee. Og slik fortsatte det utover hele dagen. Men siden han presterte å samle alle de gode slagene der de talte som mest, og likeledes samle alle de dårlige på hull han like gjerne ville stryke, skulle det bli spennende å se hvor han havnet på det endelige leaderboardet når sammenlagtscoren var finregnet.

Regjerende mester Øystein spilte også sikkert som banken fra tee til green, men putteren hans var fullstendig iskald. Trolig gikk han glipp av et tosifret antall poeng ved hulling, da han rimelig konsekvent la ballen til ro et par centimeter fra koppen. Det var egentlig synd, for han kunne skrevet TGA-historie med tre seire på rad.

Prebens scorekort viste ingen drømmedag på hans gamle hjemmebane, Holtsmark. Til tross for at han var tildelt to tilleggsslag på samtlige hull rundt hele banen, hjalp det ikke nevneverdig. For all del, spillet var slett ikke beksvart, her var flere gode balltreff som vekte unison beundring (spesielt fra ham selv). Men altfor mange baller havnet i roughen og ble aldri gjenfunnet, i grell kontrast til Trond som utrolig nok nesten alltid fant igjen ballen sin etter monsterutslag langt inn i skogen. Og i motsetning til Steinar, klarte han heller ikke å samle alle de gode slagene på samme hull, som muligens kunne gitt noen kraftfulle stavtak oppover på resultatlisten. Det endte med én eneste bogie som hans beste hullscore totalt, og resten av dagen ble han nok mest listefyll. Noen må jo også påta seg den rollen.

Trond dro til med storslegga i longest drive delkonkurransen, og fikk til et kanonutslag fra en elevert tee. Etter at både Preben og Øystein hadde meldt seg ut av konkurransen, slo Steinar et omtrent identisk slag som Trond. Her luktet det VAR lang vei.

Mens de to kamphanene ruslet frem mot ballene sine, hørte man høylytte diskusjoner dem imellom. Trond var spesielt påpasselig med å påpeke at det ikke var antall meter til green som var utslagsgivende (som hans fungerende golfklokke indikerte), men heller rimelig åpenbart avstanden fra utslagsstedet. Steinar som hadde gitt opp sin egen golfklokke for dagen, måtte stole på Tronds kalkulasjoner, som selvsagt krevde enda mer avansert maskinlæring, hvorpå han kom frem til at slaget hans målte hele 217 meter fra tee. Fasit viste altså at Steinar ble slått med fattige 20 centimeter, og han måtte etter hvert motvillig erkjenne det bitre nederlaget.

Closest-to-pin ble forsøkt avhold ved to ulike par-3 hull, men begge gangene med samme resultat. Ingen i feltet presterte å plassere ballen på det kortklipte området, selv om enkelte var nærme. Dermed ble det slett ingen utbetaling i denne delkonkurransen, og potten vil videreføres til Jackpot ved neste korsvei.

Da klubbhuset nærmet seg etter det uendelig lange sistehullet på banen, føltes det som vi hadde gjennomført en maraton. Stive muskler og slitne kropper ramlet over siste greenen med henholdsvis både 7, 8 og 9 slag til scorekortet. Nærmere 5,5 time etter første slag på ballen, var monsterrunden endelig avsluttet. Hver og en stablet seg inn i bilene sine, og forlot Holtsmark for noen timers hvile og dusjing i egen bupæl, før vi igjen ville møtes til aftergolf og bankett på Bekkestua senere på kvelden.

Reservekamp

Selv om koronapandemien forhåpentligvis er på hell, står det ikke like bra til internt i TGA-gruppen. Reservedelsalderen er over oss, og flere av de faste medlemmene er inne til service

Tre medlemmer har meldt relativt legitimt forfall grunnet selvpåførte skader eller nylige transplantasjoner. Men når ytterligere en håndfull melder forfall grunnet åpenbar nedprioritering, blir det et stusselig startfelt i høstens turnering. Vi har likefult klart å stable på beina en fulltegnet firerball med Øystein, Trond, Steinar og Preben, som stiller til start på Holtsmark golfklubb i Sylling lørdag 18. september 11:10.

Etter runden blir det aftergolf på fotballpuben(?) onkel Blaa på Bekkestua, før kveldens middag og bankett vil avstedkomme på Villa Bekk, bare en god chip unna. Her har også den nyslåtte jubilanten Trym proklamert at han vil forsøke å snike seg inn med hjemmelaget deltakerbevis, for deretter å stå for underholdningen.